Hva må Nei til EU gjøre?

30. januar 2020

Av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.

Det er med stor skuffelse vi kan konstatere at leder i Nei til EU, Kathrine Kleveland, ikke har evne og vilje til å følge med i EUs utvikling til en føderal superstat. EU-kommisjonens nye leder, Ulrika van der Leyen, har uttalt at Europas Forente Stater, med en solid europeisk militærmakt, står øverst på kommisjonens prioriteringer. Det er ingen konspirasjonsteori, men EUs klare målsetning. Hvorfor tar ikke Nei til EU denne utfordringen på alvor?

Buskerud Nei til EU fremmet et forslag om Europas Forente Stater til siste landsmøte i Nei til EU. Forslaget ble avvist av en komite, som var satt til å vurdere innkommende forslag. Det ble derfor ikke vurdert av styret og lagt fram på landsmøtet etter en innstilling fra styret. En udemokratisk behandlingsmåte, av en organisasjon som har påtatt seg oppgaven med å forsvare folkestyre mot den systematiske påvirkningen fra EU.

Nei til EUs leder kan fortelle oss, i siste nummer av Standpunkt, at Nei til EU er en beredskapsorganisasjon i medlemskapsspørsmålet. Hvor er kampen mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig? Vårt land har godtatt mer enn 12.000 rettsakter fra EU, alle med Arbeiderpartiet og Høyres godkjennelse. Nei til EU har satt en rekke av disse sakene på sin dagsorden og tapt dem alle. Det er grunn til å tro at sterke krefter i Nei til EU ikke vil skape problemer for Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets ønske om å delta i regjeringssamarbeid med føderalistene og markedsliberalistene i Arbeiderpartiet. Det vil i så fall skje på grunnlag av godtakelse av EØS-avtalen og andre avtaler med EU. En ser klart at Nei til EU ønsker å dempe kampen mot EØS-avtalen, noe som bidrar til at stadig større deler av befolkningen aksepter EØS-avtalen som et slags kompromiss i EU-kampen.

Det er ikke Nei til EUs oppgave å unngå debatter om EU. Tvert imot er det en vesentlig oppgave å få fram EUs markedsliberale politikk og den føderale utviklingen, slik at folk kan se hva som forgår i Brussel og i den politiske eliten i vårt land. Norge er faktisk mer involvert i EUs føderale prosjekt i dag, enn det som ble avvist ved folkeavstemminga i 1994. Nei til EU bruker tid og krefter på å feire seieren 1994, men realiteten er at motstandsbevegelsen har tapt hver eneste dag i etterkant. Norge er i dag mer kvalifisert til å bli en del av Europas Forente Stater, enn mange av de såkalte medlemslandene.

Når Lisboa-traktaten trådde i kraft 1. desember 2009, var ikke EU lengre en organisasjon for europeiske staters medlemskap. All snakk om medlemskap i EU har gått ut på dato. EU er i dag en føderal statsdannelse under oppbygging, et byggverk hvor det meste er på plass:

* Et indre marked (EØS) med fri flyt av kapital, varer, tjenester og folk.

* Union borgerskap, sikrer borgere og deres familie rett til opphold og ferdes fritt i EU.

* En oppnevnt, udemokratisk kommisjon med enerett på å fremme politiske forslag.

* Parlament med 751 valgte representanter med begrensede demokratiske rettigheter.

* EU-domstolen, som er en slags politisk høyesterett for EU, kan bøtelegge statene. *

* Oppbygging av egen militærmakt, som skal sikre EUs imperialistiske interesser.

* Utenriksdepartement, felles utenriks- og forsvarspolitikk og et diplomatisk korps i 150 land.

* Felles grensevern FRONTEX, men at forholdet mellom EU-statene er innenrikspolitikk.

* EU har et eget flagg, blått med 12 gule stjerner, hymne og andre euronasjonal symboler.

* EU har egen sentralbank, ECB, egen valuta, EURO og regler for økonomisk styring.

* EU har eget statsbudsjett og styring med landenes statsbudsjetter og skatteregler.

* Utvikle et Europa med regioner i stedet for nasjonalstater, hvor omleggingen er godt i gang.

Dette som noen vesentlige eksempler på at EU gjør store framskritt og jobber systematisk for en føderal statsdannelse.

Nei til EU er opptatt av om vi skal få en ny folkeavstemning. Når vi ser hvor sterkt Norge allerede er involvert i EUs føderale og markedsliberale politikk, er det liten grunn til å ha folkeavstemning. Det må vi så fall bli en folkeavstemning om vi skal trekke tilbake vårt engasjement i EU, ved å si opp EØS-avtalen, men også EU-tilpasningen for øvrig. Vi må få en slutt på meningsmålinger som ber oss si ja eller nei til norsk medlemskap i EU. Heretter må spørsmålet være om folk vil at Norge skal opphøre som sjølstendig nasjonalstat og bli fire regioner i framtidens Europas Forente Stater. Det er grunn til å tro at et stort flertall vil holde fast ved Norge som suveren nasjonalstat. En slik meningsmål vil gi Nei til EU vind i seilene og bli en advarsel til alle partier om å ta den føderale utfordringen på alvor.

I 2021 er det valg til stortinget, hvor den politiske kampen må så om vi skal med i Europas Forente Stater eller ei. All politiske partier må ha klare svar på denne avgjørende utfordringen. De partiene som er imot norsk deltakelse i den føderale superstaten, må ha en holdbar analyse av situasjonen, en beskrivelse av hva en slik statsdannelse vil føre til, ikke minst for folkestyre, og en solid strategi for å komme ut av EUs grep på norsk politikk. Det er av stor interesse at de partiene som jobber for EU, står klart fram og sier at Europas Forente Stater er deres erklærte målsetning. Her finnes ingen kompromisser, handlingsrom eller fortsatt tåke legging av partienes hensikter.

Vårt klare alternativ er en sjølstendig norsk stat, basert på vår grunnlov og i solidaritet og samhandel med andre stater. Folkestyre i Norge er allerede sterkt svekket, ingen saker i Stortinget passerer uten å bli vurdert opp mot EUs politikk og mer enn sytti prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkesting er styrt av EUs regelverk. Vi trenger ikke noe beredskapsorganisasjon, som venter på at våre motkrefter skal sette dagsorden med en ny folkeavstemning. Vi trenger en politisk kamporganisasjon som kan sette dagsorden for debatten om Norge og EU. Det er mitt gode og velmenende råd til tillitsvalgte i Nei til EU.

Av Olav Boye – olav.boye@gmail.com