Arveoppgjør om ytringsfrihet

65
Illustrasjon: Shutterstock
Eirik Forus

Av Eirik Forus.

Arbeidernes Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) var et relativt lite politisk parti som var resultatet av et brudd med Sosialistisk Folkeparti på slutten av sekstitallet. Mine foreldre var med og ble formet politisk av bevegelsen. En av lederskikkelsene var Pål Steigan, som var en sentral organisator for bevegelsen og i en lang periode AKPs forman. Nå for tida driver Steigan en nettavis med alternative nyheter. Steigan.no har de siste årene etablert seg som et av de viktigste alternative nyhetskildene i Norge med særlig fokus på analyse av det geopolitiske spillet mellom stormaktene, den politiske utviklingen i USA og Norges rolle som internasjonal aktør. Det finnes også mye stoff om politisk historie og om utviklingen rundt innskrenkning av demokratiske rettigheter slik som overvåkning fra ulike etterretningstjenester, angrep på ytringsfriheten, forfølgelse av Assange og andre opposisjonelle etc. Jeg leser ofte Steigans artikler.

Et av de mest positive aspektene med Steigans nettavis er, slik jeg ser det, at han har vært flink til å slippe til analyser og reportasjer som man som interessert leser vanligvis ikke har tilgang på. Steigan henter kilder fra veldig mange ulike hold og gir en plattform til teorier og fakta som det etablerte media ikke slipper til. Nå er Steigan under angrep fra restene av det politiske miljøet han var med på å grunnlegge, som anklager ham for å være rasist fordi mange av artiklene og analysene han publiserer står i motsetning til deres verdensbilde. De oppfordrer til boikott av nettavisa, og sosial og politisk ekskludering av Steigan. Jeg oppfatter ikke Steigan eller nettavisa hans som rasistisk på noen måte, men som venstreradikal og intellektuelt åpen. 

Jeg synes debatten er meget interessant fordi den er så symptomatisk for den politiske utviklingen i dette landet og internasjonalt. Samtidig så er det noe veldig kjent med måten man på ‘ytterste venstre fløy’ forholder seg til avvik fra et etablert verdenssyn, og hvordan man forsøker å ekskludere perspektiver man er uenige i fra samtalen. Dette er klassisk leninisme hvor man etter å ha analysert seg fram til ‘riktig linje’ bruker energi på å fjerne argumentene med motsatt konklusjon enn sine egne fra diskusjonen med begrunnelsen at siden den riktige, og viktige, måten å betrakte problemstillingen jo er funnet fram til så er det farlig og skadelig å tillate motsatt konklusjon å i det hele tatt bli hørt. Det kunne jo svekke den riktige og viktige strategien. Så derfor må man bruke de virkemidlene man har tilgang på for å undertrykke sine intellektuelle motstandere. Leninismen representerer her et brudd med den klassiske liberale posisjonen som vokste ut av opplysningstidens idealer; at alle har rett til å si sin mening som en grunnleggende menneskerettighet, ja, men også at den beste strategien på sikt for å finne den faktisk beste konklusjonen i en samtale eller konflikt er fri meningsutveksling. 

Drøftelsene rundt nettopp denne problemstillingen er slik jeg ser det en av de viktigste i vår politisk historie fordi ytringsfriheten legger grunnlaget for all reell politisk samtale: Hvis man ikke har et prinsipp om at alt er lov å diskutere så er prinsipielt ingenting lov å diskutere, og dette legger begrensninger for utviklingen av vitenskap og politikk på alle områder som finnes, og gjør i praksis all samtale og diskusjon verdiløs. Og det var jo nettopp dette man har sett i alle de såkalt kommunistiske statene som har eksistert: Når man stenger ned muligheten for å være uenig fordi dette er ‘reaksjonært’ så mister samfunnet muligheten til å korrigere feil, samtidig som mennesker opplever sin eksistens som ufri fordi man ikke får lov til å si det man tenker høyt. Dette burde jo være åpenbart. Likevel er det i denne retningen samfunnet vårt beveger seg. Og mange såkalt progressive mennesker heier på utviklingen.

