«Woke-vekkelsen» sover dypere enn noen gang

1
Barnearbeid på en kakaoplantasje i Elfenbenskysten

Av Tony Cartalucci.

For å illustrere hvor overfladiske og tomme de nylige protestene i Amerika er og hvor lite de vil skape bortsett fra ytterligere splid og ødeleggelse, kan vi se på skjebnen til to fiktive karakterer som nylig ble satt i søkelyset av hylekoret. Den ene er PepsiCo sin «Aunt Jemima» frokostblanding, den andre er Mars Incorporated sin merkevare «Uncle Ben’s»

Begge havnet i trådkorset til det «sosialt bevisste» Amerika. Begge de fiktive karakterene skal nå ikke lenger brukes.

Det hele kan virke som en enorm seier for et «woke» Amerika.

CNN, i sin artikkel «Merkevaren Aunt Jemima, som erkjenner sin rasistiske fortid, vil bli trukket tilbake,» skriver:

Quaker Oats trekker fra markedet det mer enn 130 år gamle Tante Jemima-merket og -logoen, og erkjenner at opphavet er basert på en rase-stereotypi.

«Når vi jobber for å gjøre fremskritt for raselikhet gjennom flere initiativer, må vi også ta en hard titt på vår portefølje av merkevarer og sikre at de reflekterer våre verdier og oppfyller forbrukerens forventninger,» sa det Pepsi-eide selskapet i en uttalelse til CNN Business.

(bilde:flickr)

Og britiske Guardian i sin artikkel «Uncle Ben’s vil skrote merkevarebildet av svart bonde»:

Risselskapet Uncle Ben skal skrote bildet av en svart bonde som merkevaren har brukt siden 1940-tallet, og vil kanskje endre navn, mens selskaper reagerer på økende bekymring for rasediskriminering og urettferdighet.

Morselskapet, Mars Incorporated, sa at Uncle Ben var en skjønnlitterær karakter og at navnet først ble brukt i 1946 som en referanse til en afroamerikansk risbonde i Texas.

Selv om det ikke er noen tvil om at begge de fiktive karakterene representerte stereotyper og er forankret i USAs rasistiske fortid – er det «våknede» Amerikas tro på at dette på en eller annen måte er en prioritet eller en form for seier, meget, meget tvilsom.

Det samme er det faktum at de som er motstandere av dette gatas parlament og deres «cancel culture» med fjerning av ytre symboler, laget svært blodfattige motargumenter. Noen hevder at de fiktive karakterene enten var inspirert av eller fremstilte ekte afroamerikanere, som tjente på merkevarebyggingen.

Det ingen av sidene nevnte, var de veldig reelle overgrepene begge selskapene er skyldige i – overgrep som både er umenneskelige og forankret i en ekstraordinær, utilgivelig og til nå overhodet ikke omtalt rasisme.

PepsiCo og Mars profitterer på massemord og slaveri

Både det «woke» Amerika og som de som prøver å kritiserer trenden, har ikke fått med seg det faktum at PepsiCo og Mars Inc. – to selskaper med flere milliarder dollar i omsetning – bokstavelig talt driver med moderne slaveri for å lage sine produkter, mens de sponser politiske tankesmier som har laget planene for kriger rettet mot afrikanske nasjoner, noe som fører til til titusenvis av døde og åpne slavemarkeder der svarte mennesker – i dag – blir kjøpt og solgt.

Dette er da et mye større overgrep mot svarte mennesker enn de stereotype skildringene i merkevarer. Disse sakene krever alvorlige handlinger, mer enn bare å justere markedsførings-strategier. For eksempel burde man kreve at styremedlemmer måtte fratre eller omfattende, permanente boikotter av disse selskapene og deres mange datterselskaper og merkevarer.

Dessverre for et «sosialt bevisst»» Amerika er skjønnlitterære karakterer en mye høyere prioritet, mens aktivister salig gomler på sjokolade laget av kakao høstet inn med bruk av afrikansk slavearbeid og slurper i seg leskedrikker laget av et selskap som sponser amerikanske kriger i utlandet hvor utallige svarte drepes og gjøres til slaver.

