oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Natt til forrige søndag brant det igjen biler på Oslos østkant. Ti biler øst i Oslo, «øvre Furuset», der byrådslederen bor. 23 biler brant i Oslo uka før. Ingen er tatt. Risikoen for å bli tatt er som en oppmuntring: Det er fritt fram.
Frps justisminister Jørn Kallmyr brukte et år på å svare på et spørsmål i Stortinget fra Jan Bøhler. Kallmyr viste til politiet i Oslo som påstår at en tredjedel var påsatt, en tredjedel var forsikringssvindel og en tredel av bilbrannene skyldes sjøltenning.
Politiet kan ikke dokumentere påstanden sin. Forsikringsselskapene har ingen statistikk som kan bekrefte politiets påstand om forsikringssvindel.
Det er imponerende og modig at Jan Bøhler stadig tør ta opp bilbrannene. Han er medlem av Stortingets justiskomite og Aps talsperson i kriminalitet. Få andre enn Bøhler kan ta opp dette uten å bli stempla som rasist. Han får neppe AUFs og Antirastisk Senters støtte for renominasjon. For i diskusjonen om bilbrannene ligger «elefanten i rommet»: Kampen for det flerkulturelle parallellsamfunnet.
Hva er faktum?
Fra nrk.no, overskrifter i reportasjer:
Politiet leter etter ildspåsettere i Oslo — Over 100 branner kan
være påsatt i Oslo — Biler satt i brann i drabantby i Oslo — Bilbranner
i Oslo trolig påtent — Flere branner på Kampen i Oslo i natt
(bilbranner) — Fant siktedes DNA på bensinkanne, — Dersom noen har gjort
dette med vilje, blir jeg «pissed» — Tre bilbranner på Vestli trolig
påsatt.
I 2017 og 2018 var det til sammen 339 bilbranner i Oslo. Fra 1.
januar til 1. april 2019 var det 21 bilbranner. Bare 123 av disse
brannene fra 2017 til 1. april 2019 var mistenkt for påsatt, opplyste
justisminister Kallmyr i Stortinget.
Fire personer mellom 18 og 19 år blei pågripi etter bilbranner på Hovseter natt til mandag 30. april i år,
de første noensinne som er pågripi. Ingen er dømt. Å tenne på biler er
en helt trygg forbrytelse, sjansen for å bli tatt og dømt er lik null.
Også når Fremskrittspartiet styrer politiet.
Er det en miljøfordel at biler brenner opp, eller uakseptabelt at folkelige eiendeler til et par hundre tusen blir satt i brann?
Er ikke biler bare noe arbeiderklassen bruker til å skaffe seg status
med og ødelegge miljøet med, som derfor ikke fortjener annet enn å bli
brent opp?
Det dreier seg jo bare om en liten andel av alle bilene, kan den unge
politiske klassen i de statsfinansierte politiske organisasjonene tenke,
fjernt fra vanlige folks liv.
Bilhold: Dyrt, men praktisk
Mye i samfunnet har forutsatt og er tilrettelagt for at folk skal ha
bil. Bilhold er dyrt og høyt skattlagt, men de praktiske fordelene
vurderer folk som verdt prisen. Derfor har vi eiere til 2,8 millioner personbiler ved utgangen av 2018, hvorav 148 000 er nyregistrerte biler i 2018. Nye alminnelige biler koster flere hundre tusen kroner.
Det blir mye plunder og heft når en brent bil skal erstattes. Det er
umulig å unngå et øknomisk tap når bilen brenner. Jo eldre bilen er, jo
større blir vanligvis tapet. Den sosiale profilen av bilbrannene er
tydelig: Bilbrannene rammer hardest dem med dårligst råd.
Bilbrannene er politiske angrep på arbeiderklassen, på folk flest. Det er derfor ikke tilfeldig at politikerne og myndighetene er «maktesløse» over det å stanse ildspåsetterne.
Det er ikke vanskelig å slutte seg til Bøhlers utsagn i den nevnte Nettavisen om politiets arbeid: «Jeg mener at vi trenger en mer offensiv holdning».
Regjeringa og politiet sine påstander: Udokumenterte
Det er ikke troverdig at politiets påstand, gjentatt av Frps siste
justisminister Jøran Kallmyr fra Stortingets talerstol, en økonomisk
liberalist, at årsaken til brannene skal fordele seg i tre helt
likeverdige årsaker: en tredel påsatt, en tredel forsikringssvindel og
en tredel teknisk feil. Som Kallmyr svarte på Jan Bøhlers spørsmål i
Stortinget:
Politidirektoratet
har opplyst at det ikke finnes egne statistikkgrupper for bil- og
garasjebranner i politiets straffesaksregister.
Likevel har politiet og justisministeren klare årsaksforklaringer!
Forsikringsbransjen: Vi har ikke data
Politiet bløffer om at de kan dokumentere årsaken til
bilbrannene. Forsikringsbransjen, trass i at de har betydelige
økonomiske interesser av å avsløre alle forsøk på forsikringssvindel,
har heller ingen dokumentasjon som politiet og justisdepartementet
påstår. Og som mange har erfart, forsikringsbransjen gir ikke ved dørene
når det er aktuelt å be om å få utbetalt erstatning etter en skade.
Finans Norge Forsikringsdrift administrerer Forsikringsselskapenes Sentrale Skaderegister, FOSS. Ifølge FOSS sin hjemmeside skal registeret inneholde blant andre forhold som skade på motorvogn og skadetype, og dermed også skadetype på motorvogn. Jeg sendte dem følgende spørsmål søndag 5. april:
«For hvert av åra 2017, 2018 og 2019:
Hvor mange brannskader på bil i Oslo kommune er registrert i FOSS som
påsatt som forsøk på forsikringssvindel?»
FOSS ved Harald Bjerke, Fagsjef – enhet kriminalitet forsikring, Finans Norge, svarte 6. april i år:
«FOSS gir en oversikt over de forsikringsskader en person har hatt de siste 10 årene. Systemet tillater kun søk på enkeltpersoner, så et slik uttrekk du ber om er dessverre ikke mulig å hente ut.»
Påstanden om at flertallet av brannene skyldes tekniske feil og forsikringssvindel er bare unnskyldninger
Hvorfor brant ikke bilene av tekniske feil og
forsikringssvindel på 1950-tallet, på 1960-tallet og videre hvert tiår
fram til bilbrannene begynte i innvandrerbydelene i Paris og spredde seg
videre til særlig Sverige og så til Norge?
Bilbranner: Et politisk europeisk virkemiddel: Uten politisk mål ut over anarkisme
Bilbrannene har spredd seg fra Frankrike, særlig i Paris. Aftenposten skreiv i august 2018 at det hittil i det året hadde brent 2 000 svenske biler. I avisas reportasje fra Gøteborg uttaler Zaman Hussein seg, kurder og opprinnelig fra Nord-Irak. Han «vet ikke hvor lenge han vil bo i nabolaget. Fetterens bil er en av de skadede. – Dette er ikke noe blivende sted, sier han og gir sitt syn på dem som har begått hærverket: – Pøbel. 100 prosent kriminelle, utbryter han. – 100 prosent kriminelle, gjentar han i tilfelle vi ikke fikk det med oss første gangen. Han er opprørt og regner med at mange av de rammede bare har ansvarsforsikring slik at de selv får svi økonomisk for skadeverket.»
Yilmaz Kibar, en bussjåfør og innvandrer fra Tyrkia, er enig i Husseins teori om motivet. «Det er også det gjennomgående svaret Aftenposten får både her i Hjällbo og i Vestre Frölunda, der enda flere biler brant denne uken. … Han flyttet fra Angered til det han beskriver som et bedre strøk der folk eier leilighetene sine selv og det bor mange svensker uten innvandrerbakgrunn. Nå besøker han sin bror og gamle venner. – Dette er en getto. Innvandrere fra samme sted flytter inn i de samme strøkene. Det er ikke bra, tror Kibar. Han klandrer i likhet med Hussein foreldre som ikke følger godt nok med på barna sine.»
