Er det noe å lære av Martin Tranmæls metode?

14

Rødts Mímir Kristjánsson vil bruke Martin Tranmæls «metode». Det betyr at ytre høyres arbeidervelgere må vinnes tilbake. La være å bry seg om de velutdanna som vingler mellom Ap, Høyre og Venstre, og ikke bry seg om politiske «sidespørsmål». Kristjánsson antyder noe om innvandringspolitikken, uten klar tale. 

Ove Bengt Berg

Av Ove Bengt Berg.

Tidligere nyhetssjef i Klassekampen og tidligere leder i Rød Ungdom, nå bystyremedlem for Rødt i Stavanger, Mímir Kristjánsson, er opptatt av hvordan hindre at ytre høyre vinner fram. Det er positivt at noen diskuterer strategiske politiske spørsmål. Men er hans forslag gode og gjennomførbare?

Martin Tranmæl.
Ledende i Ap, og en etterspurt taler.
Ukjent fotograf, Oslo Bymuseum.

Det er ikke få skriveføre politisk interesserte som skriver bøker om ytre høyre. Det er også et eget universitetsfag. Politikken diskuteres gjennom bokutgivelser, ikke i partiene. For de er ikke lenger politiske verksteder, de er bare et trinn i karrierestigen.

Den er ikke åpenbart at vi kan lære av historia, for det er ikke så lett å sammenlikne. At det finnes en politisk «metode», er vel også tvilsomt. Kristjánsson følger i grunnen opp Magnus Engen Marsdals bok Frp-koden fra 2008 om at hvis en bare snakker om økonomi, vil ingen interessere seg for innvandring, religion og eggdonasjoner. Men Kristjánsson har utvikla strategien et steg videre med fire «lærdommer».

Lærdom 1: «I begynnelsen er krisa»

Kristjánsson er uenig med Eivind Trædal som mener at Trump vant valget i 2016 fordi «de responderte på rasismen og fremmedfrykten hans». Kristjánsson går nærmere inn de tallene Trædal bruker, og viser til at Trump gjorde det bedre blant de laveste inntektsgruppene enn tidligere republikanske presidentkandidater. Clinton gikk mer fram blant de høytlønte. Så hevder Kristjánsson at «Driveren bak det ytre høyres vekst er ikke først og fremst fattigdom og utrygghet». Han mener at frykten for å miste noe er blant de sterkeste drivkreftene vi har. Og at det ofte ikke er de fattigste, men de nest fattigste som vil tviholde på det de har. Det er ikke tvil om at de økonomiske problemene i USA og Europa har økt og at inntektsforskjellene øker. «Innvandring medfører til dels store sosiale problemer for samfunnet, og disse problemene hoper seg opp på bunnen.» «Økonomisk utrygghet er som en grunnmur som all annen frykt kan vokse oppå. Problemene må møtes og bekjempes. Da vil ytre høyres kilde raskt tørke inn

2. Kampen står om arbeiderne, ikke de bedre utdanna

Så seint som i 2013-valget var det en styrende oppfatning i Arbeiderpartiet at flere hundretusen velgere var på flyt mellom Ap, Høyre og sofaen. Arbeiderbevegelsen må rette seg inn mot de som stemmer på ytre høyre, ikke disse velutdanna, etter Kristjánssons mening. «Skal arbeiderbevegelsen komme på offensiven på ny, må den gi slipp på enhver idé om at framtidas valg kan vinnes med velgere som befinner seg i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet, Høyre, De Grønne og Venstre».

3. La «sidespørsmåla» ligge

Noen politiske saker er viktigere enn andre, og de mindre viktige kan splitte. Saker som splitter er det som må unngåes. Kristjánsson vil sette de økonomiske spørsmåla i front, og la spørsmål om religion og rolla til marginaliserte grupper forbigås i stillhet.

4. Gjør noe for en lysere framtid!

Kristjánsson ser håp for framtida, for en demokratisk styrt politikk til fordel for folk. Da må den framtidspessimismen som dominerer i USA, i Europa og også i Norge, endres. Han håper på en ny vår for «styringsoptimismen».

Er ytre høyre problemet,
eller de store partiene som vedtar den iverksatte høyrepolitikken?
Det er i grunnen litt uforståelig at «ytre høyre» som rommer alt fra Frp, Danske Folkeparti, Sverigedemokratene, Le Pen og AfD skal være det store problemet. Bortsett fra Frp har ingen av dem sittet i regjering. Kristjánsson nevner at SD, DF og Le Pen «er i enda større grad enn Frp nasjonalistiske velferdspartier. De går mot velferdskutt og vil beskytte industri og arbeidsplasser i sine egne land med proteksjonistisk politikk.» Flere av dem har gått imot pensjonsnedskjæringene. Det er sosialdemokratiske partier og tradisjonelle store høyrepartier som gjennomfører den politikken som har ført til de sosiale problemene i USA og Europa. De fører en globalistisk politikk inkludert imperialistiske sanksjoner og angrepskriger. Aps «maler» Jonas Bals er en ideologisk frontkjemper for denne politikken. Hvis ikke dette er ytre høyre, så passer ikke begrepene. Men Kristjánsson er ikke bekymra for Ap, eller SV for den saks skyld, for han omtaler dem som en del av en «rødgrønn» allianse.

Vil han gjøre noe med innvandringspolitikken?

Kristjánsson er kritisk til det han kaller det «verdibasert[e]» sosialdemokratiet. Han nevner at «verdibaserte innvandringsliberale standpunkter raskt [kolliderer] med interessene til mest utsatte delene av arbeiderklassen.» Og: «Hvordan kan vi løse verdens flyktningeproblemer uten å rive i stykker vår egen velferd? Er det eneste vi kan gjøre for polakkene å la dem komme hit for å pusse opp badene våre?» «Innvandring medfører til dels store problemer for samfunnet, og disse problemene hoper seg opp på bunnen.»

Kristjánsson nevner at det danske sosialdemokratiet snudde i innvandringspolitikken, noe som førte partiet til regjeringsmakt mens det omtalte «ytre høyre», Dansk Folkeparti, mista 21 av sine 37 mandater. Han sier imidlertid ikke om han går inn for en tilsvarende innvandringspolitikk sjøl om han som ingen før han i Rødt har ytra seg så kritisk. Men det er en politikk som det er fullstendig utenkelig å få til i Rødt og i SV. Det finnes vel bare velutdanna blant medlemmene og velgerne i de to partiene. Mest mulig innvandring er sjølve det politiske livsmålet med partimedlemskapet, virker det som for de fleste. Så det er fornuftig av Kristjánsson å ikke gjøre mer ut av innvandringspolitikk enn de nevnte sitatene.

Er «sidespørsmål» uviktige?
Hva med politikk som betyr noe for «frihet» og «personlig lykke»?

Av Tranmæl kan vi lære at sidespørsmål må det sies minst mulig om, er en viktig lærdom for Kristjánsson. For det splitter arbeiderklassen i de viktige økonomiske spørsmåla. Som avholdssak og kristendom på 1930-tallet.

Nå er det vel ikke opplagt at det var så feil å kritisere kristendommen, og ikke at arbeidere flest heller var så veldig opptatt av «Den tiende landeplagen». Kristendommen var svekka blant arbeidsfolk alt på 1920- og 1930-tallet, trass i at makta var større enn i dag. Kristendommen tok livsgleden fra folk og særlig arbeiderklassen. Folk lever ikke for jobben sin. Det gjør direktører og doktorander i litteratur, men ikke folk i kassa på supermarkedet og i renholdsbransjen. Arbeidernes liv er på fritida, som også for byråkrater. Trygg økonomi i en god bolig er viktig, men viktigere er det å leve lykkelig med familie og venner og ha en givende fritid. Så bare å snakke om «kroner og øre», trenger ikke å bli en politisk suksess. Finn Olstads bok «Frihetens århundre» forteller om framgangen det siste århundret i mer enn penger. Om retten til seksualopplysning, til prevensjon, til likestilling, til innsyn i offentlige saker, til mer fritid. Vi lever ikke for brød aleine.