Ytringsfriheten i vestlige samfunn har jo aldri vært hundre prosent fri. Det finnes mange områder hvor den reelle muligheten for opposisjon er umulig, slik har det vært fordi elitens maktutøvelse, og de kulturelle rammene som binder et samfunn sammen, har hatt og har, visse grenser for hvor mye de kunne og kan tolerere. Å utvide ytringsfriheten er historisk sett derfor en kamp for å kunne bli hørt for de i samfunnet som ikke er en del av den styrende eliten. Kampen mot sensur og no-platforming er derfor venstresidas kamp. Kamp for sensur av opposisjonelle er høyresidas verktøy for å stanse kritikk av maktutøvelse direkte, men også for å stanse beskrivelse av forhold i verden som virker undergravende på elitens grep om makta. Man kan kalle seg radikal, sosialist, marxist, kommunist og hva som helst man vil, men kampen for sensur av meninger man ikke liker er et ytre høyre standpunkt. For hva er venstre og høyre historisk sett? Det er en beskrivelse av en skala av politiske verdier som ble vanlig i forbindelse med den franske revolusjonen, hvor de som forsvarte privilegiene til overklassen satt på høyre side i forsamlingen mens de som var for like rettigheter for alle satt på venstre side. Slik jeg ser det er dette essensen i en reell forståelse av venstre-høyre til denne dag. Ytre venstre blir da at alle skal ha samme rettigheter, også til samfunnets eiendom, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc. Ytre høyre at noen skal eie alt, inkludert andre menneskers kropper, og man er imot demokratiske rettigheter for alle. Menneskerettighetserklæringen, som illustrerer poenget perfekt, ble kjempet igjennom av venstresida i den franske konstitusjonelle forsamlingen i 1789, og var, slik jeg ser det, en kulminasjon av venstresidas tusenårslange kamp mot den eiendomsbesittende eliten i form av kongemakt, adel og kirke, for å gi vanlige mennesker et minimum av verdighet og kontroll over eget liv.

Hvordan er det mulig å misforstå så totalt at man tror at ytre høyre standpunkt som sensur, tortur, diktatur og all annen jævelskap kan være politikk som venstresida skal kjempe for? The short answer is V.I Lenin. Vladimir Ilyich Ulyanov. Det lange svaret er mer komplisert og en person som Robespierre, som var ansvarlig for terroren i forbindelse med den franske revolusjonen, vil ha en sentral plass i en utredning som på en mer utfyllende måte gjør rede for de historiske tendensene på venstresida til å bruke høyresidas virkemidler for å nå sine mål. Slik jeg ser det så har det sannsynligvis gjennom historien alltid vært mennesker som har kjempet for folks demokratiske og økonomiske interesser mot samfunnets eliter som har vært fristet til å bruke udemokratiske og grusomme virkemidler for å vinne. Mennesker som har frigjort seg fra slaveri og utpining, som har kjempet for sine liv, for sine barns liv, mot ren ondskap, helt sikkert, ofte. Og i disse situasjonene har jeg forståelse for at man føler at det er nødvendig å være hard mot de harde. Men det er en farlig vei å gå. Risikoen for å ende opp som like ille som dem man kjemper mot hvis man faktisk vinner er altfor stor. I tillegg er det en stor sjanse for at den udemokratiske og grusomme praksisen man har etablert en dag skal ramme deg sjøl eller dem du bryr deg om. Robespierre endte sjøl i giljotinen. Trotsky ble snikmyrdet av en hemmelig agent fra det samme regimet han hadde drept så mange for å etablere. Et stort antall tidlige bolsjevikiske lederne endte opp med å tilstå absurde forbrytelser under tortur og ble dømt til døden. Fordi ledelsen i partiet mente det var nødvendig for å vinne mot fascismen. Slik jeg ser det var det ikke verdt det. Det er aldri verdt det. Er det ikke det Ringenes Herre egentlig handler om? Fristelsen til å bruke makt for å nå mål som kan synes verdt det, men som om man velger den veien vil forandre deg til det man egentlig kjemper imot. 

For meg som har vokst opp i en familie som har vært dominert av sosialistisk, revolusjonær politikk har det vært viktig å prøve å finne et standpunkt som tar vare på det jeg synes er verdifullt med et kommunistisk ideologi samtidig som det også har vært viktig for meg å a ta avstand fra og holde på avstand alle overgrepene som har blitt begått av mennesker som har tilhørt denne bevegelsen. Både for min egen mulighet til å leve med meg sjøl, men også, sjølsagt, for å unngå at jeg ender opp med å hjelpe på vei konkrete overgrep og undertrykking av mine medmennesker. Jeg opplever at en stor del av generasjonen som vokste opp med foreldre i ML-bevegelsen har hatt og har det på samme måte; en sterk følelse av at det er verdifullt å kjempe for et samfunn og en verden som ikke er basert på skillet mellom de som eier og de som arbeider for de som eier, en verden uten stormakter som starter kriger og dreper millioner av uskyldige, en verden hvor man som individ bestemmer over sin egen kropp. En verden hvor all maktutøvelse er basert på demokratiske prosesser. En verden uten diskriminering basert på hudfarge, religion eller legning. En visjon om et klasseløst samfunn, altså. Jeg har en visjon om det. Det er mitt politiske ideal. Og jeg tror egentlig at de fleste mennesker har et slikt ideal innerst i sjelen. Det er bare det at de fleste mennesker per idag ikke tror at det er mulig å få til. Og de  mange feilslåtte eksperimentene opp igjennom historien har jo gitt dem god grunn til å tenke på denne måten. 

Problemene i teorien om det demokratiske diktaturet er mange, sjølvsagt, og rikt illustrert av historiske overgrep og filosofisk kritikk fra alle politiske hold. Men et av de største problemene med hele opplegget, slik jeg ser det, utenom alle de døde menneskene og de enorme lidelsene uskyldige folk har blitt utsatt for i godhetens navn, er at det store flertallet av politisk interesserte mennesker har godtatt leninistenes påstand om at deres ytre høyre standpunkter er mer venstre enn den klassiske venstrepolitikken. Altså at leninistene er venstreekstremister, at det er det som er feil med dem. Ikke at de står for ytre høyre politikk med samme resultat som alle andre som historisk sett har stått for disse ytre høyre standpunktene: Når man satser på diktatur, meningsterror, slaveri, bortfall av rettssikkerhet og grunnleggende menneskeverd så fører dette til vold, død, utrygghet og lidelse. Naturligvis. På samme måte som i alle andre regimer basert på disse ytre høyre verdiene, som er de fleste politiske regimene som har eksistert i såkalt siviliserte samfunn siden ca 10 000 år før Kristus fram til 1215-1789 etter Kristus da det begynte å bli litt bedre, dvs den politiske utviklingen gikk til venstre, altså svekking av privilegier for eliten og mer demokratiske rettigheter for vanlige folk.

Bare fordi leninistene sier at de er mer venstre enn demokratene så betyr det ikke at de er det. Det er en grunnleggende misforståelse. En virkelig venstreekstremist ville være en som tar venstresidens verdier til det ytterste. Altså en ideologi som står for bortfall av alle privilegier og fremming av demokratiske rettigheter til ytterste konsekvens. Som står for det motsatte av høyresidas verdier. For eksempel vil et standpunkt om at all eiendom og all maktutøvelse skal være kollektiv og demokratisk være relativt venstreekstremt i forhold til rådende politisk konsensus, å mene at dyr skal ha samme rettigheter som mennesker til å ikke bli drept og spist vil også være venstreekstremisme. Å være imot sjølforsvar til og med om det står om livet vil være ytterliggående venstreekstremisme. Diktatur, drap og tortur er ikke venstreekstremisme. Det er ekstremisme. Men det er ikke venstre. Det er høyresidas politiske logikk som åpner for denne typen overgrep. En ideologi som legger vekt på skillet mellom ulike mennesker i et hierarki, hvor noen mennesker skal ha mer privilegier enn andre. Dette er naturligvis et gammelt poeng, kanskje best illustrert av George Orwell i hans bok Animal Farm.

Det finnes folk både på venstresida og høyresida i Norge og verden som bruker mye krefter på å prøve å begrense ytringsfriheten. Det som er veldig bekymringsfullt, synes jeg, er at de siste årene har de fått med seg stadig flere på å begrense ytringsrommet i samfunnsdebatten. Det er en meget uheldig utvikling. Og farlig for oss alle. Nå har det for eksempel blitt vanskelig å uttale seg i debatten om trans hvis man mener noe annet enn den etablerte konsensusen. Parametrene for hva som tillates av Israel-kritikk blir stadig snevrere, spesielt i USA og England. Dette blir begrunnet med ‘progressive’ argumenter om vern av sårbare grupper og mot rasisme. Forfølgelsen av Snowden og Assange truer pressens rett til å trykke hemmeligstemplede dokumenter. Dette blir også begrunnet med ‘humant’ vern av uskyldige tredjeparter og ‘progressivt’ vern av demokratiet mot ‘russisk innblanding’. Og det er verdt å huske på at i svært mange land i verden i dag fremdeles drepes mange mennesker av staten fordi deres ytringer betraktes som et angrep på det gode og det riktige. La oss lære av ytringsfrihetens historie; utveksling av ideer og fri diskusjon er viktig for at vi skal kunne bli et bedre samfunn, og føle oss frie som enkeltmennesker.