Uten politisk press får ikke politiet «en offensiv holdning»
Hvorfor blir ingen tatt for bilbrannene? Sikkert ikke det enkleste når
brannstifterne om natta løper fra de brennende bilene og brenner opp
egne spor. Men mye annen kriminalitet skjer også om natta, og likevel
blir lovbryterne tatt. Dem politiet vil gå etter. For å oppklare
bilbrannene mangler politiet det Bøhler etterlyser: «en offensiv
holdning».
Det må skyldes at politiet ikke vurderer det som viktig nok å finne brannstifterne og deres miljø. Det politiske presset, og mediepresset, for å ta brannstifterne, er også fraværende. Ofre for bilbranner på østkanten i Oslo med det vi veit om de sannsynlige brannstifterne, passer ikke inn i innvandringsentusiastenes politiske verdensbilde. De ser andre ofre enn arbeiderklassens bileiere som mister den investerte verdien av bilen sin i brann. Heller ikke for forsikringsbransjen og bilbransjen er bilbrannene et problem. Politiet kan hvis de vil, og hvis politikerne vil. Når resultatene uteblir, viser det at viljen til handling ikke er til stede.
Ingen land i verden har tilrettelagt bedre mot fattigdom enn Norge
For byrådsleder Raymond Johansen er det svært viktig at få fram
at forklaringa på kriminaliteten blant innvandringstette bydeler i Oslo
skyldes fattigdom, og ikke etnisitet. Dette understreka han på et fellesmøte mellom kommunen, byrådet og politiet, referert av VG 8. mai 2018: «Ungdomskriminaliteten øker: – En avsporing å snakke om etnisitet.» «Jeg kan snakke om etnisitet morgen, middag og kveld», sa Johansen på Politisk kvarter NRK 9. mai 2018, «men det løser ikke problemet».
Fattigdom avler kriminalitet. Utdanning og arbeidsplasser er nødvendige tiltak. Men: Få stater har bedre hjelpetiltak, særlig økonomiske, og gjør mer for å hindre fattigdom, enn Norge. Det finnes både sosialarbeidere og mange lærere som er svært opptatt av barns, familiers og elevenes beste. I innvandrertette områder er det grunn til å anta at myndighetenes representanter er svært innvandringsvennlige. Det finnes et eget samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt for å forebygge kriminalitet og rusmisbruk blant barn og unge, men uten gode nok resultater.
«Heller fattig enn norsk»
Fattigdom har vi hatt i Norge som i mange år også etter 1945, uten at
det blei omfattende kriminalitet av den grunn. Trangboddhet blei løst
med bedre boliger med flere rom — og færre barn. De to løsningene er
uaktuelle for noen innvandrere, for eget rom til hvert barn i en stor
barneflokk, er praktisk og økonomisk umulig. Å få færre barn koster for
mye (redusert offentlig støtte).
Fattigdom tidligere i Norge kunne vi løse uten at tiltaka blei møtt med motstand som «Dette er i strid med vår kultur». Nå er forutsetninga det som ingen vil innrømme: «Heller fattig enn norsk». Et vetopunkt det ties det om.
Elefanten i rommet:
Oppklaring av bilbranner ødelegger innvandringsillusjonene
Med sitt mantra om «ikke etnisitet» har byrådsleder Johansen gripi det
viktigste politiske poenget ved bilbrannene. Nemlig å motarbeide
muligheten for at bilbrannene kan forklares med noe som har med
innvandring å gjøre. Manglende bekjempelse av kriminalitet som
bilbranner skyldes ikke først og fremst innvandringa, men de politiske
følgene av den: tilslutninga til ideologien
flerkultur/parallellsamfunn. Framfor å tilpasse seg norske tradisjoner
og lover, er kravet fra innvandringas fremste norske tilhengere at
innvandrerne skal få leve i Norge som om de lever i det hjemlandet de
ikke vil bo i. Da blir fattigdoms- og kriminalitetsbekjempelse svært
vanskelig, og kanskje heller ikke mulig.
Både den norske etniske arbeiderklassen, og innvandrere som tilpasser seg det norske samfunnet, må punge ut for å kjøpe nye biler når hensynet til samfunnssystemet flerkultur blir viktigere enn å stanse bilbrannene. I flerkulturens flammer brenner arbeiderklassens biler.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
