Partier som kommer og partier som går

2
Valgplakater for Arbeiderpartiet fra 1950-tallet
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Nye partier blir grunnlagt og andre forsvinner. Hva skal til for å få et parti til å overleve, rekruttere og få suksess?

Argument Agder publiserte 4/9 et intervju med Irene Solli fra det nye partiet Sentum. Å etablere et parti som får tyngde nasjonalt, er en meget vanskelig oppgave – særlig i et landskap der det er så mange konkurrenter i det som defineres som sentrum i norsk politikk.


Denne artikkelen ble først publisert i Argument Agder.


Det finnes i utgangspunktet en mengde partier i Norge, de fleste er små og uten betydning. Hva skal til for at et parti skal overleve og få suksess? For å reflektere over dette, bør vi se historisk på partisystemet i Norge.

Parlamentarismens gjennombrudd i 1884 skapte det moderne partisystemet i Norge. Opprinnelig var det to partier, Venstre og Høyre. Venstre, under ledelse av Johan Sverdrup, var en skjør allianse mellom byradikale, bønder og arbeidere som tok opp kampen mot unionen med Sverige for utvidelse av demokratiet. Høyre var borgerskapets parti, lojal mot svenskekongen og mot utvidelse av stemmeretten.

Venstres problem har vært at det ikke har vært et klasseparti – og har historisk vært en kilde til utallige partisplittelser. Så og si alle norske partier har historisk vært barn av Venstre. Høyre har overlevd fordi det har vært et klasseparti for de rikeste – eller for borgerskapet, om en velger å bruke dette uttrykket.

Arbeiderpartiet ble stiftet allerede i 1887, men fikk sitt parlamentariske gjennombrudd først ved stortingsvalget i 1903, to år før unionsoppløsninga. Dette skyldtes dels valgsystemet, dels begrensningene i stemmeretten. Bondepartiet ble stiftet i 1920 og var selvsagt et klasseparti på linje med Arbeiderpartiet og Høyre.

Arbeiderpartiets styrke var at at de ikke bare fikk et gjennombrudd blant industriarbeidere i byene, men også blant fiskere, småbrukere og arbeidere på bygda. De konkurrerte dels med Bondepartiet om de samme velgerne. På 1920- og 1930- tallet fikk vi også mer ideologisk og livsynsbaserte partier: Arbeiderpartiet ble splittet i 1923 etter bruddet med Moskva, og mindretallet stiftet Norges Kommunistiske Parti. KrF representerte bedehusmiljøene på Vest- og Sørlandet og ble stiftet i 1933, samme året som det fascistiske Nasjonal Samling ble stiftet av Vidkun Quisling (som opprinnelig kom fra Bondepartiet).

Tiårene etter krigen ble Arbeiderpartiets storhetstid som et sosialdemokratisk parti med økonomisk framgang og utvikling av velferdssystemet. Partiet hadde lokale avdelinger over hele landet, som også dekket sosiale behov. Arbeiderbevegelsen kunne følge den enkelte hele livet, fra vogge til grav – med butikker, lokaler (Folkets hus), idrettslag, fagforeninger, aviser, bøker, skoler, fester og opptog. Mesteparten av dette er borte nå.

Det fører for langt å gjennomgå partihistoria videre etter krigen, men lærdommen er at varige partier bygger på strømninger som er ute i folket, enten klassebaserte, ideologiske eller saksorienterte – og gjerne en kombinasjon av disse. Samtidig har partiorganisasjonene forvitret. Partiene har i stor grad blitt valgmaskiner og klatrestativer for ambisiøse mennesker. Partiene er ikke lenger klassepartier på samme måte som før, og ofte dominert av en karismatisk leder.

