oss 100 kroner!
President Donald Trump har tatt på seg ansvaret for det æreløse og kriminelle drapet på Qassem Soleimani og ni andre iranske og irakiske militære. Og han fortsetter med å true med å ødelegge 52 steder som er viktige for Iran, inkludert kulturelle steder. En krigsforbrytelse toppes altså med å begå enda flere forbrytelser:
General Soleimani var i et offisielt oppdrag da han kom til Bagdad sivile flyplass. Han kom med rutefly og navnet hans sto på passajerlista. Irakiske myndigheter hadde informert USAs militærpost på flyplassen om at han skulle komme. Han kom for å bidra til å redusere konfliktene i Irak. Han kom altså som diplomat. Å drepe ham var ikke bare en forbrytelse av de grunnene vi tidligere har nevnt. Det var også en forbrytelse mot Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner. Der heter det blant annet:
«En diplomatisk representants person er ukrenkelig. Han skal ikke kunne underkastes noen form for anholdelse eller tilbakeholdelse. Mottakerstaten skal behandle ham med skyldig respekt og skal treffe enhver rimelig forholdsregel for å forhindre ethvert angrep på hans person, frihet og verdighet.»
Hvis ikke dette gjelder, har man ikke lenger noen sivilisasjon. Da er man tilbake til barbariet. De som ikke evner å se det, har plassert seg sjøl i et ekstremt dårlig selskap.
Om å krenke perserne
Iran eller Persia er en av de eldste sammenhengende kulturene i verden. Persisk kultur har tilført menneskeheten store rikdommer gjennom tusener av år. Iranerne, eller perserne, som mange fortsetter å tenke på seg sjøl som, er svært stolte. De kan mislike, være rasende på, ja til og med hate regimet sitt. Men de er ekstremt stolte over å være persere. Krenk dem på det, og du har en fiende for livet.
Det iranske prestestyret prøvde å forby de persiske dikterne Hafez, Saadi og Omar Khayam. De ville ikke ha konkurranse, men det skulle de aldri ha gjort. Iranerne kan tåle mye, men ikke at folk med det mange fortsatt regner som en «okkupantreligion» skal ta fra dem dikterne deres.
Jeg besøkte for en del år siden den vakre byen Esfahan i Iran, antakelig ett av de tenkte målene til Donald Trump. Der spiste jeg på en restaurant som er kjent for et godt persisk kjøkken. Det som overrasket meg var at de hadde et maleri på veggen med en helt det spesiell tekst og et spesielt tema. Det var bilde av en vismann, en sufi, som satt ute i ørkenen og ved siden av ham lå ei knust vinkrukke. Det sto det på engelsk noe sånt som «Jeg fordømmer deg, Gud, fordi du tar fra meg den gode vinen. Jeg fordømmer deg, Gud, fordi du nekter meg det gode livet.» (Beklager mangelen på poetisk gjengivelse.) Dette var oppsiktsvekkende. Etter iranske lover inneholdt dette bildet en dobbelt forbrytelse. For det første blasfemi, som kan føre til dødsstraff, og for det andre propaganda for alkohol, noe som også kan gi svært strenge straffer. Likevel kunne det altså henge der i all offentlighet.
Jeg tilkalte innehaveren og pekte på bildet, mens jeg spurte: «Det er Omar, ikke sant?» (Altså Omar Khayam, dikteren, filosofen, astronomen og matematikeren som levde fra 1048 til 1131. Forfatteren av Rubáiyát.) «Jo,» svarte innehaveren, «det er Omar.» «Veldig godt sagt,» sa jeg. «Svært godt sagt,» repliserte han.
Dette forklarte hvorfor han ikke var redd for straff og hvorfor denne blasfemiske teksten kunne henge uforstyrret på offentlig sted uten at selv de verste fanatikerne ville gjøre noe som helst. Man forbyr ikke Omar Khayam.
Obamas tale i 2009
Jeg var også i Iran under Nowruz i 2009 da Barack Obama holdt en av sine beste taler. Den ble overført direkte på iransk TV og vi fulgte den sammen med vertskapet vårt i Teheran. Talerskriveren til Obama hadde skjønt dette poenget, og talen var ment som en fredsføler og olivenkvist til folket og regjeringa i Iran. Obama sa:
In particular, I would like to speak directly to the people and leaders of the Islamic Republic of Iran. Nowruz is just one part of your great and celebrated culture. Over many centuries your art, your music, literature and innovation have made the world a better and more beautiful place.
Here in the United States our own communities have been enhanced by the contributions of Iranian Americans. We know that you are a great civilization, and your accomplishments have earned the respect of the United States and the world.
Obama fikk jo nobelprisen i retorikk av Thorbjørn Jagland, og en dyktig retoriker det er han. I talen i 2009 minte han iranerne om en av deres aller kjæreste diktere, Sa’adi fra Shiraz.
But let us remember the words that were written by the poet Saadi, so many years ago: «The children of Adam are limbs to each other, having been created of one essence.»
Dette var naturligvis tvers gjennom hyklersk, siden Obama fortsatte politikken til Bush, men han, og kanskje mest talerskriveren hans, hadde forstått dikternes plass i det iranske folkets hjerter. Jeg har besøkt Sa’adis grav i Shiraz. Det er som å besøke en helligdom.
Om ære og kultur
Jeg har venner i Iran som er troende muslimer, men som ikke liker prestestyret. Men stolte persere er de. Jeg hadde en gang æren og gleden av å være vert, kokk og sjåfør for et nygift iransk par som besøkte Norge på bryllupsreisen sin. En av våre mange samtaler handlet om forholdet mellom vertskap og gjester og om æresbegreper. Da Ahmad hadde forklart hvordan han tenkte om dette, gikk det opp et lys for meg og jeg hentet min engelske utgave av Håvamål og leste høyt fra den. «Ja, akkurat,» sa Ahmad, «slik tenker vi også.»
Etter norrøn tradisjon skal du behandle gjesten med ære og respekt. Sjøl om han skulle være din bitreste fiende, og sjøl om dere kunne ha drept hverandre et annet sted. Er han din gjest, er det din plikt å behandle ham på aller beste måte. Slik tenkte forfatteren av Håvamål, slik tenker en perser.
Æresbegreper kan misbrukes, men likevel kan man ikke nekte for at de også har sin positive side. Æreløse folk begriper ikke sånt.
Men en soldat uten ære, er bare en morder.
USA har allerede tapt
Jeg leser enkelte kommentarer i norsk presse, til og med et par fra eksil-iranere, som uttrykker glede over drapet på Soleimani. At de hyller et kaldblodig drap på et annet lands politiske representanter, et drap som ikke krevde noe mot eller innebar noen riskio for gjerningsmannen, er noe de får gå i seg sjøl med.
Men disse kommentatorene begriper ikke det som Obamas talerskriver forsto. Det iranske eller persiske folket har stolthet og ære. Trump har begått et sjofelt og igjen, æreløst, drap på deres fremste helt. Og her må nordmenn prøve å legge vekk skylappene litt. Prøv å se det fra den andre sida. For iranerne var Soleimani en stor helt. Er du i tvil, så se på bildene fra begravelsen. Det sies at Soleimani har ansvaret for mange menneskers død. Det er en side ved det å være kriger. Ho Chi Minh hadde naturligvis langt flere liv på samvittigheten enn Soleimani. Slik er det å føre krig.
På det området har folk som Kissinger, Bush, Clinton og Obama et synderegister som som ingen iransk leder noensinne vil komme i nærheten av. Trump har nylig sagt at USA har drept millioner i unødvendige kriger bygd på løgn, og det er en ganske presis oppsummering.
Les: Trump innrømmer at USA har drept millioner i kriger basert på løgner
Men glem nå det et lite øyeblikk. Vi i Norge har også våre helter som drepte folk, nemlig under krigen mot den tyske okkupasjonen. Vi snakker om dem med stolthet. For å få sette seg inn i hvordan iranerne føler det akkurat nå, så prøv å lime sammen Gunnar Sønsteby, Osvald, Martin Linge og Pelle for å lage en norsk felleshelt. Stausen til en slik tenkt person når ikke den statusen Sayyed Soleimani, som han nå blir kalt, til over støvlekanten.
Det er derfor vi kan si at USA allerede har tapt. USA har tapt denne krigen politisk og moralsk. Du kan ha så mange «deilige våpen» du vil, for å sitere Donald Trump, men taper du politisk og moralsk, så har du tapt.
Hvis du ønsker å bidra med en stor eller liten gave kan du betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050
Fra utlandet: IBAN-nummer: NO5590013089050
SWIFT/BIC for SpareBank 1 Oslo Akershus: LABANOKK
Vipps: 116916
