oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg, Politikus.
«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»
Det skreiv Wolfgang Streeck allerede for fire år sia i artikkelen som er oversatt til «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» i Rune Skarsteins oversetting fra tysk i nr 38 av Vardøger. Nummerets tema er «Venstresida i Europa: Krise og fornyelse» som tema. De er ingenting som tyder på at den globalistiske venstresida med sin markante moralisme forstår situasjonen noe som helst bedre i 2020.
«Det populistiske spøkelset
Etter Brexit og valget av Trump i 2016 er populisme blitt et sentralt debatttema for
europeiske politikere, journalister og tenketanker. Populisme framstilles som noe farlig, ufornuftig og irrasjonelt, nærmest en sykdom som har rammet store deler av Europas folk. I forlengelsen av populismen ligger fascismen — man viser stadig til mellomkrigstidas politiske erfaringer. Budskapet bæres fram av nesten alle sentrale politikere knyttet til EU-systemet og av en ustoppelig rekke av akademikere og mediefolk. Det appelleres, ikke minst til venstresida, om at man i fornuftens, opplysningens, menneskerettighetenes og demokratiets navn må slutte seg sammen for å avverge den truende populistiske faren, ja i verste fall en ny fascisme.»
Dette skriver Arne Overrein i dette Vardøger-nummerets artikkel «Europeisk venstreside — partier, sosiale bevegelser, sivilt samfunn».
Begrepet populismen, brukt av finanskapitalen i samarbeid med universitetsvenstre og journalistene
Streeck skriver om populismen:
«De siste årene er begrepet blitt brukt over hele verden av den
liberale internasjonalismens partier og medier som polemisk
samlebetegnelse av opposisjonen som polemisk samlebetegnelse av
opposisjonen som insisterer på nasjonale alternativer mot den påstått
alternativløse internasjonaliseringen.» [liberal i betydning ukontrollert markedsøkonomi. Mrkn politikus.no]
«Skismaet mellom dem som kaller de andre populister og dem som
betegnes slik, er i dag den dominante politiske konfliktlinjen i
finanskapitalismens krisesamfunn. Temaet som dette dreier seg om, er
ikke noe mindre enn forholdet mellom global kapitalisme og statlig
organisasjon.»
Streeck mener at denne striden er den mest intense siden slutten av den kalde krigen: De
resulterende troskrigene kan når som helst gå over i moralske
destruksjonskampanjer som berører dyptliggende sjikt av sosial og
individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse
og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og
ekskommunikasjon.»
Fire år etter at dette blei skrivi, kan vi trygt si at dette har festa
seg alt før det og er blitt den politiske debattens fundament, fra alle
organiserte partier og tenketanker.
Jeg skreiv om det i 2018 i artikkelen «Kampen mot «populismen» — en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans». Denne elitens samstemte forakt omtaler sine populistiske motstandere med det Streeck kaller en kognitivt mangel, altså at disse fæle populistene har «problemer med å ta inn og bearbeide informasjon om omverdenen» for å bruke Helsedirektoratets definisjon på kognitive problemer. Denne diagnostiseringa har sin parallell til den politiske diagnoseanklagen «islamofobi» som den samme eliten elsker å ruse seg med. Populismens tilhengere «skal være mennesker som krever «enkle løsninger», og det utvikler seg en økende motstand blant disse påståtte avdanka og kunnskapsløse ofte hvite eldre menn utafor byene som preges av «mangel på utdanning og respekt for de utdannede». — Ja, heldigvis!
Øyvind Østerud omtalte både denne situasjonen i Europa og i Norge som europeisk krise, norsk skjelv i september i fjor på Bjørnsonfestivalen.
Av «den opplyste allmennhet» i Norge, finnes det knapt noen som ikke mener at Donald
Trump, Boris Johnson, Sverigedemokraterna, AfD i Tyskland og Le Pen i Frankrike sammen med Sylvi Listhaug og Frp er noe av det mest frastøtelige som finnes i dag og som det viktigste å bekjempe i dag. Det på grunn av de nevnte politikeres og partiers stil og påstått manglende forakt for dannelse. Det er en politisk vurdering uten innholdsvurdering. Disse påståtte høyreorienterte på kanten av fascisme står økonomisk i mange saker, som til pensjon, til venstre for de «aksepterte» venstrepartia. Om Sverigedemokratene skreiv jeg i september 2018.
Sjøl jobber disse «opplyste» for å bringe til makta folk som ivrer for total underkasting av EUs økonomiske superrikmannspolitikk og imperialistiske røvertokt med bomber for å erobre ressurser fra de ødelagte statene. Svenske Göran Therborn skriver i Vardøger om resultatet av at Sverigedemokratene med hver femte velger bak seg blei erklært for spedalske: «Et brutalt økonomisk-sosialt høyregir som på alle områder — arbeidsmarkedet, utleiemarkedet for boliger, eiendomsmarkedet, inntektsfordelingen, den offentlige tjenestesektoren, lik pleie og skole for alle — overgir lønnstakernes og prekariatets interesser til fordel for kapitalen, arbeidsgiverne, bolighaiene, grunneierne, de høyest lønte, arvingene, den skattefinansierte finanskapitalen og konsulentselskapene.» Intiert av sosialdemokratene og støtta av Venstrepartiet, alt dette for å unngå at SD skulle føre til noen slags endringer av innvandringspolitikken med sin «høyrepolitikk». Den nye verdensborgerliggjorte venstresida jubler over denne påståtte anti-fascistiske, ja til og med anti-nazistiske, kampen. Rasismen er slått tilbake, og det er det viktigste!
Hvor mange kriger har Trump starta, og hvor mange har Bondevik og Stoltenberg starta?
Som Arne Overrein skriver: «Begrepet venstreside blir meningsløst
dersom vi skal regne sosialistiske eller sosialdemokratiske partier som
slutter opp om USAs krigspolitikk eller en ny liberal økonomisk, som
venstreside.» Altså at Ap og SV ikke hører til venstresida.
De utstøttes motstand mot sosial og økonomisk degradering
I 1988 lanserte EU-kommisjonen sin Cecchini-rapport. Den ga løfter om en
velstandsvekst på 5 prosent, senking av konsumprisene på 6 prosent og
bedring av de offentlige finansene på 2,2 % av BNP. Men de få rike blei
enda rikere og arbeiderklassen tapte i den økonomiske utviklinga. «Etnonasjonalister
er ikke på høyde verken med globaliseringens moralske krav eller dens
økonomiske imperativ — «den globale konkurransen», skriver Streeck.
Denne misnøya blir i følge Streecks oppfatning av debatten påstått å være en oppgave for sosionomene. De utstøtte blir værende uten politiske ledere, i og med at venstrelederne har gått over til kampen for EU og globaliseringa. «Slik kommer det til stadige brudd på de gjeldende reglene for sivilisert offentlig diskusjon.» Disse regelbruddene er årsak til harme blant blant dem ««der oppe» og mobilisering blant dem «der nede»».
Høyesterett i Norge fra «der oppe» blander seg inn i politiske diskusjoner med å sette politiske dannelseskrav til en fra «der nede» i en diskusjon med en av Norges mest beskytta og hylla deltakere i det offentlige ordskiftet.
Denne protesten mot økonomisk og sosial degradering blir raskt anklaga for fascisme. Klassekampens debattsider fylles opp med poserende innlegg for å vise fram sin prektige moral. Det er sikkert kø av av slike innlegg når så mange kommer på trykk. Tidligere rektor på Nansenskolen og fast «foredragsholder» der nå, Inge Eidsvåg, får selvfølgelig poseringsplass en lørdag, 18. januar. Han undertegner med det åpenbart knusende seirende argument at han er både far og bestefar. I framheva innlegg. Tenk dobbelt-far: Hvem kan ta til motmæle mot en slik moralsk overhøyet status?
Mens velutdanna som tidligere var for et mer rettferdig samfunn blei
klasseforrædere, klassedesertører, idet de forlot sin egen klasse for å
kjempe for de undertrykte, har den nåværende politiske overklassen, om
ikke akkurat kjemperike så hvertfall sprenglærde, gått over til
«globaliseringsfraksjonen» og dem som trives med det «dannede» og svært
så finkulturelle sjiktet. Det er ikke bare Kristin Clemet i Civita som
har smidd enhet mellom ungdomspartiene ved å viske ut forskjellene dem i
mellom. Gjennom bevisst organisering fra globalistene verden over har
de utvikla en «kosmopolitisk orientert bevissthetsindustri.…Høyheten
over seminarbordene [ga] …operasjonsbasis for en spesiell type
kulturkamp. Den globalt ekspanderende kapitalismens moralisering er
forent med en demoralisering av dem som finner at deres interesser blir
skadet.» (Streeck)
Denne bevissthetsindustrien har skapt seg egne antipopulistiske «faktaorganer» som faktisk.no.