Folkeavstemingene om norsk medlemskap i EU i 1972 og 1994 påvirket partioppslutningene i stor grad. Bondepartiet ble til Senterpartiet for å understreke at det ville appellerer til breiere velgergrupper. Dette har de lykkes med. FrP sprang ut fra Anders Langes parti. Carl I Hagen var dominerende partileder i mange år, men partiet bygde opp sterke partiorganisasjoner over hele landet. FrP er i dag et parti som innholder to strømninger: en mer «ansvarlig» liberalistisk fløy med Siv Jensen i spissen og en klarere høyre-populistisk og innvandrerkritisk fløy med Sylvi Listhaug i spissen. I Aust-Agder ser det ut til at den mer liberalistiske stortingsrepresentanten Åshild Bruun-Pedersen ikke blir renominert fordi parti lokalt domineres av høyre-populister.

Arbeiderpartiet har gradvis blitt svekket de siste tiårene. Det er i dag en faneflukt fra Arbeiderpartiet fordi mange velgere mener at partiet ikke bygger videre på den sosialdemokratiske tradisjonen. Middelklassen og radikal ungdom i byer og tettsteder går til Miljøpartiet, SV eller Rødt, mens Senterpartiet spiser seg inn i Arbeiderpartiets bakland og styrker seg i storbyene.

Det nye partiet Sentrum vil ha problemer fordi de ikke bygger på en virkelig bevegelse ute i samfunnet. Noe av det samme gjelder nå Venstre som står i en utsatt posisjon. Lokalt står Kr.F sterkt, men har mange eldre velgere og kan lett bli et regionalt parti på Sør- og Vestlandet. KrF blir også tappet, til venstre til Sentrum og til høyre til partiet De kristne.

Vidar Kleppe har klart å etablere Demokratene som et lokalt mellomstort parti som representerer en protestbevegelse av misfornøyde velgere. Ved protestvalget i 2019 fikk partiet ti representanter i Kristiansand bystyre, men fire av disse meldte seg ut kort tid etter valget. Demokratene konkurrerer dessuten med partiet De kristne med et program som nesten er identisk. De er uttrykk for den samme strømningen, men personkonstellasjonene gjør det vanskelig å lage en organisasjon.

Det politiske landskapet endres raskt fordi samfunnsmotsetningene er blitt hardere. Nesten ingen velgere føler særlig lojalitet til partiene lenger, og også mange folkevalgte bytter partier midt i valgperioden. Dette ser vi tydelig i Kristiansand som nå har 13 forskjellige grupperinger i bystyret. Jeg tror at hvis Sentrum skal ha noen mulighet i alt dette kaoset, må de finne en ekstremt karismatisk leder.

Les også hva jeg tidligere har skrevet om krisa i Arbeiderpartiet:

Har Arbeiderpartiet fått banesår?

Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer? 

Det er ingen sak å gjøre partiet lite.


KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. tjatta says:

    “Norge trenger et sentrumsekstremistisk parti for å slå tilbake det radikale venstre og høyrepopulismen”.
    Tankesmien Senter for norsk periferi.

  2. ABC says:

    Hva skal til for at et parti skal overleve og få suksess?

    En svensk morsom klassiker som kuriosa i sammenhengen som fikk support av MSM på den tiden. Uten MSM er det vanskelig å få oppmerksomhet om man ikke har økonomisk support. Oppmerksomhet er et økonomisk gode i den sammenhengen. Dårlig oppmerksomhet eksempelvis kan vare verdifull den også.

    BildandetRedigera

    Skivproducenten Bert Karlsson fick 1990 frågan från damtidningen Hänt i Veckan om vilka personer han skulle sätta i en regeringom han själv fick välja fritt. Detta såg Karlsson mest som ett skämt. Som statsminister satte han greven Ian Wachtmeister, som han aldrig hade träffat, men som han kände till som deltagare i lobbygruppen Den Nya Välfärden.[7] Snart träffades paret och skrev därefter en debattartikel med titeln “Här är vårt partiprogram” i Dagens Nyheter den 25 november 1990. Den 4 februari 1991 bildades partiet vid ett möte i Skara.[8] Karlsson och Wachtmeister kom att omnämnas i media som “Greven och betjänten”.[9]

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere