oss 100 kroner!
Demonstrasjonen mot SIANs såkalte «krenkefest» utenfor Stortinget 29. august 2020 avslørte at det finnes to svært forskjellige linjer i kampen mot rasismen. Mesteparten av demonstrasjonen gikk fredelig for seg. En god del fagforeninger stilte med fanene sine og det meste foregikk uten dramatikk. Men så fikk demonstrasjonen en annen karakter.
Klassekampen skriver:
Sian sto nedenfor stortingstrappa, mens antirasistene samlet seg på den andre siden av politisperringene, femti meter unna. Demonstrasjonene pågikk lenge uten dramatikk, helt til en håndfull antirasistiske aktivister brøt gjennom politisperringene og løp mot aktivistene fra Sian.
Politiet svarte med tåregass. Seinere ble politibiler angrepet, og demonstranter kastet stein mot politiet.
Fagforenings- og Rødt-veteranen Rolf Utgård reagerer skarpt på dette. Klassekampen skriver videre:
Utgård reagerer blant annet på at arrangøren er den anonyme organisasjonen Oslo mot rasisme, og at demonstrasjonen ble organisert uten egne vakter.
Utgård stilte på eget initiativ opp som vakt, sammen med blant annet forsker Lars Gule og Rødt-politiker Erling Folkvord.
Utgård er i ettertid forferdet over arrangørenes aksept av voldsbruk.
Det er nå klart at det vil bli et etterspill på venstresida og i det antirasistiske miljøet. Tidligere redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, skriver på lederplass i avisa 31. august:
Forut for «krenkefesten» var det en større debatt blant antirasister om de var tjent med at motdemonstrasjonene utartet til voldelige aksjoner og konfrontasjoner med politiet. Det store flertallet mente det ikke var ønskelig, fordi det bare ville tjene Sian, som har som bevisst strategi å provosere fram slike reaksjoner. Rødts leder Bjørnar Moxnes var en av mange som gikk inn for breie, fredelige demonstrasjoner, der alt fra småbarnsfamilier til pensjonister kunne føle seg trygge og velkomne.
Mens en del framtredende Rødt-politikere støtter Rolf Utgårds synspunkter, er leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri mer utydelig. Han var i hovedsak fornøyd med demonstrajonen og forsvarte samarbeidet med det anonyme nettverket Oslo mot rasisme som ikke har noen formell leder og kommuniserer utad via en anonym Facebook-konto.
Braanen mener at det er en fare for at de som går lengst vinner, uansett hvor mange de er, mens flertallet som ønsker fredelige markeringer, holdes som gissel av dem som tyr til vold, og han skriver videre:
Fagforeninger som slutter seg til markeringene, kan heller ikke akseptere at deres faner blir brukt for å legitimere voldsbruk de ikke står inne for.
Shakeel Rehman i Senter for Sekulær Integrering skrev i en artikkel i november 2019:
Et liberalt samfunn vil alltid ha miljøer som er antiliberale og/eller voldelige. Dette kan være rasistiske miljøer, eller miljøer med dehumaniserende politisk religion.
Derfor er det vår jobb å marginalisere dette ved å forebygge gjennom debatt, demonstrasjoner og opplysning, samt ved bruk av loven når den blir brutt. Jeg setter stor pris på antirasistisk arbeid som jobber nettopp med å redusere fordommer og fremmedfiendtligheten i samfunnet.
Men Rehman er blant dem som har advart mot å la demonstrasjoner mot rasismen utarte til voldsbruk og skriver videre at dersom de gjør det:
Da har antirasismen mistet av syne deres egne verdier, når de svarer på intoleranse med egen intoleranse og aggresjon. Dette er spesielt farlig og radikaliserende i en tid hvor det finnes voldelige agitatorer, både hos ytre høyre og hos muslimske religiøse miljøer. Denne gangen var det fysiske angrep. Neste gang kan det ende i et drap.
Dette er en viktig diskusjon, og det skal bli interessant å følge med på hvordan venstresida klarer å håndtere den.
