– Motstanden mot stormannsgalskapen i Oslo kan komme til å forene by og land

21. februar 2020

yblokka — Y-blokka i regjeringskvartalet. Foto: Bjørn Erik Pedersen. Creative Commons 3.0.

Statsbyggs prisoverslag for nytt regjeringskvartal har nå kommet opp i 21,7 milliarder. For hver oppdatering, øker prisen med nye milliarder. Hva blir prisen til slutt? 30 milliarder? 35? 40? Alt ligger til rette for en pengegalopp ute av kontroll. Dette skriver politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, i en kommentar 19. februar 2020. Fjellheim fortsetter:

«Sluttprisen for byggingen vil uansett bli dramatisk høy. Samtidig som vi innbyggere får høre at vi må belage oss på tøffere tider. Livreima skal strammes inn. Nasjonens utgifter må dempes når inntektene reduseres.
Regjeringen har til og med åpnet for å ta regningen utenfor handlingsregelen. Eller under streken, som det heter.
Altså flere titalls milliarder tatt rett fra oljefondet vårt. For å sprøyte det rett inn i landets verste pressområde, brukt på et prosjekt som nesten ingen ønsker, bortsett fra regjeringen selv. Ikke engang departementene selv ser ut til å være pådrivere, de virker stort sett fornøyde med å være der de er i dag.
Er det mulig å se for seg et dårligere begrunnet prosjekt for Norge som samfunn, som fellesskap?»

Og den politiske redaktøren i Nordlys konkluderer:

«Rivingen av Y-blokken og ekstragavansen rundt det nye regjeringskvartalet fremstår som en oljepengedrevet fantasi. Det eneste positive måtte være at motstanden mot stormannsgalskapen har et stort potensial til å samle folk i Oslo og landet for øvrig.
Folk i hovedstaden vil nemlig ikke ha dette prosjektet. Og heller ikke folk i Norge. Det skjer utelukkende ut fra en liten del av statsbyråkratets opplevde behov. Ikke behovene i norske lokalsamfunn, ikke storsamfunnets behov og defintivt ikke skattebetalerne.»

Fjellheim peker her på det samme forholdet som vi tok opp i artikkelen om den kostbare poltikerkasten i Norge.

Vi holder oss med en svindyr politikerkaste

Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg har pøst ut milliarder på milliarder av norske skattekroner særlig til krigseventyr i utlandet og gavepakker til korrupte regimer som om disse pengene var deres egne.

Det at Norge har en betydelig oljeformue har gått helt til hodet på denne politikerkasten. De tror de kan tillate seg hva som helst. Men nå reiser det seg et folkeopprør mot dem, slik Fjellheim er inne på. Dette opprøret går på mange forskjellige saker og tar mange politiske former, men en fellesnevner er at det retter seg mot det vanstyret poltikerkasten er skyldig i.

Vi har kalt dem en politikerkaste, slik man i Italia snakker om «la casta politica», og det er ikke ment som et skjellsord, men som en beskrivelse av et spesielt politisk sjikt. Den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty som gjorde sitt internasjonale gjennombrudd med boka Kapitalen i det 21. århundre er inne på den samme tankegangen.

I 2018 kom han med en annen analyse som knapt har vært omtalt, men som absolutt burde diskuteres. Arbeidet har tittelen Brahmin Left vs Merchant Right, og er foreløpig ikke popularisert. Dette er et forskningsprosjekt der Piketty har tatt for seg velgerdata fra perioden 1948–2017 for Frankrike, Storbritannia og USA. Piketty skriver:

På 1950- og 60-tallet var stemmegivningen for «venstreorienterte» (sosialistiske og sosialdemokratiske) partier knyttet til lavere utdanning og lavere inntektsgrupper. Dette tilsvarer hva man kan kalle et klassebasert partisystem: underklassevelgere fra de ulike segmentene (lav utdanning, lavlønte, etc.) har en tendens til å stemme for samme parti eller koalisjon, mens overklasse- og middelklassvelgere fra de forskjellige dimensjonene har en tendens til å stemme for det andre partiet eller koalisjonen.