Dette bildet har en tom alt-tekst; dets filnavn er kajsabredde-1024x233.jpg
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for tjatta tjatta says:

    Forus roter med begrepene for å holde liv i en død hest. Om menneskeheten skal ta et skritt videre i utviklingen må dualismen som har ridd oss siden de abrahamittiske verdenssynene fikk overtaket og videreført i en venstre-høyre akse forkastes. Man må ta inn over seg at verden er multipolar og forsøk på å integrere alle i ett system er oppskriften på evig konflikt. Men ytringsfrihet er noe man må ta med seg. Det er en av menneskehetens største oppfinnelser. Helt på linje med kunnskapen om å lage ild og hjulet. At noen arbeider intenst med å fjerne denne er nesten litt utrolig og vil nok i framtiden bli framstilt som et eksempel på hvor tilbakestående noen var i vår tid.
    Edit; Man kan jo se for seg en supercomputer som pålegger seg selv til å ikke ha adgang til visse harddisker
    Her noen tanker om liberalisme i vår tid

    https://www.youtube.com/watch?v=Wk52o-khc-E
  2. Det er uten unntak de som vil sensurere motparten som lyver, med andre ord så er sensur også en faktabekreftelse av det som sensureres.

    Propaganda virker bare uimotsagt.
    Sannheten trenger ingen beskyttelse, det er det kun løgner som gjør.

    gdjsjfgkhdghsfhfhs

  3. Avatar for ABC ABC says:

    :grinning::+1:https://en.m.wikipedia.org/wiki/Aleksandr_Dugin

  4. Avatar for tjatta tjatta says:

    Liken din virket ikke?


    Her må det nevnes at Dugin tar avstand fra fascismen. Wiki er ikke lenger det det var
  5. Avatar for Mari Mari says:

    Hvem som helst kan skrive eller redigere på Wikipedia. På den måten kan hvem som helst skrive hva som helst. Men akkurat som Youtube er wiki blitt et elitens propagandaverktøy. Så alt som leses på wiki må bli tatt med en klype salt og alternative kilder brukt.

  6. Ja , grei oppsumering om at alt som er godt kommer fra venstresida,
    Men dette
    " å mene at dyr skal ha samme rettigheter som mennesker til å ikke bli drept og spist vil også være venstreekstremisme "
    Dette kommer fra nazismen .
    De var de første til å lovfeste rettigheter for dyr !!

  7. Avatar for tjatta tjatta says:

    “Venstresiden” har et behov for å framstille seg som en messiansk bevegelse løftet fram av folkeviljen. Da må det historieomskrivning til for å få brøken til å gå opp. Jeg har selv levd innenfor denne sfæren mesteparten av mitt liv og vet det trengs en viss dose selvbedrag for å holde dogmet troverdig i egne øyne. Men det nye venstre arbeider ikke lenger for de undertrykte. Kun å å skape følelsen av undertrykthet hos den generelle befolkning for å fremme en elitens agenda. Som er en liberalistisk atomisering av individet. Mao fjerning av all kollektiv identitet utover en som kan skiftes ut fra dag til dag

  8. DEL 1

    Når man stenger ned muligheten for å være uenig fordi dette er ‘reaksjonært’ så mister samfunnet muligheten til å korrigere feil, samtidig som mennesker opplever sin eksistens som ufri fordi man ikke får lov til å si det man tenker høyt.

    God påminning, men innlegget som heilhet er likevel emo-verbalt/irrasjonelt.


    Eirik Forus har skrevet en artikkel til forsvar for bloggen til Pål Steigan, og bygger forsvaret på et forsøk på å presisere av hva ytringsfrihet er. Innleiingsvis er det viktig å få med seg hvilke anklager forsvareren Forus forsvarer Steigan for:

    Nå er Steigan under angrep fra restene av det politiske miljøet han var med på å grunnlegge, som anklager ham for å være rasist fordi mange av artiklene og analysene han publiserer står i motsetning til deres verdensbilde.

    Altså, om man kan dele opp den politiske verda i en økonomisk og en kulturell dimensjon, så er det den kulturelle dimensjonen det her er snakk om. Steigan er nok ikke under angrep fra andre venstreradikale for å ønske for mye statlig eierskap og regulering.


    OK. Da er det etablert, og vi kan ta for oss hvordan Forus forklarer ytringsfrihet i Norge.

    Jeg synes debatten er meget interessant fordi den er så symptomatisk for den politiske utviklingen i dette landet og internasjonalt. Samtidig så er det noe veldig kjent med måten man på ‘ytterste venstre fløy’ forholder seg til avvik fra et etablert verdenssyn, og hvordan man forsøker å ekskludere perspektiver man er uenige i fra samtalen.

    Alt for snevert. Det som skjedde etter krigen var at USA ble en verdensmakt samtidig som at jødene tok over dens offentlige institusjoner og massemedia. Norge ble slik vassallstat i en amerikansk-sionistisk sivilisasjon der konservative tyskere/nord-europere/hvite er djevelen - en religion som har brei, åndstom støtte hos de kulturliberale masser. Den helligste gruppa hos kulturliberale er hverken norske barn, svenske barn, eller engelske barn - men jøder. Og man trenger ikke være detektiv for å skjønne hvem som er drivkraften bad dette verdenssynet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

57 flere kommentarer

Deltakere