oss 100 kroner!
Professor Parker Crutchfield ved Western Michigan University publiserte en artikkel på det akademiske nettmagasinet The Conversation der han foreslo at Moralpiller kan være løsninga for å få folk til å bli mer samarbeidsvillige og godta «sosial distansering» og maskepåbud. Vi omtalte denne artikkelen her.
Som en kommentar til vår artikkel skrev cand. philol. Anne Minken på Facebook at «Hvis man ikke forstår ironi, faller man ofte for konspirasjonstenking.» På spørsmål om hun mente at artikkelen var ironisk ment, svarte hun:
«Ja. Her synligjøres ett av problemene med din form for kildesjekk. Du har sjekket om professoren finnes, om han og tidsskriftet er velrennomert. Men du har ikke stilt det enkle spørsmålet: Finnes det moralpiller eller noe man kan ha i drikkevannet for å øke befolkningens moral? Hadde du gjort det, hadde du kanskje skjønt at det var ironi.«
Som den halvstuderte røveren undertegnede er, tar jeg alltid imot en slik kritikk med takk, for da har jeg en mulighet til å lære mer. Når en akademiker som Minken tar meg og steigan.no i skole for vår kildebruk, velger jeg å lytte.
Ironi på akademiske sider?
Nå er det litt merkelig om en professor i etikk velger å publisere en ironisk artikkel på et akademisk nettsted, men det er jo ikke helt ukjent. Det mest kjente støntet er kanskje da matematikkprofessoren Alan Sokal i 1996 lurte redaksjonen i tidsskriftet Social Text til å publisere hans tvers gjennom meningsløse tekst «Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Men den typen ironi og satire er ikke vanlig i akademiske tidsskrifter.
Og det ville være litt underlig om Crutchfield skulle ha ment denne artikkelen ironisk. Men ansporet av Minkens kritikk har jeg sett litt på den intellektuelle produksjonen hans, slik han presenterer den på sine egne nettsider.
Her finner vi hans vitenskapelig avhandling The Epistemology of Moral Bioenhancement fra 2015. Der skriver han i sammendraget at:
«Moral bioenhancement is the potential practice of manipulating individuals’ moral behaviors by biological means in order to help resolve pressing moral issues such as climate change and terrorism.«
Fagbegrepet er altså «moral bioenhancement«, eller moralsk opprustning ved biologiske metoder.
I avhandlinga Compulsory Moral Bioenhancement Should be Covert fra 2018 argumenterer Crutchfield for at tvungen moralsk opprustning gjennom biologiske metoder bør være hemmelig.
I avhandlinga Moral Enhancement Can Kill fra 2018 innrømmer Crutchfield at «manipulasjon av en persons moralske trekk ved hjelp farmasøytiske eller andre biologiske midler» kan «komme til å drepe» den som blir utsatt for det.
Disse tre artiklene er publisert på Researchgate, som er et nettbasert, profesjonelt forskningstidsskrift med 17 millioner bidragsytere.
Nå skal det sies, og det skal Anne Minken ha, at da hun hadde lest den artikkelen jeg henviste til, måtte hun innrømme at den ikke var ironisk. Men hun gjorde meg en tjeneste likevel, for hun inspirerte meg til å grave mer, og jeg lærte at dette er mye mer omfattende enn jeg ante.
Stort akademisk fagfelt
«Moral bioenhancement» er et stort akademisk fagfelt med svært mange bidragsytere. Her er for eksempel en samleartikkel som viser til 85 forskjellige avhandlinger om The ethical desirability of moral bioenhancement: a review of reasons.
Og her er en avhandling i Journal of Medical Ethics om Moral bioenhancement: a neuroscientific perspective fra 2014.
Og her hjemme har Aksel Braanen Sterri tatt klart stilling for det han kaller moralmedisin. I essayet Et forsvar for moralmedisin går han aktivt inn for moralmedisinering av befolkninga, til og med tvangsmedisinering av barn:
«Økonomiske eksperimenter viser at SSRI (en type antidepressiva, vår merknad, red.) fremmer rettferdighetssansen og viljen til å samarbeide. Det er altså mulig å påvirke moralen med medisiner.
Å massemedisinere barn vil selvfølgelig by på utfordringer, men mange av dem er overdrevne.»
Braanen Sterri skriver videre:
«Vi bør også arbeide hardt for å få på plass globale, demokratiske institusjoner som gjør oss alle til «globale borgere». Kanskje kan moralmedisin gjøre oss mer tilbøyelige til å støtte opp om og delta i dette arbeidet.»
Så vi kan nok trygt slå fast at Anne Minkens kritikk var feil, det handler dessverre ikke om ironi, men blodig alvor. Men Minken bør takkes. Hun har for det første ufrivillig vist at vår kildebruk var korrekt, og for det andre introdusert oss til et stort og problematisk forskningsfelt som det er all grunn til at publikum får bedre kunnskaper om – før de som har makt til det begynner å forbedre moralen vår ved hjelp av biokjemiske midler.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
