oss 100 kroner!
Den pågående krigen i Gaza er den nyeste episoden av vår kolonialhistoriske føljetong, der vi er det siviliserte folket som har enerett til den jorda vi ønsker oss. Winston Churchill forklarer manuset slik:
«Jeg benekter at det er blitt gjort en stor urett mot indianerne i Amerika eller de svarte i Australia. Jeg benekter at det er blitt gjort urett mot dette folket ved at en sterkere rase, en rase av høyere kvalitet, en mer verdslig og klok rase har kommet inn og tatt deres plass.» (Sitert fra Churchills erklæring til The Palestine Commission i 1937.)
Benjamin Netanyahu bekrefter: Krigen i Gaza er «sivilisasjonens kamp mot barbariet»; «vi må vinne for den siviliserte verdens skyld».
FNs avgjørelse i 1947 var like illegitim som Balfour-erklæringen tretti år tidligere. Verden var fortsatt dominert av kolonimakter og det gjenspeiles i fordelingen av Palestina: 56 prosent av landet ble tildelt europeiske bosettere til tross for at den arabiske befolkningen var dobbelt så stor. Men det var ikke nok. De nye bosetterne fordrev palestinerne fra hjemmene sine. Som Holocaust-overlevende Hajo Meyer sa, ble palestinerne behandlet akkurat som nazistene behandlet sine ofre. De også omtales som «kreftsvulster» og «skadedyr» som må utryddes. Daglig blir de trakassert, ydmyket, jaget, drept og deres hus og land stjålet fra dem.
Siden Oslo-avtalen fra 1993-1995 er 62 prosent av Vestbredden «midlertidig» lagt under fullt israelsk styre full kontroll, håndhevet av den israelske hæren og bosettermilitser. Der finnes det 565 kontrollposter, 440 kolonier, og femhundretusen bosettere som råder over 80 prosent av vannressursene. Bosetterne er bevæpnet og med hjelp fra hæren har de innført en permanent unntakstilstand. Som i Gaza, sprengt nå i to uker med bomber med en sprengkraft tilsvarende to atombomber, lever ingen palestiner, uansett alder, i sikkerhet.
En liten jente bæres til et sykehus under angrep. Hennes avrevne venstre arm har to små beinstubber som stikker ut. Hennes øyne er åpne, hun er i sjokktilstand og gråter ikke. «Gaza har blitt en kirkegård for tusenvis av barn. Det er et helvete for alle andre», sa talsmann for FNs barnefond UNICEF. «Finish them!», sier i USA presidentkandidaten Nikki Haley. «EU er med Israel» erklærer Ursula von der Leyen, Europas nye Mona Lisa med sitt evige smil. «Israel er en demokratisk stat som styres av svært humanitære prinsipper, så vi kan være sikre på at den israelske hæren vil respektere reglene som følger av folkeretten i alt den gjør», forsikrer Tysklands kansler Olaf Scholz.
Denne voldsorgien bortforklares ved å skylde på urgammelt religiøst hat. Men det dreier seg ikke om religion. I 2013 fikk tusenvis av etiopiske jødiske kvinner som hadde flyktet til «det lovede land», hver tredje måned på israelske klinikker, og uten deres viten eller samtykke, sprøyter som inneholdt prevensjonsmiddel. De etiopiske kvinnene var jøder, men de var først og fremst svarte. Som Churchill sa, det dreier seg om vår rett til å herske fordi vi er en rase av høyere kvalitet.
Krigen den «siviliserte verden» fører mot «barbariet» er kommet for å bli. I USA foreslår Nikki Haley at Forsvarsdepartementet omgjøres til Angrepsdepartementet. Donald Trump lover «en gallon» fiendeblod for én amerikansk blodsdråpe. Joe Biden lever videre i sin fantasiverden: «Vi er Amerikas forente stater, for Guds skyld, den mektigste nasjonen i verdenshistorien.» Samtlige har Russland, Iran og Kina i skuddlinjen.
EU vil sette premissene til nye kriger i Moldova og Georgia, nå med omvendt rekkefølge: først EU-medlemskap og NATO deretter. For den tidligere danske statsminister Anders Fogh Rasmussen haster det. Ukraina må inn i NATO mens krigen pågår «for å frigjøre ukrainske styrker til å gå til frontlinjen». En regelrett krigserklæring mot Russland, med andre ord.
Det finnes ingen politiske løsninger for de krigene som foregår og de som ligger foran oss da vårt mål er fortsettelsen av et verdensomspennende kolonialvelde, fordi vi er den mest verdslige og kloke rase. Krigene vil fortsette. Og Vesten vil fortsette å finne opp nye, stadig mer fantasifulle historier for å overbevise oss om at vi har rene hender. Som Aldous Huxley skriver i Eyeless in Gaza, «de som forsvarer krig har funnet opp et behagelig klingende vokabular av abstraksjoner for å beskrive prosessen av massemord.»
