Trump-strategi for gjenvalg – skyld på Kina

0
Illustrasjon: Shutterstock

Donald Trump har innsett at han kan komme til å tape valget i november til tross for at demokratenes sannsynlige kandidat Joe Biden ikke akkurat gir noe overbevisende inntrykk. Lenge så det ut til at Trump ville kunne vinne på kaoset blant demokratene og det faktumet at han er sittende president. Men koronakrisa og nærmere 40 millioner arbeidsløse har endret hele spillet. Budskapet nå er å legge skylda på Kina.

«Ingen har vært svakere mot Kina enn Sleepy Joe Biden»

Donald Trump vinklet sitt kombinerte angrep på Kina og Joe Biden da han tvitret:

Slik Trump ser det løser det flere problemer med ett slag. Kina får ansvaret for koronaviruset og for tapet av arbeidsplasser i USA og Joe Biden klistres til Kina.

Dette vender natrligvis det blinde øyet til at alle de store korporasjonene i USA har økt sine formuer vesentlig fordi de har flyttet jobbene til Kina for å utnytte det lave lønnsnivået der. Men et stykke på vei slår det an blant velgerne i USA. En meningsmåling gjennomført av Pew Research viser at to tredeler av amerikanerne er negative til Kina. Det er opp fra 47 prosent i 2017. For ti år siden var det bare 34 prosent av de spurte i USA som var negative til Kina.

USA og Kina har mye å svare for

Trumps gjentatte hamring på «kinaviruset» er naturligvis demagogi. Men det betyr ikke at det ikke finnes ting å kritisere Kina for i forbindelse med virusepidemien. Det finnes også mye å kritisere USA for i den forbindelsen. Ingen av de to stormaktene har synt alle kortene sine, og det er mye offentligheten ikke vet ennå.

Fortsatt kjenner vi ikke historikken til viruset. Derfor vet vi heller ikke hvor ansvaret kan plasseres i de ulike fasene. Men dette vil komme fram etter hvert.

It’s the economy, stupid!

Men striden mellom USA og Kina handler ikke om koronaviruset. Det handler, som svært mye annet, om økonomi. 2020-tallet er det tiåret da Kina, om ikke noe voldsomt skulle skje, vil ta over den dominerende posisjonen i verdensøkonomien fra USA. Og når det skjer vil USA neppe ha noen mulighet til å gjenerobre posisjonen på toppen. På mange måter er dette derfor en kamp på liv og død allerede. USAs imperium kjemper for livet – mot Kina. Og da er ingen knep eller våpen utelukket.

Allerede nå holder de ledende økonomiske instítusjonen i den vestlige verden, Verdensbanken og IMF, Kina foran USA når det gjelder bruttonasjonalprodukt målt etter kjøpekraft. Det samme gjør CIA. IMF anslår størrelsen på Kinas økonomi i 2020 til 27,8 trillioner (USAs tellemåte) dollar mot USA 20,3 trillioner. Det er i så fall et ganske massivt forsprang. Verdensbankens tall er 25,4 trillioner mot 20,5, men det var for 2018, så vi snakker egentlig om samme nivå.

Og dette er før det krakket vi nå står overfor. Kina kommer riktignok til å få sin første nedgang på ene generasjon, men alt tyder på at nedgangen i USA blir større. Både Goldman Sachs og tidligere sjef for The Fed, Janet Yellen, mener at USAs BNP vil falle 30 prosent i annet kvartal. Nåværende sjef for The Fed, Jerome Powell, varsler arbeidsløshet på 25%.

For et imperium som allerede er over i solnedgangens år, er dette katastrofale tall, og det er klart at enhver leder i USA vil måtte prøve å gjøre noe med det. Trumps politikk med å prøve å få jobbene hjem igjen er derfor rasjonell, sett i forhold til USAs behov, spørsmålet er om det lar seg gjøre. Sannsynligvis har det toget allerede gått.

