Ei global matvarekrise er en reell fare

0
Tomme butikkhyller er ingen tom trussel. Foto: Shutterstock

Koronakrisa setter et grelt søkelys på det globale og globaliserte matvaresystemet. Mange land, slik som Norge, har lav matvaresikkerhet. Vi er blitt fortalt at det ikke er så viktig å produsere maten vår sjøl, den kan vi alltids kjøpe. En sak er hvor ødeleggende dette er forvårt eget samfunn og vårt eget kulturlandskap, men en anen sak er hvor risikabelt det er, for folkehelsa, for muligheten til å overleve ei global matvarekrise.

Store matvareproduserende land legger nå restriksjoner på matvareeksporten. Kazakhstan, som er en av verdens største hveteeksportører, har forbudt hveteeksport. Eksportforbudet er utvidet til å gjelde en del grønnsaker. Russland, som også er en stor hveteeksportør, vurderer eksportforbud og sier at man følger situasjonen ukentlig.

Globalistenes argument er at det produseres nok mat i verden, så det er bare å kjøpe den. Men som Bertolt Brecht sa: «Sulten oppstår ikke, den organiseres av kornhandelen.»

Det er fire multinasjonale konsern som kontrollerer 75% av verdens kornhandel, skriver Øyvind Andresen steigan.no. Det dreier seg om ADM, Bunge, Cargill og Dreyfus, sammen ofte kalt ABCD.

Kornhandelens ABC

A for ADM (Archer Daniles Midlands), amerikansk, ca. 32 000 ansatte.

B for Bunge: amerikansk, ca. 35 000 ansatte.

C for Cargill: amerikansk, ca.  140 000 ansatte Sannsynligvis det største private selskapet i verden

D for Dreyfus, fulle navn Louis Dreyfus Company,  nederlandsk, ca 20 000 ansatte.

ABCD er i følge Martín Caparrós, den argentinske forfatteren av Sult, innblandet i de forskjelligste forbrytelser som avskoging, ulovlig bruk av kjemiske midler i jordbruket, skatteunndragelse, slavearbeid og barnearbeid.

Disse selskapene forsøker å skaffe seg total kontroll over matkjedene. Allerede i dag kontrollerer de verdensmarkedet og de fleste nasjonale markedene. Fordi de har monopolstilling , presser de prisene ned for produsentene.

Caparrós skriver:

Men hvis den globale prisen på mat øker, øker deres fortjeneste på mange forskjellige måter. De bruker sin innsideinformasjon, holder tilbake enorme lagre, kjøper der det er billig og selger der det er dyrest, de definerer de globale prisene, produserer midlertidig prisoppganger og prisfall, de knuser lokale produsenter med priser disse ikke kan følge, de presser det overskuddet de kan ta ut av havnene og flåtene og lagrene sine, de presser regjeringer for å oppnå gunstige betingelser, de handler med formuer på spekulasjonsmarkedene —- «for å understøtte sine operasjoner med faktiske handelsvarer»   (side 320)

Antallet sultende og underernærte mennesker i verden øker for tredje år på rad heter det i rapporten fra FNs matvareprogram i 2019.

Sulten i verden øker for tredje år på rad

Les også: Global Report on Food Crisis

Dette var før den aktuelle krisa. Situasjonen er naturligvis mye mer kritisk nå.

Kina advarer mot hamstring av ris

Kinesiske myndigheter advarer innbyggerne mot å hamstre ris, skriver Time. Det skjer etter at Vietnam har forbudt eksport av ris. Kina er verdens største forbruker av nettopp ris. Myndighetene sier at det ikke er noen grunn til bekymring og at matvaretilgangen er tilfredsstillende. Det framgår av oppslaget i Time at Kina har reserver for ett års forbruk.

Det er noe helt annet enn Norge. Vi produserer bare 40 prosent av den maten vi trenger, og vi har ikke lenger strategiske matvarelagre. Lars Fredrik Stuve, tidligere leder av Norske Felleskjøp, sier til avisa Klassekampen:

«Fra 1928 til 1996 hadde Norge korn i beredskap, på det meste ett års forbruk, som rullerte inn og ut av lageret. I 1996 ble en stor andel av lageret solgt, og lagringen endelig avviklet i 2003. I dag baserer Norge seg i betydelig grad på import, både av korn til fôr og til menneskemat.

I 2019 var 39 prosent av matkornet produsert i Norge (hvete og havre), og resten importert, ifølge tall Klassekampen har fått fra Landbruksdirektoratet. Andre år har andelen vi produserte selv, vært høyere.

For kraftfôret er bildet litt mer komplekst, men i et normalår er 40–45 prosent av kraftfôrråvarene, inkludert soya og raps, importert.

– Dette gjør oss sårbare om det skulle bli avskjæring av importmulighetene

– Hele den norske beredskapen er i dag basert på forutsetningen om at handelen med mat fungerer. Men det er en teoretisk forutsetning som ikke fungerer i praksis, sier Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Han har ivret for å ha et beredskapslager av korn og fôr i mange år.

«Landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) bekrefter at Norges matvaresikkerhet er basert på at handelen går som normalt. I en e-post til Klassekampen skriver hun:

«Forsyningsberedskapen innenfor matvaresektoren er basert på at både nasjonal produksjon og import langt på vei kan bli opprettholdt også i kriser.»

Bollestads forsikringer holder ikke i den virkelige verden. Det globaliserte handelssystemet er uhyre sårbart og tåler ikke veldig store kriser.

Da kornprisene ble doblet i løpet av noen få måneder i 2010, utløste det matopprør i mer enn 30 land i Afrika, Asia og Midtøsten. Dette ble en utløsende faktor for den såkalte «arabiske våren», sjøl om det der også var helt andre faktorer i spill.

I Norge er tenkninga blant de ledende partiene i storkoalisjonen at mangel på mat gjelder de andre, de fattige, og ikke oss. Vi kan kjøpe det vi trenger. Det må føyes til: Hvis det er mat å få kjøpt. Hvis de store matvareprodusentene stopper å selge eller andre aktører, som Kina, Sør-Korea og Saudi-Arabia har kjøpt det som er å få tak i vil vi få oppleve at Oljefondet ikke er spiselig!

En gang i måneden kommer en båtlast med brasiliansk soya til Denofa i Fredrikstad. Skulle båten ikke komme, ville norsk kyllingproduksjon stoppe omtrent umiddelbart. Norsk kjøtt- og tildels også melkeproduksjon er helt avhengig av kraftfôr. Over 75% av kraftfôret er soyamel fra Brasil.

Det globale handelssystemet for mat er i hendene på noen få store selskaper, og de store matvarekjedene har stor makt. De konkurrerer om å kjøpe billigst mulig til enhver tid. Det går ut over både matvaresikkerheten og folkehelsa. Det var det som var kjernen i den såkalte «hestekjøttskandalen» i 2013.

Les: «Mitt halve rike for en hest!»

I Norge må vi innse at vi ikke er veldig langt fra en akutt matvarekrise og at den nyliberale politikken som er fulgt av både blå og rødgrønne regjeringer faktisk er – livsfarlig. Det er på tide med en drastisk kursending – før det er for seint.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.