oss 100 kroner!
Krigen i Libya øker spenninga mellom flere NATO-land. Det siste er at Frankrike og Tyrkia er kommet alvorlig på kant med hverandre. Tyrkia erklærte 16. juni 2020 at Frankrike forverrer konflikten i Libya gjennom sin støtte til den han kalte «leiesoldatgeneral» Khalifa Haftar. Det tyrkiske utenriksdepartementets talsmann Hami Aksoy sa at fransk støtte oppmunter Haftar til å satse på militære midler. Han la til at den tyrkiske tilstedeværelsen i Libya var lovlig og sa at fransk politikk i det krigsherjede landet ikke er verdig et medlem av NATO-alliansen.
Det franske forsvarsdepartementet på sin side ba NATO dagen etter om endelig å ta opp sitt «Tyrkia-problem» stilt overfor økende spenninger i Libya og andre problemer. Spenninga ble kraftig trappet opp da en tyrkisk fregatt avskar en fransk fregatt i Middelhavet, noe som ifølge det franske forsvarsdepartementet skjedde på en «ekstremt aggressiv» måte. Det franske forsvarsdepartementet betegner situasjonen som «meget alvorlig» og krevde en umiddelbar undersøkelse fra NATOs side. Generalsekretær Jens Stoltenberg lovte at alliansen vil undersøke de franske anklagene.
Florence Parly, som uttalte seg på vegne av det franske forsvarsdepartementet, sa at
«Denne saka er i våre øyne svært alvorlig. Vi kan ikke akseptere at en alliert oppfører seg slik, og gjør dette mot et NATO-skip under NATO-kommando som utfører et NATO-oppdrag.»
Det franske utenriksdepartementet sa 18. juni at den viktigste hindringa for å skape en fredelig løsning i Libya er Tyrkias gjentatte brudd på FNs våpenembargo mot Libya.
Dermed er det en djup splittelse i NATO, der den gamle kolonikamta Frankrike, med sine tradisjonelle imperieambisjoner i Nord-Afrika, står hardt mot et Tyrkia som ønsker å gjenopprette noe av den ottomanske innflytelsen i det samme området. Tyrkias gamle erkerival Hellas har uttrykt sin støtte til LNA og general Haftar, og har styrket sin allianse med Egypt, som gir militær støtte til LNA. Italia, som også har hatt sterke interesser i Libya i svært lang tid, har forent seg med Hellas når det gjelder havretten i Middelhavet, mot Tyrkias linje.
EUs «utenriksminister» Josep Borrell har sammen med Frankrike, Tyskland og Italia krevd at alle utenlandske tropper må trekkes ut av Libya, noe som først og fremst har brodd mot Tyrkia, som har den mest massive militære tilstedeværelsen. Det var Tyrkias intervensjon i krigen som til en viss grad snudde krigslykken og ikke bare hindret LNA i å ta Tripoli, men fikk GNA-styrkene delvis på offensiven mot LNA.
Det er ikke til å komme fra at det er NATO sjøl som er hovedansvarlig for at situasjonen i Libya er som den er. Det var NATOs krig, med Norge i første rekke, som i 2011 ødela Libya og ramponerte den libyske økonomien og det libyske statsapparatet. NATO gjorde dette i allianse med terroristgrupper på bakken, som etter Libyas sammenbrudd parterte landet mellom seg. Etter at NATO offisielt avsluttet sin krig, fortsatte «våre allierte» den som en krig mellom ulike militser og fraksjoner som ville kare til seg mest mulig av landets ressurser. Det er også dette som har åpnet flyten av terrorister og våpen fra Syria via Libya til terroristgrupper i Sahel-området i Afrika.
NATOs og Norges krig mot Libya er en «gave som fortsetter å gi», og nå har alliansen fått den på sitt eget bord, eller kanskje heller som en bombe under sitt eget bord. Det kan være velfortjent, men det er folket i Libya som lider. De ansvarlige for krigen i 2011 er aldri blitt stilt til ansvar for sine forbrytelser. Men det er ikke for seint å gjøre det.
Les om Libya på steigan.no.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
