Krigen er ikke over – terroristene har påført Syria store tap, sjøl om de er på defensiven

24. januar 2020

Syrian-Army-on-Damascus-outskirts-916x516 — Soldater fra den syriske hæren utenfor Damaskus. Foto: Sana

Meldinger både fra Russland og Syria sier at terroristene i Idlib har gått til angrep på flere av stillingene til den syriske hæren og drept og såret mange titalls syriske soldater. Den syriske hæren har klart å slå tilbake angrepene, men til en høy pris i form av falne soldater. Det er al-Qaida-filialen Hay’at Tahrir al-Sham (HTS) som står for angrepene.

Det russiske senteret for forsoning sier at 600 terrorister har angrepet stilingene til den syriske hæren.

Den syriske hæren har siden august 2019 frigjort mye av den sørlige delen av Idlib, men som vi har advart om tidligere, vil det ikke være en enkel oppgave å frigjøre resten. Det kommer av mange ting. Det viktigste er at denne kamptrente terroristhæren, som består av mange titusener krigere, har hatt og forsetter å få store våpenforsyninger fra NATO-alliansen og Tyrkia. De skal også nylig ha fått mange og kraftigere nye våpen. Terroristene har stillinger som er bygd og forsterket med vestlig hjelp gjennom mange år. Og de bruker sivilbefolkninga som skjold, slik at det er en svært komplisert oppgave å nedkjempe dem. Det krever innsats av soldater på bakken, i nærkamp, og det betyr tap av egne soldaters liv.

Men vi noterer oss at terroristene også har store tap. Et av deres viktigste hovedkvarterer i Vest-Aleppo ble angrepet og sprengt i styrkker av den syriske hæren 22. januar 2020.

Hva skjer?

Nå svekkes riktignok terroristene ikke bare av den iherdige innsatsen til den syriske hæren, men også av at Tyrkia har begynt å sende en god del av dem til Libya. Minst 2000 terrorister skal blitt sendt til Tripoli bare i januar 2020.

Men man begynner også å ane konturene av en ny strategi fra USAs side der målet ikke lenger er å vinne krigen mot Syria, men å hindre freden, å sørge for at krigen varer så lenge som mulig med så mange uløste problemer som mulig. Dette er en utmattingsstrategi som USA kan følge uten særlig store investeringer eller tap. De stadige provokasjonene til USA i Nordøst-Syria, der de nekter å oppgi den okkupasjonen de har opprettholdt ved hjelp av den kurdiskdominerte SDF-styrken og også blokkere de russiske troppene bevegelser i regionen, peker i samme retning. USA nekter for eksempel å bidra til evakuering av flyktningene i al-Rukban-leiren i det området de okkuperer ved Syrias grense mot Jordan og Irak.

Dette kan også være et ledd i en strategi for å motvirke Russlands militære og politiske framganger i Midtøsten. Syria kan vanskelig renske landet for terrorister uten hjelp fra Russland og Iran. Men en langvarig krig kan også tappe Russlad for ressurser og initiativ.

Der spiller også Tyrkia en sentral rolle. De mater terroristene i Syria med ressurser som de har gjort under hele krigen, samtidig som landet er i en slags ustabil allianse med Russland. Kompleksiteten i spillet er økt nå som Libya igjen er trukket inn i den geopolitiske kampen.

Russland prøver å spille rollen som den ærlige mekler, men spillet kan bli for komplekst til at det lar seg gjøre.

I det store og det hele har imidlertid Russland lykkes med sin strategi i Midtøsten siden landet gikk inn i krigen for å redde Syria fra Vestens terrorister i 2015. USA er betydelig svekket og regionale ledere som vil ha løst et problem drar nå heller til Moskva enn til Washington for å forhandle. Men en skal være forsikig med å undervurdere USA og Israel. Hvis de legger om fra regimeskiftekrig til langvarig blodtapping og ødeleggelse, kan de gjøre mye skade ennå.

Dette er enda en viktig grunn til at kampen mot krigen mot Syria må forsterkes. Det er viktig å forsterke kravene om å avslutte sanksjonene og normalisere forbindelsene. Norge er med på sanksjonene, og her hjemme må vi ikke glemme at disse sanksjonene dreper, og de dreper de svakeste først, barn, gamle, sjuke.