oss 100 kroner!
Gjennom et søk på internett, og ved bruk av de riktige søkeord, blir det mer og mer tydelig hva det som skjer i Gaza handler om. Skjult som det fram til nå har vært for allmennheten. Egentlig er det nok å la disse sitatene stå for seg uten ytterligere kommentarer. Noen få ting må det dog kunne være tillatt å nevne. Det faktum at Netanyahu selv tar æren for å ha ødelagt Oslo-avtalen – og at han, ved hjelp av den jødiske lobby i den amerikanske kongressen, har amerikanerne i sin hule hånd. Ved hjelp av donasjoner, for å finansiere deres gjenvalg. Dette gjør at de ikke kan stoppe ham i det han ønsker å gjøre. Avmektiget som kongressrepresentantene med det blir, ved å være så avhengig og opptatt av penger. For å virkeliggjøre sin karriere, og ambisjoner på egne vegne. Avskåret fra å følge sin samvittighet, fordi pengene og deres ærgjerrighet styrer det hele.
Jeg minner her om Jeshua, i det han under sin meditasjon i ørkenen, blir fristet av sine demoner – til å falle for de samme fristelsene som driver kongressrepresentantene viljeløst omkring.
Dette gir Netanyahu anledning til å muliggjøre et Israel, slik det fremgår av kartet han viste under sin tale til FNs hovedforsamling den 22 september i år. Med Vestbredden og Gaza som del av israel. For ham er en to-statsløsning derfor helt uaktuelt. Den etniske sammensetning av et Israel, slik han og hans like ser for seg – fremgår med all tydelighet av de følgende sitater.
2001 / Binyamin Netanyahu – Israels nåværende statsminister – i et hemmelig møte tatt opp på video uten hans viten …………
Det finnes en video som Benjamin Netanyahu, den nåværende israelske statsminister, nå angrer på. Den 10 minutter lange sekvensen som opprinnelig ble spilt inn på hebraisk, og deretter sendt på Israels TV Channel 10. Innholdet er flaut både for Netanyahu, og daværende amerikanske president Barack Obama.
Videoen ble tatt opp, tilsynelatende uten Netanyahus viten, for hele 22 år siden, da regjeringen til Ariel Sharon på ny hadde begynt invasjonen av de største byene på Vestbredden – for å knuse den palestinske motstanden i det som ble de tidlige stadiene av den andre intifada.
Netanyahu hadde på det tidspunktet tatt en pause fra politikken, men sluttet seg kort tid etter til Sharons regjering som finansminister.
Under et besøk i et hjem, som del av bosetningen Ofra på Vestbredden, kondolerte han familien til en mann som ble drept i et palestinsk angrep. I den anledning kom han – i et ubevoktede øyeblikk – med innrømmelser i forbindelse med sin første periode som statsminister, fra 1996 til 1999 .
Sittende på en sofa i huset forteller han familien at han lurte daværende amerikanske president, Bill Clinton, til å tro at han var med på å implementere Oslo-avtalen – den USA-sponsede fredsprosessen mellom Israel og PLO (Palestine Liberation Organization).
Dette skjedde ved å foreta en mindre tilbaketrekning fra Vestbredden samtidig med at de de facto snarere befestet okkupasjonen. Han skrøt av at han med det ødela Oslo-prosessen. Han antydet også at, langt fra å være defensiv, var Israels harde militære undertrykkelse av det palestinske opprøret hovedsakelig utført for å knuse de palestinske myndighetenene ledet av Yasser Arafat, slik at de kunne gjøres mer føyelig overfor for et israelske diktat.
Alle disse påstandene har åpenbare paralleller med situasjonen – slik den var i 2010 – da Netanyahu som Israels statsminister sto overfor Det Hvite Hus, som prøvde å trekke ham inn i en fredsprosess. En prosess som stred mot hans politiske agenda.
Som tidligere har han – ved en offentlig anledning – gitt tilsynelatende innrømmelser overfor den amerikanske administrasjonen, hovedsakelig ved i prinsippet å gå med opprettelsen av en palestinsk stat. Og med det samtykke i å ha indirekte samtaler med den palestinske ledelsen i Ramallah, og implementere en midlertidig frysning av bosettingsbygging.
Men han har også engasjert den mektige jødiske-pro-israelske lobbyen til å øve press på Det hvite hus, som ser ut til å ha gitt etter for deres viktigste ønsker.
Den forakt som Netanyahu viser overfor Washington i dette video opptaket, bekrefter den mistanke mange observatører – inkludert palestinske ledere – har hatt, om at hans uttrykk for god vilje ikke bør tas alvorlig.
Kritikere har påpekt at de grep han har foretatt først er blitt til gjennom kraftige brytninger med den amerikanske administrasjonen.
Enda viktigere er at han så langt har unngått å engasjere seg – på en meningsfull måte – i de samtalene Det hvite hus har fremmet overfor palestinerne. Tempoet i bosettingsbyggingen på Vestbredden ble knapt påvirket av den 10 måneder lange stillstand, som ble avsluttet i september 2010.
I mellomtiden har de israelske myndighetene gjentatte ganger godkjent planer for nye boligprosjekter i både den okkuperte Øst-Jerusalem og resten av Vestbredden. Dette har undergravd forhandlingene og vil gjøre etableringen av en levedyktig palestinsk stat langt mindre sannsynlig.
Spaltisten Gideon Levy, i den liberale avisen Haaretz, kalte videoen «opprørende». Han sa at dette viste at Netanyahu var en «svindler … som tror at Washington er i lomma hans og at han kan dekke til øynene deres slik at de ikke kan se.» Han la til at statsministeren ikke hadde endret seg i mellomtiden : «En skjev måte å tenke på, av denne typen, endrer seg ikke med årene.»
I video opptaket sier Netanyahu at Israel må «bank dem opp, ikke en gang, men gjentatte ganger, banke dem opp så det gjør så vondt, inntil det blir uutholdelig … og at prisen for dem vil være for høy til å bære … et bredt angrep på de palestinske myndighetene, for å bringe dem til et punkt hvor de blir redde for at alt kollapser.»
På spørsmål om USA ville protestere, svarte han: «Amerika er noe man kan flytte veldig enkelt omkring, og i riktig retning … De komme ikke i veien for oss … hele åtti prosent av amerikanerne støtter oss. Det er absurd.»
Deretter fortalte han om hvordan han forholdt seg til president Bill Clinton, som han omtalte som «ekstremt pro-palestinsk». «Jeg var ikke redd for å manøvrere overfor ham. Jeg var ikke redd for et sammenstøt med Clinton.»
Hans tilnærming til Det hvite hus krevde en tilbaketrekning fra palestinsk territorium under Oslo-avtalen, sa han, i det han viste til sin bestefar : «Det ville være bedre å gi 2 prosent enn 100 prosent.»
Han signerte derfor avtalen av 1997 om å trekke den israelske hær tilbake fra store deler av Hebron – den siste av de palestinske byene under okkupasjon – som en måte å unngå å måtte gi fra seg enda mer territorium.
«Trikset», sa han, «er å ikke være i de okkuperte områdene og bli ødelagt. Trikset er å være der og betale en minimal pris.»
«Trikset» som stoppet ytterligere tilbaketrekninger, la Netanyahu til, var å omdefinere hvilke deler av de okkuperte områdene som regnes som «spesifikt militært» under Oslo-avtalen. Han ønsket at Det Hvite Hus skriftlig skulle godkjenne Jordandalen på Vestbredden, som et militært område av denne typen.
«Så, de ønsket ikke å gi meg det brevet, og følgelig undertegnet jeg ikke Hebron-avtalen. Jeg stoppet regjeringsmøtet, og sa: «Jeg skriver ikke under.» Først da brevet endelig kom … signerte jeg Hebron-avtalen. Og hvorfor betydde dette noen? For i det øyeblikket stoppet jeg faktisk Oslo-avtalen.»
2002 – Moshe Yaalon. General og tidligere forsvarsminister:
«Den palestinske trusselen har alvorlige kreftlignende egenskaper som må fjernes. Det finnes alle slags løsninger på kreft. Noen sier at det er nødvendig å fjerne organer, men for øyeblikket bruker jeg cellegift / chemotherapi.»
2004 – Arnon Soffer. Israelsk geograf og professor i geografi og miljøvitenskap, med spesialisering i vannspørsmål og demografi:
«Når 2,5 millioner mennesker bor i et avstengt Gaza, kommer det til å bli en menneskelig katastrofe. Disse menneskene vil bli enda verre dyr enn de er i dag, ved hjelp av den vanvittig fundamentalistiske Islam. Presset ved grensen blir forferdelig. Det kommer til å bli en forferdelig krig. Så hvis vi ønsker å forbli i live, må vi drepe, drepe og drepe, hele dagen, hver dag. Hvis vi ikke dreper, vil vi slutte å eksistere»
2007 – Avi Dichter. Tidligere sikkerhetsminister:
«Den som gråter over Nakba år etter år, bør ikke bli overrasket om de faktisk får et Nakba til slutt.»
2011 – Tzipi Hotovely Tidligere utenriksminister:
«Det er 92 000 familier i Israel der en av partnerne ikke er jødisk – vi har et reelt problem som vi må håndtere.»
2012 – Miri Regev. Tidligere minister for sport og kultur:
«Sudaneserne er en kreftsykdom i kroppen vår. Vi vil gjøre alt for å sende dem tilbake dit de kom fra.»
«Jeg er helt OK med å være facist.»
2013 – Eli Ben-Dahan. MK Rabbi:
«Palestinere er noen beist, de er ikke mennesker.»
«En jøde har en mye høyere sjel enn en hedning – alltid, selv om han er homofil.»
2013 – Naftali Bennett. Tidligere utdanningsminister:
«Jeg har drept mange arabere i mitt liv – og det er ikke noe problem med det».
2014 – Ayelet Shakeds. Tidl justisminister og Uri Elitzur Rådgiver for Netanyahu:
Publisert i The Electronic Intifada : I lys av Ayelet Shakeds utnevnelse til justisminister i den nye regjerings koalisjonen, og med fornyet interesse for hennes anti-palestinske synspunkter, er hennes nå slettede Facebook-innlegg gjengitt i sin helhet.
Et døgn før den palestinske tenåringen Muhammad Abu Khudair ble kidnappet og brent levende av seks israelske jødiske ungdommer, publiserte den israelske lovgiveren Ayelet Shaked på Facebook en oppfordring til folkemord på palestinerne.
En oppfordring til folkemord – fordi den erklærer at «hele det palestinske folket er fienden» og rettferdiggjør deres ødeleggelse, «inkludert eldre, kvinner, byer, landsbyer, deres eiendommer og infrastruktur».
En oppfordring til folkemord – fordi den krever slakting av palestinske mødre som føder «små slanger».
Hvis Shakeds innlegg ikke utgjør en juridisk definisjon av oppfordring til folkemord, er det intet annet som gjør det.
Shaked er en høyt plassert skikkelse i partiet Habeyit Hayehudi ( det jødiske hjemmet) som var del av daværende regjeringskoalisjon.
Innlegget hennes ble delt mer enn tusen ganger og fikk nesten fem tusen likes. Uri Elitzur, som hun referer til, og som nå er avgått ved døden, var leder for nybyggerbevegelsen, taleskriver og nær rådgiver for statsminister Benjamin Netanyahu.
Her følger en oversettelse av Shakeds innlegg:
«Dette er en artikkel av avdøde Uri Elitzur, som ble skrevet for 12 år siden, men som forble upublisert. Den er like aktuell i dag som den var på den tiden.
Det palestinske folket har erklært krig mot oss, og vi må svare med krig. Ikke bare en saktegående operasjon med lav intensitet – og uten kontrollert eskalering. Ikke bare ødeleggelse av infrastruktur og målrettede drap. Det er nok med de skrå referansene. Dette er en krig. Ord har betydninger. Dette er en krig. Det er ikke en krig mot terror, og ikke en krig mot ekstremister, og ikke engang en krig mot de palestinske myndighetene. Dette er også måter for å unngå virkeligheten på. Dette er en krig mellom to typer mennesker. Hvem er fienden? Det palestinske folket. Hvorfor? Spør dem, det var de som begynte.
Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for oss å definere virkeligheten med de enkle ordene som språket stiller til vår disposisjon. Hvorfor må vi finne på et nytt navn for krigen annenhver uke, bare for å unngå å kalle den ved sitt rette navn. Hva er det som er så grusomt med å forstå at hele det palestinske folket er fienden? Hver krig er mellom to folk, og i hver krig er folket, som startet krigen – hele folket – fienden. En krigserklæring er ikke en krigsforbrytelse. Å svare med krig er det absolutt ikke. Det er heller ikke bruken av ordet «krig», eller en klar definisjon av hvem fienden er. Au contraire: krigens moral (ja, det er noe slikt) er basert på antagelsen om at det er kriger i denne verden, og at krig ikke er tingenes normale tilstand, og at i kriger er fienden vanligvis en hel gruppe mennesker, inkludert eldre, kvinner, byer og landsbyer – deres eiendommer og infrastruktur.
Og krigens moral vet at det ikke er mulig å avstå fra å skade fiendens sivile. Den fordømmer ikke det britiske luftvåpenet, som bombet og totalt ødela den tyske byen Dresden, eller de amerikanske flyene som ødela byene i Polen – raserte halve Budapest – steder hvis ulykkelige innbyggere aldri hadde gjort dem noe – og som måtte ødelegges for å vinne krigen mot det onde. Krigens moral krever ikke at Russland stilles for retten, selv om de bomber og ødelegger byer og nabolag i Tsjetsjenia. Den fordømmer ikke FNs fredsbevarende styrker for å ha drept hundrevis av sivile i Angola, og heller ikke NATO-styrkene som bombet Milosevics Beograd – en by med en million sivile, eldre, babyer, kvinner og barn. Krigsmoralen godtar prinsipielt, ikke bare politisk, det amerikanerne gjorde i Afghanistan, inkludert massiv bombing av befolkede steder, inkludert en flyktningstrøm av hundretusener som slapp unna krigens gru – hundretusener av dem som ikke hadde noe hjem å vende tilbake til.
Og i vår krig er dette syv ganger riktigere, fordi fiendtlige soldater gjemmer seg blant befolkningen, og det er bare gjennom befolkningens støtte de kan kjempe. Bak hver terrorist står dusinvis av menn og kvinner, uten hvem fienden ikke kunne engasjere seg i terrorisme. Aktører i krigen er dem som hetser i moskeer, som skriver de morderiske læreplanene for skolene, som gir husly, som sørger for kjøretøy, og alle de som hedrer dem og gir dem deres moralske støtte. De er alle fiendtlige stridsmenn, og deres blod skal være på deres hoder. Nå inkluderer dette også mødrene til martyrene, som sender dem til helvete med blomster og kyss. De burde følge sønnene sine, ingenting ville være mer rettferdig. De burde gå, det samme burde de fysiske hjemmene der de oppdro disse slangene. Ellers vil flere små slanger bli oppdratt der.
Det er markeringer av sorg og ære i hjemmene til to avskyelige mordere. Jeg antar at de har arrangert og lagt opp til sørgestund utendørs, og alle de som har noen betydning i byen kommer for å hedre moren og faren som oppdro disse djevelene. Disse to husene burde bli bombet fra luften, i den hensikt å ødelegge og drepe. Og det bør kunngjøres at vi vil gjøre dette fra nå av til hvert av deres hjem, for hver av våre martyrer.
Det er ikke noe mer rettferdig, og sannsynligvis ikke noe mer effektivt. Enhver selvmordsangriper bør vite at han tar med seg foreldrene, huset hans og noen av naboene. Enhver modig Um-Jihad som sender sønnen sin til helvete burde vite at hun blir med ham, sammen med huset og alt inni det.»
En forebygging kan ikke fokuseres. Sånn er det i krig. Det som er fokusert kan ikke forhindres. Det er ikke vi som startet denne forferdelige krigen, og det er ikke vi som kan stoppe den. Nøklene til våpenhvilen er i hendene på det palestinske folk. Vi kan ikke annet enn å påføre fingrene deres små brannsår, inntil de ønsker å gjøre bruk dem ( til noe annet ).»
2014 – Moshe Feiglin. Nestspeaker i Knesset for Netanyahu’s Likud-partiet:
«Soldatene våre er de eneste uten skyld i Gaza. De må ikke under noen omstendigheter miste sine liv, på grunn av den falske moral til dem som foretrekker å beskytte fiendens sivile. Ett hår på hodet til en israelsk soldat er mer verdt enn hele befolkningen i Gaza – som valgte og støtter Hamas, som oppmuntrer alle dem som nå myrder israelere.»
2015 – Miri Regev. Tidligere kulturminister:
Han var tidlig ute med å foreslå at soldatene skulle ha skutt medlemmene av Tamimifamilien. Tahed Tamimi er en palestinsk aktivist fra landsbyen Nabi Salih på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Hun er mest kjent fra videoer hvor hun konfronterer israelske soldater. Hun er blitt hyllet av pro-palestinske aktivister som et symbol på palestinsk motstand mot den israelske okkupasjonen. Hun har gitt ut boken «They Called Me a Lioness».
Miri Regev: «Vi må umiddelbart bestemme oss for at en soldat som blir angrepet får lov til å anvende ild. Punktum. Jeg ber sikkerhetsministeren om å få slutt på disse ydmykelsene og endre regelverket for å kunnne åpne ild umiddelbart !»
2015 – Avigdor Lieberman. Tidligere utenriksminister og leder av Yisrael Beiteinu-partiet:
«Dødsstraff burde være Israels svar på dødelig ‘arabisk terror’.»
«De som er med oss fortjener alt, de som er mot oss fortjener å få hogget hodet av med en øks.»
«Med dem som er imot oss, er det ingenting annet å gjøre – enn å ta opp en øks og kutte hodet av dem,» sa han, og kalte israelske arabere en «femte kolonne», og høstet applaus.
«De som heiser det svarte flagget på ‘Nakba-dagen’ i sorg over etableringen av Israel, hører ikke hjemme her.»
2016 – Benjamin Netanyahu statsminister:
«Vi vil omringe Israel med gjerder for å forsvare oss mot ville dyr. Regjeringen utarbeider en flerårsplan for å omringe Israel med sikkerhetsbarrierer. I området vi bor i, må vi forsvare oss»
2019 – Moshe Ya’alon. Tidligere forsvarsminister:
Under en konferanse med jødiske lederskapsaktivister i 2009, sa han : «Vi behandler igjen problemet med dette viruset : Peace Now. Disse elitistene, om du tillater meg – har pådratt oss stor skade. Fra mitt perspektiv kan og må jøder bo i hele Israels land i all evighet.»
Han understreket imidlertid behovet for å akseptere det faktum at freden ikke kommer umiddelbart. Ya’alon uttalte at «etter hans syn er denne måten å tenke på – at om bare Israel gir fra seg ett stykke land til, så vil det bli fred – et slags ‘virus’.»
2023 – Dyoav Gallant. Forsvarsminister:
Israels forsvarsminister sa til soldater som forberedte seg på å gå inn i Gaza: «Jeg har opphevet alle begrensninger.»
2023 – Daniel Hagari. Talsperson for IDF: «Hovedvekten ( i bombingen av Gaza ) er på skade og ikke på nøyaktighet.»
2023 – Det israelske etterretningsdepartement, konseptdokument:
Det israelske etterretningsdepartementet publiserte et «konseptdokument» som anbefaler permanent overføring av hele befolkningen på Gazastripen til Egypt.
2023 – Giora Eiland. Tidligere leder av Israels nasjonale sikkerhetsråd:
«Israel må skape en humanitær krise i Gaza … skape forhold der livet i Gaza blir uholdbart… slik at hele befolkningen i Gaza enten vil flytte til Egypt eller flytte til Gulfen. Til syvende og sist må Gaza bli et sted der ingen mennesker kan eksistere.»
