oss 100 kroner!
Det har lenge vært klart at kapitalismens nedtur ville komme. Spørsmålet har vært når og hvordan. Det er lett å ta av i en krisesituasjon som nå, så for å unngå det kan det være fornuftig å anlegge et generasjonsperspektiv på utviklingen, la oss si rundt 25 år.
To typer fortjeneste
Fortjenesten i samfunnet kan vi dele inn i to hovedformer. Den ene formen er den som skaper økonomisk vekst, jeg kaller det vekstfortjeneste. Den andre formen består i å flytte penger mellom folk, slik at den enes fortjeneste er den andres tap, jeg kaller det omfordelingsfortjeneste. Den første formen skapes når man kan produsere en vare eller tjeneste med færre kostnader enn det man gjorde tidligere. Den andre formen oppstår på flere måter; for eksempel når man kan produsere en spesielt populær og etterspurt vare eller tjeneste, når man reduserer lønnen til de som utfører jobben, når inntekter omfordeles gjennom skatt og subsidier, eller på andre måter.
Det har over lang tid foregått en underliggende utvikling i høyinntektslandene hvor stadig større andel av fortjenesten er omfordelingsfortjeneste og stadig mindre er vekstfortjeneste. Årsakene til denne underliggende utviklingen har jeg tidligere gjort rede for her på steigan.no eller de kan studeres nærmere i mitt tobindsverk «Forandring», det har å gjøre med faktorer som økende tjenesteandel, mer velstand, ferdig industrialiserte bransjer, osv. For å bøte på denne mangelen på vekstfortjeneste ble penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene lagt om for 40 år siden, slik at samfunnet kunne skape vekst basert på gjeld. Høyinntektslandene har i 40 år hatt en gjeldsdrevet vekst, som har skygget for den underliggende utviklingen.
Muligheten for ytterligere gjeldsdrevet vekst er, for høyinntektslandenes del, nå i ferd med å ta slutt. Indikatoren på det er rentenivået i de forskjellige delene av kapitalen. Som tidligere påpekt her i steigan.no røk deler av finansrenta under 0 i 2019, og nå i Koronakrisas tid, setter sentralbankene ned det vesle de har igjen av positiv rente.
Les: Når uværet bryter løs over høyinntektslandene
Dersom vi ser på verdien av aksjekapitalen har den på de fleste børser falt rundt 30%, og er tilbake på nivåene fra 2016/2017. Det betyr at avkastningen via verdistigning på aksjer i dag, er lik null i løpet av de siste 3-4 årene. Det er kun avkastningen fra utbytte igjen, kanskje rundt 2% pr. år. Det betyr samlet sett en negativ rente på aksjer de siste årene. I dag ser vi også at store deler av produksjonskapitalen sliter med fortjenesten. Det gjelder særlig den delen av næringslivet som lever av omfordelingsfortjeneste. Når sirkulasjonen stanser opp, merkes det raskt for denne delen av næringslivet.
Økonomisk vekst i et lengre perspektiv
Som nevnt nærmer vi oss nå avslutningen på gjeldsdrevet vekst, en situasjon der den underliggende utviklingen i høyinntektslandene vil tre nakent fram. Dette er en situasjon økonomer og statistikere ikke har tatt inn over seg. De tenker ut ifra de 25 årene vi har lagt bak oss, og tenker framtiden vil arte seg på denne måten:
De ser ikke for seg at det kan komme en kraftig knekk.
Forutsetningen for gjeldsdrevet vekst, er imidlertid at det finnes prosjekter å investere i som gir fortjeneste. Når renta i de forskjellige kapitalformer, først finanskapitalen, blir lavere enn 0 – altså negativ, finnes det ikke lenger slike prosjekter. Da er tiden for gjeldsdrevet vekst over. Hvis vi ser situasjonen i et generasjonsperspektiv, vil vi se at en langsomt avtagende vekst vil vare til fortjenesten i de forskjellige kapitalformene nærmer seg 0, deretter vil situasjonen bli preget av at renta faller under 0, det betyr at kapitalen samlet sett blir mindre, i stedet for som vi alltid har vært vant til at kapitalen blir større. Når muligheten til å «sminke bruden» med gjeldsdrevet vekst faller bort, vil den negative utviklingen gå langt raskere enn det noen har sett komme. Vi får en knekk i den allerede lave vekstraten.
Koronakrise – går den over?
Svaret på det er selvfølgelig ja. Men folk tenker optimistisk på dette. Koronakrisen er vel bare et forbigående økonomisk problem i en ellers stabil vekst. Den er vel omtrent som finanskrisen var, en hump i oppoverbakken som ellers går til det bedre. La oss se dette i et langt perspektiv:
Vi ser at veksten sank fram mot begynnelsen av 1980-tallet til den gjeldsdrevne veksten kommer skikkelig i gang. Den har en topp rundt år 2000 så begynner den igjen å falle. Generasjonen vi er inne i ser en fallende vekstrate, til tross for sterk vekst i utviklingsøkonomier som Kina, og til tross for sterk gjeldsdrevet vekst i høyinntektslandene. Denne generasjonen vil se at vekstratene i høyinntektslandene vil nærme seg null, neste generasjon vil se en negativ rente og at kapitalen blir mindre. Høyinntektslandene vil komme seg etter Koronakrisen, men om man vil komme seg over nivået som var før krisen, er denne gang langt mer usikkert enn det var i tiden etter finanskrisen. Kapitalrentene er mye nærmere 0 denne gangen. Dette er en virkelighet som omsider begynner å sive inn i økonomenes bevissthet. De begynner å forstå at mulighetene for å reparere krisen med det de har kalt «den økonomiske verktøykassen» begynner å bli mindre.
