Kaos i Sentral-Asia

3
Demonstrasjon i Bisjkek i mars 2020. Shutterstock

Den sentralasiatiske republikken Kirgisistan har noe over 5 millioner innbyggere og ligger strategisk til mot grensa til Kina. Landet grenser ellers til Kasakhstan, Usbekistan og Tadsjikistan. Der pågår det nå ei djup politisk og økonomisk krise som har kastet landet ut i kaos. Det har vært omfattende demonstrasjoner i hovedstaden Bisjkek. 6. oktober 2020 ble opprørspolitiet satt inn mot demonstrantene og ifølge helsemyndighetene i landet ble 686 mennesker skadd, 164 av dem alvorlig. En person ble drept.

Urolighetene har pågått siden valget 4. oktober mot president Sooronbay Jeenbekov. Opposisjonen har okkupert bygninger i hovedstaden , inkludert deler av parlamentet, og krevd presidentens avgang. Motkandidaten var tidligere president Almazbek Atambayev. Begge to har tilhørt det regjerende sosialdemokratiske partiet, som igjen er en videreføring av det som var Kirgisistans kommunistiske parti, en avlegger av det sovjetiske kommunistpartiet. Den sentrale valgkommisjonen har nå erklært valget ugyldig.

Det er ikke klare politiske forskjeller mellom de to rivalene. Analyser sier at konfliktene har røtter i skillet mellom nord og sør i landet og rivalisering mellom ulike klaner. Landet har hatt to kupp på 2000-tallet, ett i 2005, den såkalte «tulipanrevolusjonen», og ett i 2010, «melonrevolusjonen». Både Russland, Kina og USA har innflytelse i landet, men så langt har det ikke kommet fram noen beviser for utenlandsk innblanding i den aktuelle politiske krisa. Slik skiller den seg fra situasjonen i Hviterussland, der den utenlandske innblandinga er helt åpenlys.

Det tyrkiske beltet

Et flertall på over 73 prosent av innbyggerne i Kirgisistan er etniske tyrkere. De hører til det beltet av tyrkisktalende folk som man finner fra det sørlige Balkan til langt inn i Kina, og helt opp i det nordøstlige Sibir.

Tyrkisktalende folkegrupper

Sovjetunionens sammenbrudd fikk stortyrkiske imperialister til å drømme om et stor-tyrkisk rike fra Xinjiang til Balkan og fra Svartehavet til den arabiske ørkenen. Se Pan Turkism. President Recep Tayyip Erdoğan i Tyrkia ser seg sjøl i rollen som etterfølgeren til Suleyman den store, og ser seg gjerne som leder for de tyrkisktalende folkene. Det at Tyrkia nå ikke bare deltar i krigen mot Syria, men også i krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia projisererer etniske konflikter inn i et Sentral-Asia som har mange konflikter å ta av.

Folk i de sentralasiatiske statene drømmer litt nostalgisk om Turan, det stortyrkiske riket (Egeerhavet til  Nord-Kina) som de historisk/etnisk tilhører (det var jo dem som utgjorde det mongolske åket, som tributtinnkrevere og lokale herskere for mongolene. Og samtidig har de sterke historiske og kulturelle bånd til Russland, som også produksjonen deres er rettet inn mot som marked.

Armenia, Usbekistan, Tadsjikistan, Kasakstan og Kirgisia er med i Den kollektive sikkerhetspakten, det postsovjetiske NATO, som i likhet med NATO aldri har utrettet noe etter den offisielle hensikten. Aserbajdsjan, Georgia og Turkmenistan er ikke medlemmer. 

Av de sentralsiatiske statene er Tadsjikistan den eneste med et eget ikke-tyrkisk språk, nemlig farsi. Georgierne er (nå) aktivt antirussiske, og i lomma på Tyrkia, ikke minst ved den «selvstendige», georgiske grenseenklaven Adsjaria, med havnebyen Batumi. Tyrkia gir dem marked, penger og våpen. 

Silkeveibeltet

Alle disse landene er med i Shanghai Cooperation Organisation, som i høyeste grad er en fungerende organisasjon der Kina og Russland spiller de sentrale rollene.

For Kina er det viktig å opprettholde stabilitet i «stan-landene» av hensyn til strategien med silkeveibeltet, og for Russland er det viktig å unngå at USA eller Tyrkia får sterk innflytelse i Sentral-Asia.

De sentralasiatiske statene har altfor mye å vinne på silkeveistrategien og forholdet til Kina til å ville gi slipp på det.

Men det hindrer ikke verken Tyrkia eller USA i å kaste en skiftenøkkel eller to inn i maskineriet, om ikke annet for å skade Kina.

Dette er geopolitikk, det er Det store spillet enda en gang, men til forskjell fra det første tiåret av dette århundret er USA og Vesten på nedtur, mens aksen Kina-Russland er sterkere enn noen gang, ikke minst på grunn av Washingtons sanksjonspolitikk. Siden Kina har kommet seg raskt gjennom koronakrisa og har en markant vekst allerede, helt motsatt av sine vestlige konkurrenter, har Sentral-Asia enda en grunn til å ikke ødelegge forbindelsene med Beijing.


KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. veto says:

    Apropå Kina-Ryssland mot Västblocket, den här intervjun/frågesessionen med Lavrov är mycket läsvärd:

    https://www.mid.ru/en/foreign_policy/news/-/asset_publisher/cKNonkJE02Bw/content/id/4368405

    Blockpolitiken återställs. Ryssland vill inte vända ryggen mot Kina och underkasta sig västsystemet, dvs. avsäga sig suveränitet. All handel och politiskt samarbete med väst kommer därför att blockeras politiskt.

    Det är uppenbart i vilken riktning trenderna pekar vad gäller styrkeförhållanden, se t.ex. Seltzers nya USA-dokumentär. Men det är ju fortfarande så att väst är bra mycket rikare än Eurasien-blocket. Frågan är hur mycket av rikedomen som är ren finansiell illusion, “verdier”.

  2. veto says:

    Kan ju lägga till att denna analys publicerades dagen efter Lavrovs intervju, föregivet med tecken på att Europa skulle ta en mer självständig hållning gentemot USA. Jag är skeptisk, tror mer på Lavrovs pessimism.

  3. Olaf says:

    Steigan tar feil, når han insinuerer at Georgia er i lomma på Tyrkia. At Tyrkia og Georgia har stor handelssamkvem innebærer ikke at Tyrkia styrer Georgia!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere