Kva er ”norsk kultur”?

34
Eidsvollsbygningen. Foto: Morten Normann Almeland, Shutterstock
Edvard Mogstad

Av Edvard Mogstad.

For nesten fem år sia hadde Pål Steigan på denne nettstaden eit varmt forsvar for svensk kultur, etter alle åtaka på svensk sjølvkjensle frå media, politikarar og liberalarar av alle slag («Finnes det en svensk kultur?», 25. januar 2015). Vi er fleire som er blitt alvorleg bekymra for tilstanden hjå våre søta brør i aust. Det er som dei raljerande svenskevitsane ikkje er så morosame lenger. Påls artikkel burde spore til ein grundigare analyse, men her vil eg sjå på vår norske kultur i denne omgangen. Det som rammar Sverige, har det med å komme til Norge nokre år etterpå.

Les: Finnes det en svensk kultur?

Øyvind Andresen reagerer nyleg på åtaka på norsk kultur her på steigan.no («Hvorfor jeg i år velger å gå på skolens julegudstjeneste….», 16.desember), og held fram:

«Jeg er så inderlig lei av alle liberalistene og kulturradikalerne som vil avskaffe julegudstjenestene. Sist uke gikk blant annet Unge Venstre inn for det. Det er ikke obligatorisk for noen elever å gå på julegudstjeneste. Men viktigere er at jeg oppfatter angrepene på julegudstjeneste som en del av et politisk prosjekt som vil fjerne det noen foraktelig ser på som «norsk kultur», «norsk tradisjon» og «norske verdier» (…) Dette er svært viktig i et flerkulturelt samfunnet at vi har noen felles myter og referanserammer [t.d. bibelsoge og folkeeventyr]; det limet som holder oss sammen.»

Folkedrakter fra østre Telemark sist på 1800-tallet, med beltestakk, gråtrøye av ubleket vadmel og knebukser. Tradisjonell klesdrakt blant bondebefolkningen i ulike regioner i Norge har dannet grunnlag for flere bunader, dagens konstruerte festdrakter. Foto: Axel Lindahl/Nasjonalbibliotekets bildesamling

For eigen del kunne eg leggja til: Kor vart det av skulesongboka til Mads Berg? Her var ei mengd songar som var felles referanse for heile nasjonen frå Mandal til Kirkenes. Ingen av mine elevar på vidaregåande hadde høyrt «Brede seil over Nordsjø går», eller nokon av dei andre ringeakta «nasjonalromantiske» songane.

I debatten om norsk kultur må vi først bli samde om kva norsk kultur er. Det må det vera muleg å gi eit svar på, særleg for dei som underviser i skulen. Dessverre er dette emnet i lærebøkene domenet til sosialantropologane. Dei gir eit statisk, stort sett nåtidig, bilete, mykje basert på ytre, lett synlege ovringar. Da blir det lett geitost, 17. mai og tur i Nordmarka.

Sjølv vil eg starte med historie og geografi..

Kva har gjennom tidene skapt det ”norske”? Kva av det overleverte, historiske lever framleis? Kva er nytt og moderne? Kva er sært, og kva er felles med andre land? Det kan vera praktisk å byrja i fortida, og gradvis gå til vår eiga tid, for å finne den blandinga vi kallar ”norsk kultur”.

Rolf Groven: Norsk nyromanitikk 1972, også kalt Willoch og Bratteli.

For det første set landskapet klare rammer: Fjord og fjell, fiske og magert og spreitt jordbruk gav spreidd busetting, framfor samling i landsbyar, som er det vanlege i resten av verda. Dette kan ha gjeve grobotn for meir individualisme. For det andre hadde vi ein nokolunde sjølvstendig allmuge der fleirtalet, heile landet under eitt, var frie odelsbønder (eller leiglendingar med odelsrett), altså ingen liveigenskap (bondetrelldom), som på Kontinentet.

Odelslova har vore kalla den eldste antikapitalistiske lova i verda, og ho har hindra godsdanning i Noreg til skilnad frå det meste av verda elles. Dette har gitt den jamlikheita og tilliten i landet vårt som vi er så takknemlege for, og som eg vil kalle typisk norsk. Vi hadde eiga dikting og sogelitteratur på nasjonalspråket, og eigne lover, vaksne fram frå landskapslovene.  Mykje av dette finst i lover og rettstenking framleis, i slikt som odelslova, allmannaferdsle i skog og mark, havet som allmenning, og naudhjelp til fattige og uheldige. Alt dette har fostra likskap og samfunnskjensle.

Den relativt sjølvstendige nordiske kvinna er ein gammal arv. Ho er tydeleg til stades i dei islandske ættesogene. Den lange kysten med dei smale strendene gav ikkje grunnlag for storbruk, i staden fekk vi ein sterk kvinnekultur. Kvinnene måtte vera heime og ta ansvar for arbeidet på småbruket mens mennene var på fiske. Mange menn omkom på havet, noko som over tid gav sterke kvinneskapnader på grunn av ansvar som einslege forsørgjarar. Arbeidet på havet er slik at det formar språket over tid. Ein får eit direkte, usminka språk som må vera tydeleg og kortfatta, slik det kravst under ofte svært farlege forhold.

I vekselverknad med omverda utvikla landet sin eigen versjon av folkedikting, eventyr, musikk, dans og drakt.

I Middelalderen vart vi med Kyrkja ein del av den felleseuropeiske kulturen. Seinare kom også europeisk filosofi, litteratur, musikk og kunst til, og med dei renessansen, humanismen og opplysingstida, som for alltid sprengde rammene som kyrkje eller dogmetru freista å spenne rundt den frie tanken.

På 1800-talet sette det moderne samfunnet inn for fullt, med demokrati, kapitalisme og industrialisering, som igjen utløyste sosialisme og sosialdemokrati. På 1900-talet er vi blitt med i moderne vestleg underhaldningskultur, der film, Hollywood, motar, reklame, sanseleg nyting, rus og ”hedonisme” er viktige ingrediensar. Det er denne kulturen mange utafor Vesten tar for å vera vestleg kultur, sidan han er så dominerande i media. Han kan verke støytande på fleire enn berre religiøse menneske, med si einsidige vekt på hedonisme i ein sjølvdyrkande saus.

Eg har freista ovafor å finne kulturarv som vi har framleis, og som er spesielt norsk. Derfor er liten omtale vigd til felleseuropeisk kulturarv, eller vintersport, eller norsk kunst og litteratur.

Men med norske verdiar blir det verre. Vi kan nemne jamlikheit, dugnadsånd, sjølvstendige kvende, tillit og slikt. Men gode verdiar bør bli universelle, felles for både kristne, muslimar, hinduar, humanistar og så vidare. Dei har røter i alle verdsdelar, og vona er at vi etter kvart blir samde om dei same verdiane, same kva slags kultur vi elles kjem frå.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Banner-Steigan-1024x546.png
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Mitt-innlegg-7-1024x1024.png
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Eit trist, og dramatisk døme på den manglande kjennskapen til alt dette, kom nett den 22. juli 2011. Legg ved at læreplanane i mellom anna norsk har hatt ei forskrift på å “leggja til rette for elevens erfaringsverd”, og då var det den internasjonale populærkulturen som vart meint. Vel, mange liv gjekk tapt den dagen, og hjelpande hender drog ein ung gut opp av Tyrifjorden, nedkjølt og traumatisert. Pleiaren ba guten tenkje på ein song til trøyst. Det første han kom på var “Bohemiam Rhapsody”. Engelsk rockelåt frå 1975. Men denne byrjar bortimot med ei tekstline om å ha drepe nokon. “Burde du heller tenkje på ein annan song”? spurde pleiaren. Jo, guten kom med “We are the world”. Amerikansk påplåt frå 1985. Korkje han, eller pleiaren, var inne på tanken om ein norskspråkleg tekst. Dette i ein situasjon der alle snakka om at landet sjølv var under åtak. “Våre viktige verdiar”, representert ved angloamerikansk populærmusikk…

  2. Tilrår elles å kikke på boka Nordmenns Reiseskildringar frå Noreg, som nyleg kom på Kolofon. Denne er basert på ei hovudoppgåve Esther Halsbog skreiv i førtiåra, men er ein gjennomgang av reiseskildringar som har vore gjort her i landet, frå Gerhard Schöning sist på 1700-talet, og fram til Vinje og byrjinga på den norske turistforeninga. Her kjem det fram korleis norske geografar og kulturforskarar, og språkmenn som Aasen,systematisk kartla landet, og presenterte det for folk som ikkje eingong visste kvar Galdhøpiggen låg, eller at dette fjellet eksisterte. Slik var Christopher Hansteen, professor ved universitetet, rettleid til Vøringsfossen av to lokale “sherpaer”, og han var like overraska over å sjå denne som Livingstone ved Victoriafossen i Afrika. Folk visste rett og slett for lite til og med om norsk geografi. Denne systematiske kartlegginga vart svært viktig for nasjonsbygginga på 1800-talet. Men det var den dansk-norske overklassa som først gjekk desse turane. Så kom Ivar Aasen, Eilert Sundt, og Aasmund Olavsson Vinje, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Henrik Wergeland (om ikkje nett i den rekkefølgja). Desse var viktige for å kartleggja kultur, forteljing, folkeliv og språk. Og så reiste Lindeman ikring og samla folkeviser,som og Landstad og seinare Catharinus Elling.

  3. Jeg leser Edvard Mogstad med største glede inntil det siste avsnittet hvor han begynner å ligne på en Bjørnstjerne Bjørnsons gjenganger eller Edvard Hoem på sitt mest kristen-romantiske.
    “Men gode verdiar bør bli universelle”.
    Dette er jo utopiske drømmer all den stund trendene innen en rekke kultursektorer/livstiler etc i dag går i absolutt motsatt retning. Folk som følger film og musikkindustrien hevder at satanisme og apokalytisk nihilisme nå er “verdiene” som hevder seg.
    Det gamle humanistisk-kristne verdenssynet som Norge ble tufta på er utrydningstrua. Det finnes ikke lenger noe sted,kanskje litt i Visegrad-statene? Men disse er jo hatet av EU-kommisjonen - ikke minst fordi de hevder kristne verdier og motsetter seg islam.
    Klimakrisen har skapt ytterligere dommedagskulturer og polarisert våre samfunn i retning Med Oss eller Mot Oss av typen “Gott mit Uns”.
    Det Edvard drømmer om er lenger unna enn noen gang. Vi bør vel heller konsentrere oss om å analysere de nye framvoksende trendene(verdiene) på verdensscenen?

  4. Comrad says:

    For meg ligger det rotnorske i selvråderetten, som sto så sterkt i Norge i tidligere tider. Den var et uttrykk for at Norge lenge var den siste bastionen som holdt stand, mot en domestiseringsprosess som det øvrige Europa tidlig falt offer for, og ser man tilbake i tid, med forståelse for hvordan domestisering foregår, da står vi nordmenn i en særklasse.

    Domestisering skjer nemlig ved å ta avkommet fra mora lenge før det vil forlate henne selv, og når f.eks. en hundeoppdretter tar valpene fra tispa, alt ved åtte ukers alder, da er det fordi at de skal knytte seg til de nye eierne lenge før de blir for selvstendige. De settes dermed i en vedvarende, infantil tilstand, noe som gjør dem til letthåndterlige og underdanige individer for resten av livet og mer mystisk er det ikke.

    I vikingetiden ammet norske mødre trolig i fire til fem år, noe som fortsatt er vanlig blant mange urfolk, mens ammeperiodens varighet i resten av Europa trolig allerede var vesentlig lavere. På midten av 1300-tallet innførte kirken imidlertid en ny lov i landet, som satte en øvre grense for ammeperiodens varighet til 3,5 år, men med spredt bobygging og lav sosial kontroll fikk loven trolig få utslag blant folk flest. Drøyt 100 år senere utstedte paven et dekret, som påbød at barn måtte sove i egne senger, men trangbodde og tradisjonsbundne som nordmenn var fikk trolig også det liten betydning, før romsligere hus med flere rom ble vanligere, utover 1800-tallet.

    Norske bønder fant seg ikke i lovene, som danske bønder så ydmykt bøyde seg for, mens Norge lå under dansk overherredømme. Så sent som i 1905 viste en undersøkelse nemlig at norske mødre ammet barna sine i hele 2,5 år i snitt, noe som trolig var - i særklasse - lengst i datidens Europa, og danskekongen brynet seg trolig mot det som var datidens fortsatt “villeste” (les; minst domestiserte), europeiske folk i sin tid. Det gjenspeiler det enkle faktum at vi mennesker begynner livet som de mest hjelpeløse individer som evolusjonen noensinne har frambragt, for så å utvikle oss til de mest autonome skapningene som har vandret på denne jord (så lenge vi får lov til å utvikle oss naturlig), og når norske mødre nå er i verdenstoppen hva gjelder amming så er det kanskje en viktig del av grunnen til at vi nordmenn fortsatt gjør det relativt godt.

    God jul!

  5. Det finnes ikke lenger noen norsk kultur. Norge har blitt fullstendig oppslukt av modernismen som er essensielt anti-kulturell og anti-tradisjonell. Hele dens mening og funksjon er å oppløse alle strukturer, sannheter og identiteter inntil alt og alle er like. Så, Norge har ingen kultur fordi vi er anti-kulturelle. Pengene og verdslig makt har fått den overordnede posisjonen og vi i Vesten foretrekker kjøpekraftige markeder fremfor mangfold og tradisjoner.

  6. Det er typisk norsk å vere god, skal Gro Harlem Brundtland har sagt. Debattantane her synest å slutte seg til det. Maken til glorifisering og forvrenging av norsk kultur og historie! Det synest å vere naudsynt å minne om eit par enkle faktum:
    – Noreg er ikkje eit egalitært samfunn og har ikkje vore det sidan lenge før vikingtida. Noreg er eit klassesamfunn, i like stor grad som dei fleste andre land.
    – Den norske staten er bygd på territoriet til to folk, det norske og det samiske, med det norske som det herskande, der samane har blitt utsett for plyndring, såkalla skattlegging, fortrenging og tvangsfornorsking. Kultur og etnisitet utviklar seg i samspel med andre folkeslag, og i store delar av landet blir det å vere norsk nettopp oppfatta som ein motpol til det å vere samisk. Fornorskinga held no fram med åtaka på reindrifta gjennom bl.a. vindkraft og gruver.
    – Sjølvstendige kvinner er ikkje ein særnorsk tradisjon.
    – “Leilendingar med odelsrett” – det er første gong eg hører den forvrenginga av klassesamfunnet i det gamle bygde-Noreg.
    – Tillit som norsk verdi? Og det skal i såfall vere positivt?
    – Dugnadsånd som norsk verdi? Kven har undersøkt dugnadsånd i Noreg og andre land?
    – Kristendommen er ikkje norsk, og heller ikkje førestillinga om Gud. Han er importert frå Midt-Austen, der han bare har ført til krig i 2000 år eller meir.
    Eg konstanterer at det er typisk norsk å vere sjølvgod, og at vi her har sett ei rekke eksempel på det fenomenet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

26 flere kommentarer

Deltakere