Av Ove Bengt Berg, Politikus.
«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»
Det skreiv Wolfgang Streeck allerede for fire år sia i artikkelen som er oversatt til «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» i Rune Skarsteins oversetting fra tysk i nr 38 av Vardøger. Nummerets tema er «Venstresida i Europa: Krise og fornyelse» som tema. De er ingenting som tyder på at den globalistiske venstresida med sin markante moralisme forstår situasjonen noe som helst bedre i 2020.
«Det populistiske spøkelset
Etter Brexit og valget av Trump i 2016 er populisme blitt et sentralt debatttema for
europeiske politikere, journalister og tenketanker. Populisme framstilles som noe farlig, ufornuftig og irrasjonelt, nærmest en sykdom som har rammet store deler av Europas folk. I forlengelsen av populismen ligger fascismen — man viser stadig til mellomkrigstidas politiske erfaringer. Budskapet bæres fram av nesten alle sentrale politikere knyttet til EU-systemet og av en ustoppelig rekke av akademikere og mediefolk. Det appelleres, ikke minst til venstresida, om at man i fornuftens, opplysningens, menneskerettighetenes og demokratiets navn må slutte seg sammen for å avverge den truende populistiske faren, ja i verste fall en ny fascisme.»
Dette skriver Arne Overrein i dette Vardøger-nummerets artikkel «Europeisk venstreside — partier, sosiale bevegelser, sivilt samfunn».
Begrepet populismen, brukt av finanskapitalen i samarbeid med universitetsvenstre og journalistene
Streeck skriver om populismen:
«De siste årene er begrepet blitt brukt over hele verden av den
liberale internasjonalismens partier og medier som polemisk
samlebetegnelse av opposisjonen som polemisk samlebetegnelse av
opposisjonen som insisterer på nasjonale alternativer mot den påstått
alternativløse internasjonaliseringen.» [liberal i betydning ukontrollert markedsøkonomi. Mrkn politikus.no]
«Skismaet mellom dem som kaller de andre populister og dem som
betegnes slik, er i dag den dominante politiske konfliktlinjen i
finanskapitalismens krisesamfunn. Temaet som dette dreier seg om, er
ikke noe mindre enn forholdet mellom global kapitalisme og statlig
organisasjon.»
Streeck mener at denne striden er den mest intense siden slutten av den kalde krigen: De
resulterende troskrigene kan når som helst gå over i moralske
destruksjonskampanjer som berører dyptliggende sjikt av sosial og
individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse
og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og
ekskommunikasjon.»
Fire år etter at dette blei skrivi, kan vi trygt si at dette har festa
seg alt før det og er blitt den politiske debattens fundament, fra alle
organiserte partier og tenketanker.
Jeg skreiv om det i 2018 i artikkelen «Kampen mot «populismen» — en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans». Denne elitens samstemte forakt omtaler sine populistiske motstandere med det Streeck kaller en kognitivt mangel, altså at disse fæle populistene har «problemer med å ta inn og bearbeide informasjon om omverdenen» for å bruke Helsedirektoratets definisjon på kognitive problemer. Denne diagnostiseringa har sin parallell til den politiske diagnoseanklagen «islamofobi» som den samme eliten elsker å ruse seg med. Populismens tilhengere «skal være mennesker som krever «enkle løsninger», og det utvikler seg en økende motstand blant disse påståtte avdanka og kunnskapsløse ofte hvite eldre menn utafor byene som preges av «mangel på utdanning og respekt for de utdannede». — Ja, heldigvis!
Øyvind Østerud omtalte både denne situasjonen i Europa og i Norge som europeisk krise, norsk skjelv i september i fjor på Bjørnsonfestivalen.
Av «den opplyste allmennhet» i Norge, finnes det knapt noen som ikke mener at Donald
Trump, Boris Johnson, Sverigedemokraterna, AfD i Tyskland og Le Pen i Frankrike sammen med Sylvi Listhaug og Frp er noe av det mest frastøtelige som finnes i dag og som det viktigste å bekjempe i dag. Det på grunn av de nevnte politikeres og partiers stil og påstått manglende forakt for dannelse. Det er en politisk vurdering uten innholdsvurdering. Disse påståtte høyreorienterte på kanten av fascisme står økonomisk i mange saker, som til pensjon, til venstre for de «aksepterte» venstrepartia. Om Sverigedemokratene skreiv jeg i september 2018.
Sjøl jobber disse «opplyste» for å bringe til makta folk som ivrer for total underkasting av EUs økonomiske superrikmannspolitikk og imperialistiske røvertokt med bomber for å erobre ressurser fra de ødelagte statene. Svenske Göran Therborn skriver i Vardøger om resultatet av at Sverigedemokratene med hver femte velger bak seg blei erklært for spedalske: «Et brutalt økonomisk-sosialt høyregir som på alle områder — arbeidsmarkedet, utleiemarkedet for boliger, eiendomsmarkedet, inntektsfordelingen, den offentlige tjenestesektoren, lik pleie og skole for alle — overgir lønnstakernes og prekariatets interesser til fordel for kapitalen, arbeidsgiverne, bolighaiene, grunneierne, de høyest lønte, arvingene, den skattefinansierte finanskapitalen og konsulentselskapene.» Intiert av sosialdemokratene og støtta av Venstrepartiet, alt dette for å unngå at SD skulle føre til noen slags endringer av innvandringspolitikken med sin «høyrepolitikk». Den nye verdensborgerliggjorte venstresida jubler over denne påståtte anti-fascistiske, ja til og med anti-nazistiske, kampen. Rasismen er slått tilbake, og det er det viktigste!
Hvor mange kriger har Trump starta, og hvor mange har Bondevik og Stoltenberg starta?
Som Arne Overrein skriver: «Begrepet venstreside blir meningsløst
dersom vi skal regne sosialistiske eller sosialdemokratiske partier som
slutter opp om USAs krigspolitikk eller en ny liberal økonomisk, som
venstreside.» Altså at Ap og SV ikke hører til venstresida.
De utstøttes motstand mot sosial og økonomisk degradering
I 1988 lanserte EU-kommisjonen sin Cecchini-rapport. Den ga løfter om en
velstandsvekst på 5 prosent, senking av konsumprisene på 6 prosent og
bedring av de offentlige finansene på 2,2 % av BNP. Men de få rike blei
enda rikere og arbeiderklassen tapte i den økonomiske utviklinga. «Etnonasjonalister
er ikke på høyde verken med globaliseringens moralske krav eller dens
økonomiske imperativ — «den globale konkurransen», skriver Streeck.
Denne misnøya blir i følge Streecks oppfatning av debatten påstått å være en oppgave for sosionomene. De utstøtte blir værende uten politiske ledere, i og med at venstrelederne har gått over til kampen for EU og globaliseringa. «Slik kommer det til stadige brudd på de gjeldende reglene for sivilisert offentlig diskusjon.» Disse regelbruddene er årsak til harme blant blant dem ««der oppe» og mobilisering blant dem «der nede»».
Høyesterett i Norge fra «der oppe» blander seg inn i politiske diskusjoner med å sette politiske dannelseskrav til en fra «der nede» i en diskusjon med en av Norges mest beskytta og hylla deltakere i det offentlige ordskiftet.
Denne protesten mot økonomisk og sosial degradering blir raskt anklaga for fascisme. Klassekampens debattsider fylles opp med poserende innlegg for å vise fram sin prektige moral. Det er sikkert kø av av slike innlegg når så mange kommer på trykk. Tidligere rektor på Nansenskolen og fast «foredragsholder» der nå, Inge Eidsvåg, får selvfølgelig poseringsplass en lørdag, 18. januar. Han undertegner med det åpenbart knusende seirende argument at han er både far og bestefar. I framheva innlegg. Tenk dobbelt-far: Hvem kan ta til motmæle mot en slik moralsk overhøyet status?
Mens velutdanna som tidligere var for et mer rettferdig samfunn blei
klasseforrædere, klassedesertører, idet de forlot sin egen klasse for å
kjempe for de undertrykte, har den nåværende politiske overklassen, om
ikke akkurat kjemperike så hvertfall sprenglærde, gått over til
«globaliseringsfraksjonen» og dem som trives med det «dannede» og svært
så finkulturelle sjiktet. Det er ikke bare Kristin Clemet i Civita som
har smidd enhet mellom ungdomspartiene ved å viske ut forskjellene dem i
mellom. Gjennom bevisst organisering fra globalistene verden over har
de utvikla en «kosmopolitisk orientert bevissthetsindustri.…Høyheten
over seminarbordene [ga] …operasjonsbasis for en spesiell type
kulturkamp. Den globalt ekspanderende kapitalismens moralisering er
forent med en demoralisering av dem som finner at deres interesser blir
skadet.» (Streeck)
Denne bevissthetsindustrien har skapt seg egne antipopulistiske «faktaorganer» som faktisk.no.
Sterkt overdrivi fare for folkelig støtte til fascisme
Alarmister som Antirasister Senter og likende som alle fra Tjen Folket og voldsromantikerne i AFA til akademia og den dominerende venstresida snakker som om fascismen nå står for døra. Ikke bare i Sverige. Alt på 1990-tallet oppfatta tyske sykkelaktivister det å være mot EU som det samme som å være nazist. En av de mest typiske «velartikulerte» og respekterte venstreideologer, er Stian Bromark. Fra Ny Tid, tidligere debattredaktør i Dagsavisen og forlagsredaktør i Cappelen. Han skriver i mars 2019 om «f-ordet» fascisme at «Når det er riktig å bruke f-ordet, er det allerede for seint.» Intet mindre.
Men som Overrein skriver: «Uansett hvor negativt vi bedømmer
situasjonen i dagens Europa i dagens Europa — vi befinner oss langt unna
slike tilstander. Verken i de brede befolkningslag eller hos
myndigheter er det sympati for fascistiske løsninger på de politiske og
økonomiske problemene som finnes.»
Bortsett fra i Ukraina. Overrein skriver i en fotnote:
«Den såkalte Majdan-revolusjonen ble preget av grupperinger som
åpenbart bekjente seg til den ukrainske fascist-bevegelsen fra 2.
verdenskrig, enorme bilder av fascistlederen Bandera og bevegelsens
rød-svarte fane (som symboliserer blod og jord) dominerte på
Majdan-plassen. Enkelte av disse fascistlederne fikk plass i den nye
ukrainske regjeringa …Det skjedde til aktiv støtte fra EU, USA og en
norsk utenriksminister (Brende) som lot seg avbilde under en av de
rød-svarte fanene. Sjøl om de ukrainske fascistene i dag ikke har noen
oppslutning i det ukrainske folk, bør ikke denne lite tiltalende
alliansen mellom liberalisme og fascisme glemmes».
Men de reelle nazistene i Ukrania, er ikke noe problem. For de er
jo våre humanistiske venner på terskelen til Nato-medlemskap og i
fronten mot vår felles fiende Russland under den autoritære Putin, vel?
Wolfgang Streecks analyser er uinteressante i Norge — hvorfor?
Vardøger skreiv i allerede i 2016 om den økonomiske krisa om boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratiske kapitalismen» fra 2012 med nyutgave i 2015 med et oppdatert etterord. Politikus i april 2019: Ap: Følger lojalt den globale nyliberale politikken. Boka er ikke oversatt til norsk. Det er selvfølgelig fordi dette er uinteressant for den globalistiske venstresida. Streeck preges ikke av den sterke forbannelsen over de vulgæres, pøbelens, meninger. Pøbel er et fransk ord for folk. Populisme er også et ord som tar utgangspunkt i folk. Kjernen blant antiliberalistene som skjønner at økonomien er svært viktig, mener at det er noe som er viktigere: nemlig å sørge for å redde verdens nød med økt innvandring til Vesten, oppheve statsgrensene som Rødt vil og kamp mot rasisme. Og det er jo ikke de utstøtte taperne av globaliseringa så ivrige på å uttrykke.
Men er noe på gang? Klassekampens tidligere redaktør og nåværende politiske redaktør Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampen lørdag 8. februar en positiv omtale av flere av artiklene i Vardøger. Men i Braanens egen avis er den kosmopolitiske orienteringa sterk. Og avisa er politisk og økonomisk helt avhengig av de abonnentene som slutter opp om «den globalt ekspanderende moralisering [som] er forent med en demoralisering av dem som finner at deres interesser blir skadet.» (Streeck). Bare det at Klassekampens begrep «Venstresidas avis» inkluderer partier og politikere som er tilhengere av imperialistiske røverkriger og av EU med sin ekstreme markedsorienterte politikk, viser at KKs «venstreside» er en meningsløshet.
Denne artikkelen ble først publlisert på Politikus.no.
Vår uavhengige og kritiske journalistikk er 100 prosent avhengig av lesernes støtte. Vil du være med?
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
“Krigen mot fattigdom” likner i stor grad “krigen mot narkotika” eller “mot terror”. Nesten alt er “friendly fire”.
Tror ikke alle her i landet er i stand til å skjønne at når media sloss mot populisme, så er det selvfølgelig bare en dårlig fordekt kamp mot folket. Dessverre.
"kapitalist" - som grunnleggende identitet et marginalt fenomen som kanskje passer på noen libertarianere, men ikke mange andre.
"kapital" - noe alt av menneskelig verdi kan kalles; en størrelse som generelt bare øker gjennom bedre teknologi (og flere mennesker).
"kapitalisme" - i Sovjet var all kapitalen kontrollert av et mindretall, et tegn på at begrepet er misvisende.
…når man definerer problemet som “den ekspanderende kapitalismen”, så har man derfor feil utgangspunkt. Prøv heller et mer naturvitenskapelig perspektiv:
Folk er multi-cellulære organismer designet av, og til fordel for, vårt arvemateriale, nærmere bestemt gjennom den komplekse strategien i å reflektere sine grunnleggende identiteter, der det å være seg sjøl eller å være sin familie er det mest grunnleggende. Man tror man er seg sjøl, og man tror ens familie er en del av seg sjøl. Og i det henseende ønsker man å utvide makt/frihet for seg sjøl (egeninteresse). Makt i menneskesamfunnet betyr innflytelse over andre mennesker, og kommer i mange former.
–Det er gjennom dette perspektivet at det er lettest å forstå t.d. organisasjonen Kongeriket Norge - som bestående av mennesker som utviser egeninteresse gjennom diverse identiteter. Sjøl om hvordan vårt sosialdemokrati fungerer vart skapt av “venstresida”, så mener gjerne de som definerer seg som “venstre” at vi nå har et “høyreproblem” eller et “kapitalistisk problem” - dette er et lite opplyst perspektiv. Om man heller prøver å se på organisasjonen Kongeriket Norge objektivt gjennom systemteori, så er begrepene “sosialisme” og “kapitalisme” mindre viktige, og man kan finne at Kongeriket Norge er dysfunksjonelt organisert med tanke på folkestyre, fordi et mindretall mennesker alltid har anledning til å hente inn og dele ut midler på måfå. Du kan skattlegge, eller la være å skattlegge, hva som helst; du kan gi særtilskudd til hva som helst. Og det uungåelige når staten er basert på slike incentiver er at den i økende grad korrumperer mot interessene til en maktkonsentrasjon.