2023 – Israelsk tenketank, med forbindelse til Netanyahu:
Krigen gir en «unik og sjelden mulighet» for «flytting og endelig fordriving av hele Gaza-befolkningen».
2023 – Amichai Eliyahu. Kulturarvminister / Jerusalem ansvarlig:
«Å bruke atomvåpen på Gaza er et alternativ. Blås det opp og bomb det flatt.»
2023 – Ariel Kallner. Medlem av Knesset:
«Akkurat nå har ( vi ) ett mål: Nakba !»
2023 – Avi Dichter, landbruksminister og tidligere leder av Shin Bet:
«Vi gjennomfører nå et Gaza Nakba.» Da han ble spurt igjen om dette var «Gaza Nakba», svarte han «Gaza Nakba 2023. Slik vil det ende.»
2023 – Dror Eydar. Israels ambassadør i Italia, utnevnt av Netanyahu:
«For oss er det bare ett mål: å ødelegge Gaza.»
2023 – Galit Distel-Atbaryan. Tidligere informasjonsminister / Medlem av Knesset:
«Slett hele Gaza fra jordens overflate.»
2023 – Tally Gotliv. Medlem av Knesset / Likud-partiet:
«Jeg oppfordrer dere til å gjøre alt og bruke dommedagsvåpen fryktløst mot våre fiender.»
2023 – Binyamin Netanyahu, statsminister:
Statsminister Netanyahu ble spurt om han støtter israelsk gjenbosetting på Gazastripen etter krigen. «Nei, jeg tror ikke det,» svarte han, «jeg vil ha full kontroll over sikkerhet. Gaza må demilitariseres. Jeg tror ikke ( gjenbosetting ) er et realistisk mål, jeg sier det rett ut.» Netanyahu, som talte på en pressekonferanse sammen med forsvarsminister Yoav Gallant og minister Benny Gantz, la til «at han ikke vil gi opp kontrollen over sikkerheten i Gaza ’under noen omstendigheter’.»
Som svar på et spørsmål om krigens etterspill og muligheten for at de palestinske myndighetene kontrollerer stripen, sa han: «Jeg gjentar, vi vil ha total kontroll over sikkerhet, med muligheten til å gå inn når vi ønsker det for å eliminere terrorister. Jeg kan si hva som ikke vil skje – det vil ikke være noe Hamas.»
Så langt alle disse sitatene.
Det som er nevnt ovenfor gjelder ikke bare sentrale skikkelser i den israelske offentlighet, men også unge – og nå i stadig større og større grad. Abby Martin / Empire files gjorde en rekke intervjuer med en del unge på gata i Israel, for 6 år siden. Hele 80 % av den israelske befolkning støtter opp om det de nå gjør i Gaza.
For de av dere som våger å la dette synke inn – finnes det i disse sitatene mer enn nok til å kunne slå fast hva dette egentlig handler om. Derom kan det ikke lenger være noen tvil. For oss her i Norge må det viktigste derfor være å gjøre våre politikere oppmerksom på det – og tvinge frem en reaksjon fra vår side som tar klart og tydelig avstand.
Det er, fra deres side, foreløpig alene blitt uttalt at israelerne har rett til å forsvare seg. Og ja, naturligvis har de det. Men vi må huske på at israelerne i denne sammenheng opptrer i rollen som okkupant. Og at Palestina, med dets innbyggere, spiller rollen som okkupert. Landet er blitt stjålet i fra dem – rett og slett, og i hovedsak – med vestmaktenes hjelp. Dårlig samvittighet som de den gang hadde. Med det stiller saken seg annerledes. Det er derfor palestinerne, som i denne sammenheng, har rett til å forsvare seg. Det Norge, ved regjeringen, derimot gjør er å se en annen retning – og gi israelerne mulighet til å fullbyrde dette, som ovennevnte sitater bærer bud om. Med hånd på hjertet og i tråd med vår samvittighet: dette kan vi ikke være bekjent av, og bli medskyldig i. Ærlig talt – det får være grenser. Og helt til slutt, vi kan ikke la oss representere av en Judas, den som sviker stemmen som lyder fra dypet i vårt indre. Fra våre hjerter …
