oss 100 kroner!Norske politikere har med noen få hederlige unntak en totalt ansvarsløs holdning til den framtidige matforsyninga vår. Holdninga later til å være at vi er så rike at vi kan kjøpe den maten vi trenger i utlandet. To eksempler viser hvor sårbare vi er.
Kjøttskandalen
Da Håkon den gode Adalsteinsfostre kom fra England (ca. år 935) for å kristne Norge, hadde han med seg prester – og et veldig sterkt tabu mot å spise hestekjøtt. Bøndene på Mære tvang ham til å spise hestelever, og det gikk så som så med kristninga. Men tabuet mot hestekjøtt vant etter hvert fram med kristendommen. I det kristne Sør-Europa har de aldri hatt noe slikt tabu.
Men skandalen handlet jo ikke om hest. Den handlet om et globalisert matmarked der noen få aktører driver en fullstendig hensynsløs jakt på profittmarginer uten omsyn til folkehelse, dyrehelse og opprinnelsesmerking. Under seg har de et uoversiktlig system av mellomledd og underleverandører som er pip åpent for svindlere, mafiavirksomhet og annen kriminalitet. Vi er fått se fliken av en verden der menneskehandlere og våpensmuglere er involvert i en matvarehandel som mildt sagt er usunn.
Problemet: overdrevet kjøttforbruk og farlig, globalisert handel
Det er naturligvis jakten på profitt som har ført billig hestekjøtt inn i lasagna og kjøttdeig. Men det peker også på at det er dyrt å produsere kjøtt. Ett kilo oksekjøtt krever 12.000 liter vann i fôrproduksjonen og fører til et utslipp av CO2 som tilsvarer å kjøre en personbil 250 kilometer. Den globale produksjonen av storfekjøtt er simpelthen så omfattende at den er økologisk og økonomisk skadelig.
Problemet med det rumenske hestekjøttet var naturligvis at det var økonomisk svindel, men det var også en skandale fordi det ikke fantes noen helsekontroll, ikke av eventuelle medisiner eller sjukdommer. Når så denne handelen går på kryss og tvers over hele det europeiske kontinentet, skal det ikke mye til før vi har en pandemi på nakken.
Norsk kjøttproduksjon en båtlast unna sammenbruddet
Norge importerer soya og andre landbruksvarer fra Brasil for 3 milliarder kroner i året. Norsk landbruk har gjort seg totalt avhengig av denne soyaimporten. En gang i måneden kommer en båtlast med brasiliansk soya til Denofa i Fredrikstad. Skulle båten ikke komme, ville norsk kyllingproduksjon stoppe omtrent umiddelbart. Norsk kjøtt- og tildels også melkeproduksjon er helt avhengig av kraftfôr. Over 75% av kraftfôret er soyamel fra Brsail.
Soya-produksjonen i Brasil er en trussel mot regnskogen
Soya-produksjonen har allerede ødelagt 21 million hektar skog i Brasil og har ført til rasering av umisteligelig regnskog. Dette fører til tap av biologisk mangfold og det bidrar i stor grad til global oppvarming. Det blir dobbeltmoral når Norge på den ene sida gir penger til Brasil for å verne regnskogen og på den andre sida importerer soya fra et produksjonssystem som ødelegger regnskogen. (Dessuten investerer oljefondet i brasiliansk palmeoljeproduksjon, som også ødelegger regnskogen.)
(Oppdatering: Idet jeg hadde publisert denne bloggen, kom meldinga om at oljefondet selger seg ut av Wilmar. Mange har krevd dette, og nå har vi lykkes.)
Også andre jakter på det samme fôret
Kina, med sin voksende middelklasse som krever stadig mer kjøtt, er allerede en stor importør av soya, og landet kjøper opp jordbruksland på tre kontinenter for å sikre mat til 1,4 milliarder kinesere i framtida. Andre land som kjøper jord er Sør-Korea, Saudia-Arabia og Qatar. Dermed har vi ingen garanti for å få kjøpt den maten vi trenger i framtida. Noen kan ha tatt kontrollen om den før oss.
Og hvis vi ikke har skjønt det før: Da vil vi oppdage at oljefondet ikke er spiselig!
Les også: Mektige markedsaktører.
