oss 100 kroner!
av Terje Måløy.
Den norske Atlanterhavskomité holdt nylig sin årlige forsvarskonferanse på Leangkollen. Jeg snublet over denne deltageren på twitter (se skjermdump nedenfor)
Julian Lindsey-French er medlem av Institute for Statecraft, som er det samme som Integrity Initiative (forkortet Initiativet, II), et britisk militær etterretningsnettverk av journalister og folk med innflytelse, spredt over mer enn 20 land i Europa. Som de selv skriver om hva de driver med: The clusters disseminate information on this problem to policy makers and opinion formers in their own countries and increasingly, through coordinated campaigns, to the general public, dvs. cellene driver koordinerte kampanjer for å sørge for at den ønskede framstillingen dominerer det politiske liv og media.
Steigan.no har klart den beste norske dekningen av påvirkningsnettverket.
Et av II sine offisielle formål er å «bekjempe russisk desinformasjon» og «ondartet (malign) innflytelse», som defineres som alt og alle som ikke uten videre godtar den offisielle USA/NATO-linja i sentrale spørsmål, og særlig de som tviler på den offisielle vestlige framstillingen av hendelser som Skripal-affæren, MH17-etterforskningen, regimeendringer, etterforskningen av angivelige gassangrep i Syria osv.
Vi vet bare at et slikt nettverk overhodet eksisterer takket være at noen (‘Anonymous’) lekket flere hundre interne dokumenter på nettet mot slutten av 2018, senere halvveis bekreftet av II. Uten denne lekkasjen, ville man kunne ane omfanget av disse kampanjene, men vanskeligere kunne bevise at de var koordinerte.
I et av dokumentene lekket i 2018, skrev de, i en oppsummering etter et privat strategimøte med Den norske Atlanterhavskomité:
In Norway, with assistance from colleagues in the Norwegian Atlantic Committee, we are building a cluster in Oslo, headed by a former civil servant. This cluster has a link to an independent NGO working with civil society based in Tromso and operating in the High North, as Russian influence in Norway has a different character in the North from that in the capital, and needs to be addressed accordingly.
(Legg merke til den eiendommelige definisjonen av independent/uavhengig, som vel er ment som inntrykket offentligheten skal få av NGO-en)
Som Next Steps, det siste vi fra lekkasjen, nevnes bl.a :
Building the cooperation between the classified and unclassified world, keeping in mind that one of the main targets is the hearts and minds of the public. [utvalgt informasjon fra e-tjenesten skal spres skjult til leserne og seerne, for best resultat fra ‘uavhengige’ journalister, siden de ville være langt mer skeptiske hvis de visste opphavet]
Identify who can write papers on this issue for publication locally and as part of our Integrity network. Stimulate a series of papers. [dvs studier]
Put pressure on governmental bodies to share information, help open source exploitation and improve dissemination. [dvs at statlige tjenester skal spre den ønskede offisielle fortellingen]
Approach influential journalists to pick up this story and educate the public…Approach academics to track and expose the Russian distortion of history. [med ‘distortion’ mener de, som med ‘disinformation’, alt de ikke liker]
Da nettverket ble avslørt, valgte de offisielt å delvis legge ned. Men aktivitetene fortsatte tydeligvis ufortrødent bak kulissene. De internasjonale kontaktene er tydeligvis fortsatt så omfattende at Integrity Initiative sendte en representant til Leankollen-konferansen 2020.
Kalde krigere
Som britiske Integrity Initiative, er de norske nettverkene en fortsettelse av lignende nettverk fra den forrige kalde krigen, og som sikkert også var sterke nok til å kunne fastlegge hva som var informasjon og desinformasjon, riktig og galt, i angrepene på Jugoslavia (1999) og Libya (2011).
Frode Nielsen, journalist i det forsvarsvennlige nettstedet Aldrimer.no, skriver i boka Tause menn, scener fra den kalde krigen (2009) s. 50:
Det finnes mange portvoktere som med god nasjonal holdning og idealistisk overbevisning var og er med på å danne det riktige bildet av vårt lands historie. En av de kildene som på grunn av sin nåværende jobb i Etterretningstjenesten ikke kan stå fram i denne boka, ga meg en liste over noen prominente norske historikere og pressefolk, som i dag har høye stillinger. De er alle regnet som nyttige portvoktere i dag, av de som er i posisjon til å bruke dem. «Det er de som vil stå bak hvis du får bråk med noe av det som blir fortalt i boka di», sa han.
Hva Integrity Initiative har gjort
For eksempel ble all skepsis mot («There was no chemical attack in Douma… White Helmets work hand in glove with terrorists» etc) den offisielle fortellingen rundt et angivelig gassangrep i syriske Douma i 2018 definert av II som russisk desinformasjon, i en bakgrunnsbrifing til utvalgte journalister. Hendelsen førte til et amerikansk/fransk/britisk-folkerettsstridig missilangrep mot Syria. Selv om det var åpenbart helt fra begynnelsen at noe var riv ruskende galt, ble (og blir fortsatt) skeptikere som britiske professor Piers Robinson, nådeløst svertet og forfulgt av folk og grupper knyttet til Integrity Initiative, for å ha våget å så tvil om den offisielle linja.
I desember 2019, sto flere varslere fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) fram. Samtidig publiserte Wikileaks flere interne emailer fra OPCW som viser meget stygge mangler (for å bruke et høflig ord) i etterforskningen. Man kan trygt si at skeptikerene var de som hadde rett i mange saker, men disse varslerne har ikke blitt nevnt med et ord i MSM, bare søk etter ‘Ian Henderson’ eller ‘Wikileaks Douma’ i hvilken som helst mainstream avis eller kanal og se hvor mye du finner. En slik type knugende taushet er hva man får hvis slike udemokratiske nettverk får bestemme hva som er sant og usant; journalister som våger å bryte ut av folden, vil fort oppdage at det er ensomt utenfor.
Les: Desinformasjon fra Atlanterhavskomiteen
Gitt at Initiativet har sitt opphav i miljøet rundt reaksjonære britiske militære kretser, er det naturlig at også alle anliggender der mange innbyggere er uenige i regjeringens politikk virker meget mistenkelig for II, og at slike holdninger per definisjon må komme utenfra. Fra lI-lekkasjene, er det er kjent at Initiativet var fiendlig innstilt til skotsk og katalansk uavhengighet, drev en kampanje mot Labour-leder Jeremy Corbyn i Storbritannia og blandet seg inn i personalpolitikk (bl.a. en intens, og vellykket, kampanje mot Pedro Baños som etterretningssjef i Spania).
I den forbindelse liker Initiativet å lage studier av enkeltland, der alle fremtredende stemmer som betraktes som problematiske, kartlegges. Atlantic Council, en av Integrity Iniatives nære samarbeidspartnere, lagde en slik fiendeliste for Skandinavia for et par år siden, der store deler av den norske venstresida ble anklaget for å være ‘trojanske hester’ for den russiske stat.
Disse studiene ligner jo også på den fra SINTEF om utenlandsk påvirkning ved kommunevalget, der de lurte på uenigheten rundt bompenger og vindmølleutbygging stammet fra utlandet. Selvsagt underforstått motstanderne; som i utenrikspolitiske spørsmål, er de som støtter statens politikk hevet over enhver mistanke. (NB! Det er ingen påvist direkte forbindelse mellom studien og Integrity Initiative). Studien fra SINTEF konkluderte med ingen russisk innflytelse på høyreorientere/islamkritiske nettsteder (kanskje en naturlig konklusjon, mange i militæret/etterretning/politi deler jo tross alt samme meninger, man skiter ikke i eget reir).
Den gule fare neste
Britiske II ser for seg rollen sin slik: «The UK needs reminding how to play its key role of encouraging/enabling US leadership in Europe/NATO,» så de ser altså for seg rollen sin som en håndlanger for amerikanske interesser i Storbritannia og Europa.
Og da er temaet på Leangkoll-konferansen, «Kinas voksende innflytelse», en passende konklusjon. II har nemlig også jobbet med kinesisk ondartet innflytelse (malign influence), der særlig økonomiske forbindelser med et pennestrøk defineres som ondartede. Dette viser vel at prioriteringene bestemmes på toppen av maktpyramiden, for så å flyte nedover systemet.
PS. Hvilke norske journalister og medier har vært aktive i opinionsdannelse mot Kina i det siste?
Denne artikkelen ble først publisert på Midt i fleisen.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