Din Mars-sjokolade kommer fra slavearbeid

Hvis du liker sjokolade som Snickers, Mars og andre merker, kommer sjokoladen du spiser mest sannsynlig fra en utviklingsland med dystre arbeidsforhold og i mange tilfeller barne- og slavearbeid.

Mars Incorporated, sammen med Nestlé, Hersey og mange andre sjokoladeselskaper, henter sin kakao fra Afrika og spesielt nasjonene Elfenbeinskysten og Ghana.

En artikkel i Washington Post fra i fjor med tittelen «Kakaoens barnearbeidere», bemerker:

Mars, Nestlé og Hershey lovet for nesten to tiår siden å slutte å bruke kakao høstet inn av barn. Likevel begynner mye av sjokoladen du kjøper fortsatt med barnearbeid.

Artikkelen utdypet forholdet, og legger merke til:

Omtrent to tredjedeler av verdens kakaoforsyninger kommer fra Vest-Afrika. Ifølge en amerikansk rapport fra 2015, medvirket mer enn 2 millioner barn der i farlig arbeid i kakaodyrking.

Da de ble spurt i vår, kunne ikke representanter for noen av de største og mest kjente merkene – Hershey, Mars og Nestlé – garantere at noen av sjokoladene deres ble produsert uten barnearbeid.

Så svarte barn brukes som arbeidskraft, og med arbeids- og lønnsbetingelser som grenser til slaveri, for å produsere kakaoen Mars Incorporated med vitende og vilje bruker i sine produkter – og tjener milliarder av dollar på. Dette virker som en mye større sak enn de utvilsomt krenkende merkevarene brukt av Mars Incorporated gjennom «Uncle Ben».

Noe som viser hvor nøye kontrollert de pågående protestene er, illustreres av hvordan Washington Post rapporterte om Mars Incorporated sin virkelig krenkende, til og med kriminelle, utnyttelse av svart arbeidskraft i Afrika i fortiden, mens de samtidig rapporterte om Mars Incorporated sin støtende merkevarebygging – men ikke klarte å forbinde de to i sin rapportering. På den måten klarte avisen virkelig kløktig å unngå en virkelig «sosialt bevisst» leserskare og enhver virkelig skade reelle protester og boikott ville ha på Mars Incorporated og andre selskaper, hvis interesser Washington Post regelmessig fungerer som talerør for.

Store selskaper som PepsiCo og Mars er støtende mot alle

Mars Incorporated – sammen med PepsiCo, Nestlé og Hersey – var også involvert i finansiering av kampanjer for å hindre at lover skulle tvinge matvareprodusenter til å informere forbrukerne om at deres produkter inneholdt genmodifiserte organismer (GMO).

Selskaper som bruker penger på å skjule farlige ingredienser fra forbrukerne, bringer alles helse i fare – svart og hvit, venstre og høyre.

Mars, PepsiCo og andre forsvarer slik lobbyvirksomhet og hevder at en slik lovgivning vil være «kostbar». Det samme ville å sikre at alle ingrediensene deres er etisk anskaffet og fri for barne og/eller slavearbeid være.

Og Mars, PepsiCo og andre bedrifter har milliarder i omsetning. Mars-familien som eier Mars Incorporated består stort sett av familiemedlemmer som er milliardærer – dvs. ikke ordinære millionærer, men milliardærer.

Deres daglige «bekymringer» inkluderer å sikre at de enorme 82.000 mål store ranchene har nok vann, og at de får de mildeste straffene når de krasjer Porschene sine med familiebiler.

Mars Incorporated og andre selskaper med flere milliarder dollar i omsetning har råd til å gjøre ting bedre, ganske enkelt ved å være litt mindre velstående milliardærer, eller kanskje til og med bli degradert til millionærer. Men likevel velger de enkelt og bevisst å tjene sine penger på å sørge for dårlig informerte forbrukere hjemme og bruk av utnyttet- og slave-arbeidskraft i utlandet.

Hvis hva Mars og PepsiCo bidro til bare var begrenset til å skape uvitende forbrukere hjemme og bruk av slavearbeid i utlandet, ville det være ille nok. Og hvis USAs «sosialt bevisste» revolusjon mente alvor med rettferdighet, ville Mars  og PepsiCo være på skafottet for mye mer enn deres tarvelige og rasistiske markedsføring, og man ville ha mer krevd av dem.

Men det er ikke alt Mars Inc. og PepsiCo bidrar til.

Sponsing av krigshissing og massemord i Afrika (og overalt ellers)

Både PepsiCo og Mars Incorporated er sponsorer av politiske tankesmier som Brookings Institution. «Akademikerne» og «stipendiatene» der spyr ut skisser for amerikanske kriger, som deretter raskt godkjennes av den amerikanske kongressen og selges til offentligheten av de store mediebedriftene.

Selv så sent som i Brookings Institution sin årsrapport for 2019 (PDF), er begge selskapene – PepsiCo og Mars Inc. – oppført som sponsorer, og begge selskapene gjorde det samme i 2011 (PDF).

Tankesmia og dets personale finansiert av store selskaper, jobbet iherdig i 2011 for å hjelpe til med å selge den amerikanske militære intervensjonen i den nordafrikanske nasjonen Libya. Tankesmia var en helt sentral institusjon, som var involvert i å skape og spre ideen om «R2P» eller «ansvar for å beskytte» brukt som spinkelt skalkeskjul for et lenge planlagt ønske om å skape et regimeskifte i Libya.

Allerede i februar 2011 publiserte Brookings Institution artikkel etter artikkel, som «USA må ta ledelsen om Libya,» der Brookings-akademikere – finansiert av selskaper som PepsiCo og Mars Incorporated – ga de første oppfordringene til den amerikanske militære intervensjonen som til slutt førte til at USA åpent bevæpnet militser og bombet over hele landet.

Og USA bevæpnet de militante gruppene i Øst-Libya – et høyborg for rasisme og ekstremisme og selve senteret for al-Qaida i landet – og ga i tillegg de omstreifende væpnede gjengene luftstøtte da de feide gjennom nasjonen.

Da den libyske lederen Muammar Gaddafi ble brutalt styrtet senere samme år, opplevde de anslagsvis 2,5 millioner afrikanerne fra hele kontinentet han lot komme til landet og ga bolig og en lønn å leve av, å bli jaget av amerikansk-støttede militante grupper.

For å forklare den åpenbare og eksplosive rasismen som forutsigbart herjet Libya i kjølvannet av den USA-støttede krigen, ville artikler som CS Monitor «Hvordan Gaddafi hjalp skape raseri mot afrikanere i Libya» hevde:

Mange eksperter – og afrikanske migrantarbeidere selv – sier at fiendskapen stammer fra anti-afrikansk rasisme som finnes i hele den arabiske verden. Men noen sier at sinnet har blitt gjort mye verre av Gaddafis forsøk på å kjøpe lojaliteten til svarte libyere fra sør for landet, så vel som hans mange tiår lange innsats for å bygge avhengige nettverk i hele Afrika, til store utgifter for landets arabiske flertall.

Med andre ord – CS Monitor og de vestlige «ekspertene» de siterte hevder at Gaddafi «ga næring til raseriet mot afrikanere» ved bare å bruke ressurser for å hjelpe dem. Det er et indirekte forsøk på å rettferdiggjøre det rasisme-motiverte folkemordet de USA-støttede militante gjengene skapte under deres «seiersrunde» i Libya.

Svarte afrikanere som bodde i Libya ble enten fordrevet fra landet, over Middelhavet og inn i Europa for å møte nye vanskeligheter og rasisme der, eller massakrert i Libya eller fanget og gjort til slaver.

De vestlige mediene – partnere med institusjoner som Brookings – benektet dette først – eller de forsøkte å unnskylde det på lignende vis som CS Monitor. Men til slutt dekket de konsekvensene av det militære inngrepet i Libya og den lenge planlagte regimeskiftet.

Reuters i sin artikkel, «afrikanske arbeidere lever i frykt etter at Gaddafi styrtet,» innrømmet:

Titusenvis av utenlandske arbeidere har flyktet fra Libya siden den væpnede opprøret mot Gaddafis 42-årige styre begynte i februar, der afrikanere er redde for at de har blitt mål for kjempere som beskylder dem for å være Gaddafis leiesoldater.

Denne antipatien ser ut til å ha spredd seg til alle afrikanere, og etterlatt dem sårbare for angrep, ran og andre overgrep fra de godt bevæpnede, for det meste unge, krigerne som styrtet Gaddafi.