Det ligger mye politikk i å kalle noe «sidespørsmål» og noe annet ikke. Fra den radikale venstresida har kampen mot sidespørsmål og økonomi i praksis vært en kamp for å ikke stille et eneste spørsmål om innvandring; kvantitet og kvalitet, og politikken overfor innvandrerne. Samtidig som rasisme ikke på noen måte sees på som et sidespørsmål sjøl om ikke hudfargen avgjør hvem som kapitalist og arbeider. KrF ofra sine sine «hjertekrav» om bioteknikk for et sidespørsmål om ei IS-dame. Venstrepartiene ofrer mer enn gjerne oppslutning fra arbeidervelgere, tidligere «ytre høyre»-velgere, for en generell liberal innvandringspolitikk og stiller seg mer enn gjerne i fronten hver gang innvandringslobbyen setter i gang sine aksjoner.

Stadige tilbakevendende økonomiske kriser 
og kriger — skal vi ikke gå til roten av ondet?

På 1930-tallet blei det drivi kortsiktige kriseløsninger for å redde økonomien til folk. Det hjalp ikke, for det blei verdenskrig. Etter krigen gikk det bra under oppbygginga, lenge. Inntil kapitaleierne syntes de ikke fikk nok rikdom. De ville ut av de demokratisk vedtatte lenkene sine. Så kom det mindre kriser, en større i 2008 og nå en inspirert av korona, men som ville kommet uansett. Hvor lenge skal vi holde på med plastring? Trengs det ikke en systemendring? Finnes det ikke noe alternativ til kapitalismens kriser og kriger?

Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Martin Tranmæl var slik en god taler, at til og med fatter’n møtte opp., selv om han var Moskva-kommunist.
    Jeg tror det var den egentlige metoden.

  2. Det er opplagt at det er Trumps valgseier Kristjánsson snakker om. For Kristjánsson er Trump “ytterste høyre”. Så Kristjánsson er på bølgelengde med deep state NRK.
    Jeg har vanskelig å se forskjell på Rødt og deep state.
    Soros -> Antifa / Maidan -> Rødt
    I disse dager vil logisk røde aktivister i Norge håpe på at kameratene deres i USA klarer å sette USA i brann, for deretter å få en verifisert Satanist inn i det Hvite Huset
    Jeg ser bare at Trump vil bli mere populær med Antifa i gatene. Gitt at det er rett: Rødt graver sin egen grav.

  3. Det er vel verdt å nemne noko om arbeidarrørsla og kristendomen her. Her i landet er det to tradisjonar knytt til dette. Tanken om at “kristendomen tok livsgleda frå arbeidsfolk” heng saman med ei særleg mørk retning innanfor kristendomen, den “nye” pietismen som voks fram særleg etter 1860. Denne var ganske så autoritær. Men på same tid sto lekmannsrørsla sterkt i arbeidarmiljøa, ofte sett i samband med avhaldsrørsla. Lekmannsrørsla byrja mellom anna med Hans Nielsen Hauge, og haugianismen i si mest opphavlege form “gav grorbotn for ei nasjonal vekkjing”, som Koht formulerte det. Dette slo mellom anna ut mellom bøndene på Eidsvoll i 1814.
    Det er fortalt at Marcus Thrane tok kontakt med ;Lars Skrefsrud, den kjende misjonæren,på eit tidleg stadium, av di Thrane forsto at Skrefsrud snakka til arbeidsfolk i eit språk dei forsto. Det vart med det eine møtet, og dei to gjekk i ulike leier.
    Når vi kjem til 30-åra er det to motstridande syn på desse spørsmåla. På den eine sida Mot Dag og Clarté, som har avskrive religionen heilt i ånda etter Marx. På den andre sida vart det formulert skrifter som ønskte å sameine kristendom og sosialisme (Lindahl, 1938), og lekmannsrørsla sto framleis sterkt. I denne tida kan ein få inntrykk av at “eliten”, til dømes Ole Hallesby, argumenterte “høgre-kristendom”, medan folk som Hans Lindahl (eller Ingeborg Refling Hagen for den del) argumenterte “Venstre-kristendom”. Tanken om ein frelsar som “fødtes i armod og døde i skam”, som fattigfolks talsmann, kan ein finne i dikta til Rudolf Nilsen.