Et gløtt inn i framtiden
Koronakrisa har gitt en rask økonomisk nedtur for produksjonskapitalen, men både finanskapitalen og formueskapitalen følger på. Hva er så kapitaleiernes respons på krisa. Hvilken respons de gir på denne bratte nedturen, sier oss noe om hvordan de vil respondere når den langsiktige nedturen starter.
Vi vet at omfordelingsfortjenesten er i ferd med å utgjøre en stadig større andel av fortjenesten. For å styre omfordelingen i samfunnet etter sine behov vil kapitaleierne legge langt større vekt på sin innflytelse over staten enn tidligere. De vil bli langt forsiktigere med å utbasunere markedets og privatkapitalismens fortrinn, en ideologi som hører sammen med vekstfortjenesten. Det vil bli lenger mellom de blazerkledde unge vestkantmenn som dyrker markedsliberalisme og privatkapital. USA er i realiteten blitt en ettpartistat, styrt av det vi kan kalle bankpartiet.
Bankpartiet har avdelinger både hos republikanerne og demokratene. Deres kandidater kjennetegnes ved at de fullfinansieres av bankpartiet. For å sikre dette partiets best mulige kontroll over staten, utprøves en rekke sideaktiviteter. En viktig strategi er å begrense stemmeretten til motstandere av bankpartiet mest mulig, en annen kan være å utvide fullmaktene til den utøvende makt stadig litt mer. Det siste er Koronakrisa et godt eksempel på, overdreven utvidelse av fullmakter har blitt en klassiker i de fleste land. En tredje aktivitet er overføring av nasjonal politisk myndighet til bankstyrt overnasjonal myndighet, av typen EU i Europa eller føderale myndigheter i USA. Tilpasning av demokratiet til kapitaleiernes interesser foregår som langs flere akser.
De mest aktivistiske av dem, som deltakerne i World Economic Forum, ønsker at kapitalen tar ledelsen i flest mulig overnasjonale bevegelser, som FN, den grønne bevegelsen, etc. for å sikre sin innflytelse over større samfunnsmessige bevegelser. Hva denne innflytelsen skal benyttes til, er naturlig nok å sikre at omfordelingsfortjenesten sklir ned i kapitaleiernes lommer, slik at verdien på deres kapital ikke reduseres. Det er nå en gang sånn at kapital som ikke tjener penger, og heller ikke har noen utsikter til å tjene penger, mister sin verdi.
Les: Global Redesign Initiative – vil nytegne den rådende verdensorden
Finanskrisen var det første eksempelet på kapitaleiernes nye ideologi om at overskudd skal være privat, mens underskudd skal dekkes av staten eller skattebetalerne i fellesskap. Samme ideologi som kapitaleierne drifter multinasjonal virksomhet etter. Google, Facebook, Amazon ol. synes det er helt riktig at de ikke betaler skatt i de landene overskuddet oppstår, men at de flytter overskuddet til skatteparadis. Et synspunkt de deler med en hel rekke andre kapitaleiere som flytter overskudd til skatteparadis. For den type kapitaleiere er det viktig å ha, som i dag – samarbeidende myndigheter, både for å opprette skatteparadis og sørge for at pengene som flyttes dit ikke blir forfulgt.
Koronakrisa aktualiserer denne problemstillingen. Det er viktig for kapitaleierne å ha politikere som kan stemme ned forslag av typen om at de ikke skal få støtte fra fellesskapet dersom de betaler ut utbytte og bonuser. Kapitaleierne trenger politikere som kan sørge for overføring fra fellesskapet for å dekke underskudd. I en krisesituasjon oppstår et akutt behov, slik at det for mange fortoner seg som en helt naturlig, å støtte kriserammede bedrifter for at ikke samfunnets hjul skal stoppe opp.
Dersom vi ser litt fram i tid, til det at kapitalen blir stadig mindre er normalsituasjonen, vil behovet for omfordelingsfortjeneste med hjelp av denne typen virkemidler være permanent, og av langt større omfang enn i dag. Man kan anta at denne langsiktige nedgangen vil foregå i hyppige sykliske sprang, og hver gang vil det fremstå som nødvendig å subsidiere virksomheter som i kanskje 20 år har betalt privat utbytte og bonuser, i stedet for å bruke pengene til å bygge solide buffere mot den type kriser. Eller en annen metode i den store offentlige verktøykassen for omfordeling kan benyttes.
Noen har allerede begynt å spørre seg om vi er tjent med et sånt system, hvor den store ideen er å tjene penger uten å arbeide for dem. Trenger vi virkelig kapitaleiere med sugerør langt nede i folks lommebøker? Menneskenes tanker og adferd kan endre seg ganske fort, det har Koronakrisen iallfall vist. Kanskje vil ideen om at alle skal arbeide for inntektene sine, komme til heder og verdighet.
Les andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