Det er funnet identitetskort til statsborgere fra Tsjad, Niger, Mali, Sudan og andre afrikanske stater på likene av bevæpnete menn som anti-Gaddafi-krigere sier ble betalt for å konfrontere dem.

BBC i sin artikkel, «Opptak av ‘slavemarked’ i Libya skaper opprørthet,» medga:

Migranter som prøver å nå Europa har snakket om å bli anholdt av smuglere og tvunget til å jobbe for lite eller ingen penger.

Opptakene som er publisert av CNN, ser ut til å vise ungdommer fra Niger og andre land sør for Sahara som blir solgt til kjøpere for omtrent 400 dollar på ikke angitte steder i Libya.

Mens disse mediekildene dekket konsekvensene av den amerikanske militære intervensjonen i 2011, var de nøye med å ikke forbinde konsekvensene direkte til intervensjonen.

USAs krig mot Libya var en humanitær katastrofe som bevisst var klekket ut av vestlige tankesmier finansiert av store selskaper som PepsiCo, Mars Incorporated og mange andre, for deretter å raskt godkjennes av politikere i Washington – både demokrater og republikanere – og ivrig solgt til offentligheten av de store mediebedriftene.

Og selv så sent som i 2016, insisterte Brookings Senior Fellow Shadi Hamid i en kronikk publisert på Brookings sitt nettsted, under overskriften «Alle sier Libya-intervensjonen var en fiasko. De tar feil,» på å fortsette å forsvare den USA-ledede krigen og det knuste, rasistiske og dysfunksjonelle Libya som lå igjen i kjølvannet.

Han argumenterer for at hvis USA ikke hadde intervenert, ville Gaddafi vellykket ha eliminert de rasistiske ekstremistene i Øst-Libya og spesielt i Benghazi som til slutt utførte folkemordet på Libyas svarte befolkning. Hamid utelater ganske enkelt enhver omtale av dette eller hvem som faktisk hadde base i Benghazi, og omtaler i stedet dem bare som «demonstranter.»

Dermed finansierer PepsiCo og Mars Incorporated – sammen med oljeselskaper og våpenprodusenter – en institusjon som ikke bare er klekker ut og ivrig fremmer kriger, de finansierer også en institusjon som er fullstendig upålitelig i å innrømme katastrofen disse krigene forårsaker – inkludert den libyske krigen som endte tragisk for 2,5 millioner svarte afrikanere.

Det «sosialt bevisste» Amerika må være bevisst nok til å innse den virkelige urettferdigheten som ligger til grunn for det amerikanske samfunnet. Det er veldig sannsynlig at mens demonstranter i Amerika og på nettet rundt om i verdenen raser mot «Aunt Jemima» og «Uncle Ben», vil mange andre aktivister ivrig spise mange av de andre produktene som er produsert av PepsiCo og Mars Incorporated, uten at de får med seg det faktum at ingrediensene anskaffes med barnearbeid og slaver i Afrika, og at overskuddet brukes på å fremme kriger som etterlater svarte i utlandet døde, flyktninger eller gjort til slaver.

Og så lenge dette er tilfelle, vil ingenting av noe reell betydning noensinne endre seg i Amerika eller andre steder i den vestlige verden.

Hvis virkelig rettferdighet er hva amerikanere – alle amerikanere – ønsker, må de virkelig våkne opp for alvor om denne kjennsgjerningen først.


Creative Commons/ Tony Cartalucci (pseud) er en Bangkok-basert geopolitisk forsker og skribent.

Denne artikkelen ble oversatt og publisert av Midt i fleisen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Avatar for FMD FMD says:

    Hva er det som gjør at noen land klarer å hindre utbytting av folket og ressursene deres, mens andre ikke klarer det?
    Svaret er enkelt, nasjonalisme.
    En sterk nasjonalstat med sterk grensekontroll, et avskrekkende forsvar og en samlet homogen befolkning bak klarer å unngå utenlandsk utbytting.
    Dette er et beviselig faktum, men alikevel fortsetter “venstresiden” å hamre løs på den eneste tingen som kan sikre befolkningen i nasjoner verden over.
    Landene i Afrika trenger nasjonalisme, ikke almisser utdelt fra vesten samtidig som de blir utsatt for utbytting.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere