oss 100 kroner!
Klassekampens utenriksjournalist Yohan Shanmugaratnam har skrevet en oppsiktsvekkende artikkel der han peker på den avgrunnen som finnes mellom en sjølgod venstreside og store deler av velgermassen. Dette skriver Ove Beng Berg. Shanmugaratnams artikkel har tittelen Kamerat Hugh Grant og ble publisert 8. april 2020.
Av Ove Bengt Berg.
Dagen før skjærtorsdag burde flere enn en Klassekampen-abonnent fra 1969 sprerre opp øya. Da skreiv Klassekampens utenriksjournalist Yohan Shanmugaratnam om «En selvgod venstreside [som] har en verden å tape». Virkelig?? Det var før påske, nå er den overstått, men det som faller meg inn er ordtaket: «Nei, no står ikkje verda til påske!»*
Mange har gitt en annen virkelighetsbeskrivelse enn det de opposisjonelle som kaller seg venstreorienterte i Europa jobber for. De høyt utdanna, sjølerklærte venstreorienterte, med tusenvis av twittertilhengere har sammenfallende politikk med verdens mektigste konserner og stater — og deres kriger.
Det er derfor oppsiktsvekkende at utenriksjournalisten i Klassekampen kan skrive «En selvtilfreds venstreside …er dømt til å mislykkes og tape valg». Det er ikke sånne synspunkter som preger avisas journalister og de leserinnlegga de ønsker å vise fram for sine abonnenter. Mener han at det for venstresida er nødvendig med en proletariseringskampanje — bort fra universitetene, tenketankene, NGOene og heltids gode fagforeningslønninger?
Venstreside fjernt fra folk
Yohan Shanmugaratnam skriver i artikkelen om den «venstreorienterte» Momentum-gruppa i Labour sin kamp for at Labour skulle gå inn for ny folkeavstemning om Brexit i håp om å fortsatt å bli i EU. Den kampen «blottla en underliggende avgrunn mellom venstresida og store deler av velgermassen», skriver han. Bortsett fra at Shanmugaratnam tar grunnleggende feil: de unge globalistiske intellektuelle utgjør ingen venstreside. Men han har i sin nye politiske oppdagelse observert noe svært viktig:
«Vi på venstresida er like. Vi går på de samme møtene. Vi går på de samme festene. Vi går i de samme klærne. Vi bruker de samme ordene, som få andre forstår. …En selvtilfreds venstreside, som ikke tar dette gapet på dypeste alvor, er dømt til å mislykkes og tape valg.»
Sjeldent treffende. Han skriver også:
«Vi bør i alle fall innse at avstanden mellom den kosmopolitiske venstreradikalismen og flertallet av velgerne er enorm. En lastebilsjåfør jeg møtte i Boston nordøst i England, sa det sånn: «Det jeg har lært om avstander som lastebilsjåfør, stemmer egentlig ikke. Det er ikke 100 miles mellom Boston og London. Det er 100 millioner miles».
Hva med en proletariseringskampanje for den norske venstresida? Bort fra universitetene, tenketankene, NGOene, heltids høye fagforeningslønninger og inn i kassa på supermarkedet, inn i pleie- og omsorgssektoren og begynne som håndverkere?
Ingen sensasjon, men en forsinket erkjennelse
Shanmugaratnam serverer ikke politiske sensasjoner, heller en forsinket erkjennelse av noe som er kjent for lenge siden. Klare tegn i tida er ignorert i flere år. I artikkelen De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» — fra 2016 — , skreiv Wolfgang Streeck:
«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»
Fortsatt dessverre ikke i 2020.
For denne venstresida er antirasismen et hovedproblem. De ser på det som en avgjørende seier at det i Sverige blei danna en regjering der Sverigedemokratene blei utstøtt som spedalske med minst en femdel av velgerne, mange arbeidere, bak seg. Med sosialdemokratene i førersetet for denne politikken. Resultatet:
«Et brutalt økonomisk-sosialt høyregir som på alle områder — arbeidsmarkedet, utleiemarkedet for boliger, eiendomsmarkedet, inntektsfordelingen, den offentlige tjenestesektoren, lik pleie og skole for alle — overgir lønnstakernes og prekariatets interesser til fordel for kapitalen, arbeidsgiverne, bolighaiene, grunneierne, de høyest lønte, arvingene, den skattefinansierte finanskapitalen og konsulentselskapene.»
Skreiv Göran Therborn.
Ikke solidaritet med taperne
Til Bjørnsonfestivalen i Molde september i 2019 holdt statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud åpningstalen, utrolig nok gjengitt i Klassekampen. Østerud sa:
«Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer. Den tradisjonelle arbeiderklassen er redusert i omfang. Arbeidsinnvandrere har overtatt i bygg og anlegg og andre sektorer. Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.» [utheva av OBB]
Når Støre=Solberg
Noen, som Manifest Analyse, har som mål å endre den økonomiske politikken i sosial og utjamnende retning så mye at det blir politisk aksept for å fortsette å ta imot innvandrere og bygge opp flerkulturelle parallellsamfunn. Interessene «til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap» er hovedsaka til alle venstreorienterte. Overfor disse opererer en med begrepet «solidaritet», ikke om dem som mister arbeidsplassene ved globaliseringa.
Disse kreftene er veldig imot Erna Solberg fordi hun går inn for økte lønnsforskjeller, nedskjæringer av velferdsytelser, underkastelse av EU gjennom EØS og imperialistiske kriger. De vil heller ha Jonas Gahr Støre som går inn for økte lønnsforskjeller, nedskjæringer av velferdsytelser, underkastelse av EU gjennom EØS og imperialistiske kriger. (Ingen skrivefeil!) Som Arne Overrein kommenterer:
«Begrepet venstreside blir meningsløst dersom vi skal regne sosialistiske eller sosialdemokratiske partier som slutter opp om USAs krigspolitikk eller en ny liberal økonomisk, som venstreside.»
Shanmugaratnam refererer fra en av Labour-festene han endelig slapp inn på og der «folk svermet rundt venstrekjendiser med hundretusenvis av Twitter-følgere og null velgere» og som han mener «blottla en underliggende avgrunn mellom venstresida og store deler av velgermassen» med «avantgarde-ensemble i hvite trikoter og Pussy Riot-aktige masker gikk gjennom lokalet og slo i utakt på trommer og kubjeller.»
Hånlig forakt
Politikken til den sjølgode intellektuelle «venstresida» i norsk og europeisk politikk har vært en anarkistisk politikk for en statsløs verden etter trotskistiske drømmer, med fri innvandring og dyrking av at inhumane religiøse og kulturelle skikker skal få fotfeste også i Norge, vel å merke bare ikke der den intellektuelle eliten bor. Kombinert med en retorikk som er så ensidig, nedlatende, fordømmende og hånlig at den må være uten sidestykke i etterkrigstida.
Streeck skriver om disse venstreorienterte globalistene at de har utvikla en: «kosmopolitisk orientert bevissthetsindustri.…Høyheten over seminarbordene [ga] …operasjonsbasis for en spesiell type kulturkamp. Den globalt ekspanderende moralisering er forent med en demoralisering av dem som finner at deres interesser blir skadet.» All uenighet hogges ned med yndlingsanklagene «rasisme» og «populisme», til dels anklagen «konspirasjoner» samtidig som de samme «forsker» med statsmidler på «ekstremisme».
Streeck analyserer:
De resulterende troskrigene kan når som helst gå over i moralske destruksjonskampanjer som berører dyptliggende sjikt av sosial og individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og ekskommunikasjon.»
Sjølkritikk i Klassekampen?
Shanmugaratnam bør slå et slag for synspunktene sine innad i Klassekampen. Særlig overfor debattredaksjonen for å droppe nedlatende poserende innlegg og godkjenne titler fra innsendere som «bestefar og far»** og at velutdanna journalister plutselig kan undertegne som «kokk». Ett tiltak kan være å ta inn igjen Trond Andresen, eller andre med tilsvarende synspunkter, som fast kommentator. Både redaksjonen og avisas lesere trenger noen motforestillinger til den kulturradikale intellektuelle eliten, den sjølgode venstresida.
*Fra Språkrådet: Det blir gjerne brukt om noko som er heilt uventa, som uttrykk for forundring.
** Hvorfor vil debattredaksjonen godta å markere at en bestefar er far? Er det særlig vanlig å være bestefar uten å være far?
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Beng Berg.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