  4. Det kan jo være grunn til å sjekke ut hvor den egentlig kom fra. Mitt inntykk er at den førte lukt til sionismen.

  5. Sionismen er noko yngre. Den dukka opp etter 1870. Før den tid snakka ein mykje om “talmudiske” jødar, motsett integrerte jødar. Men den livsfiendtlege pietismen har røtene sine i den førromantiske Böhme-rørsla, som mellom anna påverka salmediktaren Brorson. Holberg, som var opplysningsorientert, hadde derimot lite til overs for denne “bedemandsstilen”. Eit mørkt, gamaltestamentleg drag ved den protestantiske kristendomen kan ein sjølvsagt finne hjå folk som Jean Calvin, eller jamvel Cromwell - men Böhme og hans “inderlege kristendomsforståing” var ein reaksjon på dette - og på den positive sida vart dette viktig for den lyse menneskeforståinga til mellom anna H,C: Andersen. Og så har vi Grundtvigianismen som kom til å slå sterkt inn, som eit radikalt og “positivit” kristendomssyn - med sterk effekt på mellom anna Bjørnson og heile folkehøgskulerørsla. Og med dette, tanken om arbeidaropplysning.
    Men det verkeleg mørke retninga som eg nemnde, vart utløyst av teologen Gisle Johnson, og han er det meir enn nok å seia om. I den tida var det rett og slett to syn: Grundtvig, som sto for ei radikal “folkeleg” forståing, og Johnson, som sto for ei konservativ og autoritær forståing.
    https://nbl.snl.no/Gisle_Johnson_-_1

  6. Seier du Peer Gynt, så seier eg Kierkegaard. Ibsen var svært orientert mot denne filosofen, og det er meir Kierkegaard i det skodespelet enn som så - heile “enten-eller” spøker i bakgrunnen. Det gjeld både Peer Gynt og Brand. Men Grundtvig var sterkt oppteken av språk, og “modersmaalet”, som han skreiv, og i forlenginga av dette skreiv han mykje om pinsen, og om formidlinga av det levande ordet “som skaber kvad det nemner”. Og om det er ei line frå Grundtvig til Ibsen, særleg i Peer Gynt, går denne om Solveig og det avsluttande “pinsemorgensmøtet” i slutten av siste akt. Men gjennom tanken om eit levande språk, eit morsmål og god formidlingskunst, la Grundtvig føringar for skulepolitikk både i Danmark og Noreg - i Danmark av di han var med på å utforme skulelovgjevinga. Her i landet av di han påverka folkehøgskulerørsla, og dermed målrørsla. Mang ein god skulelærar i denne tida har fått seminaret sitt via grundtvigiansk grunnopplæring, og nokre av desse vart svært radikale. Effekten dei har hatt på sine bygdemiljø varte i mange tiår.

  7. Beundringsverdig av Ove å bruke så mye krefter på dette med Mimir. Men skal en skaffe seg oversikt over tankeutviklingen må en også inkludere boka om Rosa Luxemburg.
    Jeg har lovet meg selv at jeg skal skrive en omfattende anmeldelse av boka før jeg dør,men problemet er at jeg blir uvel av å lese den - det går smått.
    Poenget med boka er å rive Rosa løs fra samtidens revolusjonære marxister i Russland og Europa og plassere henne trygt i borgerlig sosialdemokratisk parlamentarisme som hun kriget mot hele sitt liv!! Bernstein,Kautsky og russisk mensjevisme.
    Absolutt alt teoretisk arbeid som kommer fra ideologene i Rødt de siste årene stammer fra de tankeretningene som Rosa slåss mot. De er fanatiske tilhengere av klassisk tysk sosialdemokrati uten å tørre si det. Som vi vet endte det opp med at denne gjengen ga frikorpsene grønt lys til å drepe Rosa og Karl.
    Mimir er en av de største sjarlatanene vi har i Norge nå. Han og medtenkere ligger an til fete karrierer innen ymse apparat,fra Røkkes til den “demokratiske sosialismen.”

  8. FMD says:

    Tranmæl var en arbeidskar og hadde en solid ryggrad, Kristjánsson har ingen arbeidserfaring og har ryggrad som en kjekspakke.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

6 flere kommentarer

Deltakere