Hva skal vi si om Kina?

Noen lesere mener at vi har for lite kritikk av Kina. Det kommer i så fall ikke av at det ikke er mye å kritisere Kina for, men fordi vi som en liten mediaaktør i politiske omgivelser som er svært pro-USA må konsentrere oss om å danne en motvekt til de rådende vrangforestillingene, samt at vi nøkternt sett har god grunn til å mene at faren for en ny verdenskrig, eventuelt med kjernefysiske våpen, kommer fra USA og ikke fra Kina. Å hindre en slik krig er det aller mest grunnleggende for menneskehetens framtid. Prioriteringene må bli deretter.

Når det er sagt så er Kina naturligvis et autoritært og undertrykkende samfunn og et superkapitalistisk samfunn. Riktignok er alle de kommunistiske symbolene på plass og de herskende partiet heter Kinas Kommunistiske Parti. Men Kina er ikke sosialistisk og partiet har ikke noe med kommunisme å gjøre. KKP er mer en konfusiansk, statsbærende organisasjon. Partiet har 90 millioner medlemmer, og de utgjør kaderen i styringa av politikk og økonomi. Alle storkapitalister som vil noen vei i Kina har medlemskap i partiet. Samtidig er det om lag hundre millioner migrantarbeidere som bæer tyngden av den raske industrialiseringa i Kina, slik som i Wuhan.

Er Kina et imperialistisk land? Svaret er ja, naturligvis. Imperialisme er ikke noe et kapitalistisk land velger å være eller ikke være. Når kapitalismen har nådd det nivået den har i dag, så vil den måtte være imperialistisk. Kapitalen er global og kampen om profitten foregår i en knallhard global rivalisering. Se bare på ett enkelt faktum: Hvor hører verdens største banker hjemme? Ganske riktig, i Kina. De fire største bankene i verden er kinesiske. Nå skal det riktignok føyes til at det finnes finansinstitusjoner som er mye større enn dette, slik som «de vanlige mistenkte», BlackRock, State Street og Vanguard. Men Kina har også sine fonds, og kanskje kan de fire kinesiske storbankene defineres dom et statligstyrt konglomerat.

Se på et faktum til: Det er flere kinesiske korporasjoner blant de 500 største selskapene i verden enn amerikanske. Forbes liste stier 129 fra Kina og 121 fra USA.

Finanskapitalen er det helt sentrale ved imperialismen, og når Kina er en så dominerende finanskapitalist, og samtidig verdens største industrimakt, gir det ingen mening å si at landet ikke er imperialistisk.

Tradisjonelt har Kina ikke villet ekspandere. Kina har vært Zhōngguó, landet i midten. Men med «silkeveibeltet» har Kina lagt seg på en ny og utadvendt kurs. Og landet har også så vidt begynt å skaffe seg militærbaser utenfor landets grenser. Om et par tiår er det kanskje den kinesiske imperialismen som er hovedproblemet i verden.

Men vi er ikke der nå

Det er USA som har over 800 baser rundt i hele verden. Det er USA som i løpet av en generasjon har ført «meningsløse kriger som har drept millioner» for å sitere landets president. Og det er USA som truer både Russland, Kina og andre land med krig. Det er virkeligheten i dagens verden i 2020, og det er denne virkeligheten vi må forholde oss til.

The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmere

Trump kan rasle med sablene, han kan sende flåtestyrker til områdene nær Kina, han kan trappe opp militært mot Russland i nordområdene. Men han kan ikke løse det problemet USA har med å være en supermakt på vei inn i solnedgangen. USA har potensial til å ødelegge verden, men landet har ikke det som trengs til igjen å bli den dominerende og toneangivende stormakta som definerer de globale spillereglene. Men det kan gjøre veldig mye skade før denne prosessen er fullført.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelGrønland i skuddlinja
Neste artikkelPersiagulfen: USA fortsetter å vise militære muskler.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).