Sterkt overdrivi fare for folkelig støtte til fascisme
Alarmister som Antirasister Senter og likende som alle fra Tjen Folket og voldsromantikerne i AFA til akademia og den dominerende venstresida snakker som om fascismen nå står for døra. Ikke bare i Sverige. Alt på 1990-tallet oppfatta tyske sykkelaktivister det å være mot EU som det samme som å være nazist. En av de mest typiske «velartikulerte» og respekterte venstreideologer, er Stian Bromark. Fra Ny Tid, tidligere debattredaktør i Dagsavisen og forlagsredaktør i Cappelen. Han skriver i mars 2019 om «f-ordet» fascisme at «Når det er riktig å bruke f-ordet, er det allerede for seint.» Intet mindre.
Men som Overrein skriver: «Uansett hvor negativt vi bedømmer
situasjonen i dagens Europa i dagens Europa — vi befinner oss langt unna
slike tilstander. Verken i de brede befolkningslag eller hos
myndigheter er det sympati for fascistiske løsninger på de politiske og
økonomiske problemene som finnes.»
Bortsett fra i Ukraina. Overrein skriver i en fotnote:
«Den såkalte Majdan-revolusjonen ble preget av grupperinger som
åpenbart bekjente seg til den ukrainske fascist-bevegelsen fra 2.
verdenskrig, enorme bilder av fascistlederen Bandera og bevegelsens
rød-svarte fane (som symboliserer blod og jord) dominerte på
Majdan-plassen. Enkelte av disse fascistlederne fikk plass i den nye
ukrainske regjeringa …Det skjedde til aktiv støtte fra EU, USA og en
norsk utenriksminister (Brende) som lot seg avbilde under en av de
rød-svarte fanene. Sjøl om de ukrainske fascistene i dag ikke har noen
oppslutning i det ukrainske folk, bør ikke denne lite tiltalende
alliansen mellom liberalisme og fascisme glemmes».
Men de reelle nazistene i Ukrania, er ikke noe problem. For de er
jo våre humanistiske venner på terskelen til Nato-medlemskap og i
fronten mot vår felles fiende Russland under den autoritære Putin, vel?
Wolfgang Streecks analyser er uinteressante i Norge — hvorfor?
Vardøger skreiv i allerede i 2016 om den økonomiske krisa om boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratiske kapitalismen» fra 2012 med nyutgave i 2015 med et oppdatert etterord. Politikus i april 2019: Ap: Følger lojalt den globale nyliberale politikken. Boka er ikke oversatt til norsk. Det er selvfølgelig fordi dette er uinteressant for den globalistiske venstresida. Streeck preges ikke av den sterke forbannelsen over de vulgæres, pøbelens, meninger. Pøbel er et fransk ord for folk. Populisme er også et ord som tar utgangspunkt i folk. Kjernen blant antiliberalistene som skjønner at økonomien er svært viktig, mener at det er noe som er viktigere: nemlig å sørge for å redde verdens nød med økt innvandring til Vesten, oppheve statsgrensene som Rødt vil og kamp mot rasisme. Og det er jo ikke de utstøtte taperne av globaliseringa så ivrige på å uttrykke.
Men er noe på gang? Klassekampens tidligere redaktør og nåværende politiske redaktør Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampen lørdag 8. februar en positiv omtale av flere av artiklene i Vardøger. Men i Braanens egen avis er den kosmopolitiske orienteringa sterk. Og avisa er politisk og økonomisk helt avhengig av de abonnentene som slutter opp om «den globalt ekspanderende moralisering [som] er forent med en demoralisering av dem som finner at deres interesser blir skadet.» (Streeck). Bare det at Klassekampens begrep «Venstresidas avis» inkluderer partier og politikere som er tilhengere av imperialistiske røverkriger og av EU med sin ekstreme markedsorienterte politikk, viser at KKs «venstreside» er en meningsløshet.
Denne artikkelen ble først publlisert på Politikus.no.
Vår uavhengige og kritiske journalistikk er 100 prosent avhengig av lesernes støtte. Vil du være med?
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