Siden 1970-tallet har «venstrefløy»-stemmene gradvis blitt assosiert med velgere med høyere utdanning, noe som er grunnen til at jeg foreslår å kalle dette et «multielite partisystem» på 2000-tallet: høyutdanningselitene stemmer nå «venstre», mens høyinntekt / høy-rikdom elitene fortsatt stemmer for «høyre» (riktignok i mindre og mindre grad). Dvs. at «venstre» har blitt partiet til den intellektuelle eliten (Brahminene), mens «høyre» kan ses som partiet av forretningseliten (markedshøyre). Jeg viser at den samme transformasjonen skjedde i Frankrike, USA og Storbritannia, til tross for de mange forskjellene i partisystemer og politiske historier mellom disse tre landene.

Det Piketty gjør her er å sammenlikne den vestlige intellektuelle eliten med Brahmin-kasten i det indiske kastesystemet og gjennom store velgerdata vise at denne «kasten» nå stemmer det som kalles «venstre». Venstrepartiene har ifølge Pikettys data forlatt sin gamle klassebasis i arbeiderklassen og de lavtlønte gruppene og istedet blitt partiene til utdanningseliten – «brahminene».

Ifølge Piketty har framveksten til «brahminvenstre» oppstått på grunn av globaliseringa, migrasjonen og den økende utdanninga.

Og vi ser at det ikke spiller noen som helst rolle om våre brahminer kaller seg høyre, sentrum eller venstre. Erna Solberg, Trine Skei Grande og Jonas Gahr Støre opptrer som medlemmer av samme kaste, har den samme forakten for folket, og pøser ut skattekroner til kriger i utlandet, tvillsomme «klimafond» og stormannsgalt regjeringskvartal, mens de ikke en gang klarer å ta vare på infrastruktur, helsevesen og næringsliv i Norge. Ikke noe av dette er forelagt velgerne i valg. Men nå ser det ut til at folk begynner å få nok av politikerkastens uansvarlige omgang med fellesskapets midler.

Utkantopprørene mot maktsentrene

Vi har pekt på at det pågår et utkantopprør mot maktsentrene i mange land. Dette opprøret kan ikke få uttrtykk gjennom partisystemet, fordi partielitene har gjort felles sak mot det de oppfatter som det vulgære folket. Men da tar opprøret andre former, enten det er gule vester i Frankrike, brexit i Storbritannia eller protestene mor vindmøllegalskapen på Frøya.

Den franske geografen Christopher Guilluy har kalt det periferiens opprør. Han har skrevet boka La France périphérique – det perifere Frankrike. Den viste hvordan de arbeidende klassene i Frankrike, som stort sett bor utenfor de store byene, er ekskludert fra det økonomiske, kulturelle og politiske livet. Den satte søkelyset på de sosiale betingelsene som seinere skulle skape fenomenet de gule vestene. Guilluy sier:

Den kulturelle kløften
De gule vestenes bevegelse er virkelig et fenomen for det 21. århundre. Det er en bevegelse som er både kulturell og politisk. Kulturell verdi er viktig i vår tid.
En illustrasjon på denne kulturelle kløften er at de fleste moderne, progressive sosiale bevegelser og protester i dag blir så fort assimilert av berømthetene, skuespillerne, mediene og de intellektuelle. Men ingen av dem godkjenner les gilets jaunes. De gule vestenes framvekst har skapt et psykologisk sjokk for det kulturelle establishment. Det er det samme sjokket som den britiske eliten opplevde med Brexit-avstemninga og som de fortsatt opplever snart tre år etter.
Brexit-avstemninga hadde mye med kultur å gjøre også, tror jeg. Det handlet om mer enn å forlate EU. Mange velgere ville minne den politiske klassen om sin eksistens. Det er det det franske folket bruker de gule vestene til – for å si at vi eksisterer. Vi ser det samme fenomenet i populistiske opprør rundt omkring i verden.
De moderne byene blir som byer i middelalderen
All vekst og dynamikk er i de store byene, men folk kan ikke flytte dit. Byene er utilgjengelige for dem, spesielt på grunn av de høye bokostnadene. De store byene i dag er som middelalderske citadeller. Det er som om vi vender tilbake til bystatene i middelalderen. Morsomt nok har Paris begynt å skattlegge folk for å komme inn i byen, akkurat som folk i middelalderen måtte betale en skatt for å komme inn i byen.

La oss håpe Fjellheim får rett i at motstanden mot politikerkastens stormannsgalskap kan forene by og land i en felles kamp mot dem. Det ville ikke være et øyeblikk for tidlig.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.