Når det gjelder bevissthetsindustrien til den nåværende vestlige, “amerikansk-sionistiske” maktkonsentrasjon, så er det ulike måter å hjernevaske de to generelle personlighetstyper:
–Om man skal løyse et problem, så hjelper det å kunne definere og forstå hva problemet i det hele tatt er. Jeg foreslår at både “sosialisme” og “kapitalisme” kan sies å ha problematiske og positive aspekter, men at vårt sentrale samfunnsproblem ikke kan forstås eller løyses gjennom disse begrepene. Jeg mener det sentrale problemet er maktkonsentrasjon, og det av den enkle årsak at en maktkonsentrasjon først og fremst reflekterer sin egen interesse, og ikke interessene til de utenfor maktkonsentrasjonen.
Maktkonsentrasjon i samfunnet er ikke bare negativt for de makteslause sin evne til å reflektere egne interesser, men er farlig internasjonalt pga. interessekonflikter mellom store maktkonsentrasjoner. Om vi vil få bukt med problemet med maktkonsentrasjon, så må vi organisere samfunnet på en måte som ikke uunngåelig fører til maktkonsentrasjon. Jeg foreslår denne sentrumsløysinga:
Om det norske folk skal kunne reflektere sine egne interesser, så må de ta del i verdien fra bruk/uttak av norske naturressurser. Men det er ikke nok at det norske fellesskapet eier norsk natur “i teorien” - verdien av bruk/uttak av naturressurser må gå ubetinga til hver enkelt nordmann for at man skal kunne snakke om faktisk eierskap for samtlige nordmenn. Kun gjennom å tilby lik grunnleggende infrastruktur og ei lik grunninntekt kan staten tilby hver nordmann makt/frihet på en måte som ikke kan korrumpere mot økt politisk-økonomisk maktkonsentrasjon.
Uttak av “naturressurser” er en del av problemet. Det gjelder spesielt den ekstreme tilgangen på energi. Men det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at i Norge vil uttaket av alle andre typer “naturressurser” bli trappet opp i årene som kommer for å fastholde den samme destruktive og dekadente levemåten. Uten denne rovdriften ville masseinnvandringen heller aldri ha vært mulig. Ikke ville det ha eksistert noen “honningkrukke” som kunne lokke folk hit som til “Babylons hore”. Og folk som allerede befant seg her hadde vært nødt til å stikke fingeren i jorda som voksne mennesker.
Norge eksporterer petroleum for 500 mrd. kroner årlig. Om vi antar at salg og skattlegging på vårt hjemlige marked dekker driften av installasjonene, så kan vi tenke oss at vi har 500 mrd. kroner i “overskudd”. Dette utgjør snaue 100.000 kroner per nordmann, som kommer godt med i å tilby grunnstruktur og grunninntekt for nordmenn. Jeg har ikke noe imot at de få nordmennene på planeten er velstående. Ei framskriving av vår teknologiutvikliing tilsier at maskinintelligens og nanoteknologi vil være på et nivå der det kan “ryddes opp i naturen” i stor skala innen 2040, så jeg er ikke bekymra for ei økologikrise utover de dyra som lider under diverse menneskelig påvirkning i dag.
Jeg er enig i at petroleum har bidratt til å gjøre oss til “honningkrukke”, men mener det grunnleggende problemet er sjølve muligheten til dele ut særtilskudd, samt de incentivene som oppstår gjennom utdeling av særtilskudd. Politikere kan synse og føle hva de ønsker å bruke penger på, og kommuner blir belønna med bedre økonomi dess flere innvandrere de bosetter.
En statistiker fra SSB mente at 250 mrd. kroner var et konservativt anslag for hvor mye innvandring faktisk utgjør i statsbudsjettet årlig. Dette er i så fall nær 50.000 kroner per innbygger i Norge. Om nordmenn hvert år kunne velge om de ville bli trukket 50.000 kr for å sponse innvandring til Norge, så ville vel de fleste takket nei til det? Men om staten bare hadde mandat til å tilby grunnleggende infrastruktur og ei ubetinga grunninntekt, så ville nok ytterst få kjempa for å hente, bosette og forsørge en somalisk familie i huset sitt (sjøl om det var fullt lovlig).
Dette var bra. Strålende artikkel
Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no
1 flere kommentar