oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Ingen politiske partier i Norge har klart å utvikle en energipolitikk som er god og hensiktsmessig for folk flest. Alle partier har stemt for flere eksportkabler til EU, alle – bortsett fra Rødt – har stemt for flere vindturbiner i Norge og alle har stemt for de «smarte» strømmålerne og dermed også for den nye «effekttariffen» som vil bli installert i 2021.
Anarki og mangel på styring er det grunnleggende prinsippet i høyresidas energipolitikk. «Gründerne» får frie tøyler bare de krever mye energi og store subsidier og skatte- og avgiftslette, uavhengig av om de fronter vindkraftselskaper eller internasjonale datasentra. – Det er Frp som har styrt energipolitikken etter Sps fiaskoperiode under Stoltenberg. Man skal ikke la seg bløffe av at Frp sentralt tillater Frp-politikere lokalt (av og til også enkelte sentrale politikere) å argumentere mot vindkraft parallelt med at Frp-statsrådene gjennomfører regjeringens meningsløse energipolitikk med hard hånd. Typisk Frp også i andre saker: Retorikk og politisk handling befinner seg i hver sin virkelighet. – Krf er det eneste regjeringspartiet som så vidt har bidradd litt med motforestillinger mot vindkraft i Norge, foreløpig uten synlige resultater. Men hva med venstresida?
Aps energipolitikk likner på Høyres, Aps energipolitiske talsperson, Espen Barth Eide, kunne selvfølgelig ha vært energiminister hos Solberg. Ap og H er enige om det meste, men klarer som regel å finne litt politisk småtteri å «krangle» om.
SV er dessverre ikke stort bedre enn Ap. I praksis er partiet for flere eksportkabler, flere vindturbiner og dyrere strøm til folk flest. Jeg tror ingen lar seg lure lenger av at Lars Haltbrekken kommer fra Naturvernforbundet og at Kari Kaski kommer fra «miljøorganisasjonen» Zero. Jeg synes litt synd på Arne Nevra og på Torgeir Knag Fylkesnes. MDG er litt mer tvetydig når det gjelder vindkraft, men ikke når det gjelder kabler til EU og ønsket om at strømprisen til folk flest bør bli vesentlig høyere. Og Rødt er så nytt på Stortinget at partiet har unngått å tabbe seg ut, men det er i alle fall positivt at Rødt har tatt et prinsipielt standpunkt mot vindkraft i Norge. Og så har vi Klassekampen som hver dag (på forsida) reklamerer med å være «Venstresidas dagsavis», men som i realiteten er blitt så reaksjonær og bakstreversk i klima- og energipolitikken at redaktøren og de fleste journalistene ikke klarer å løfte blikket ut over nesa til Zero-Holm. Hvorfor er det blitt slik?
Svaret er ikke så veldig komplisert. Det dreier seg om venstresidas ufattelige misforståelser av tiltakene i klimapolitikken. Venstresida innbiller seg fullt og fast at norske vindturbiner og eksportkabler vil kunne bidra til reduserte klimagassutslippene i verden. Venstresida har latt seg bløffe av høyresida (inkludert Zero og Natur og Ungdom) til å tro på to mål i norsk politikk: Dels at Norge må fullelektrifiseres for å fjerne bruken av fossil energi, og dels at veksten i Norge og verden må fortsette, riktignok som «grønn vekst» (som er helt urealistisk). Begge deler trenger mye energi, og da finnes angivelig bare ett alternativ, nemlig mye vindkraftutbygging i Norge.
Venstresida har vel innerst inne skjønt at reduserte klimagassutslipp bare er mulig dersom den fossile energiproduksjonen reduseres. Men ettersom politikerne samtidig har resignert og slått seg til ro med at redusert fossilproduksjon i praksis ikke er mulig, tyr man til «klimatiltak» som kun raserer natur og som også er ødeleggende økonomisk sett for befolkningen i Norge.
Venstresida makter verken å dokumentere eller å sannsynliggjøre sine klimatiltak. Klimagassutslippene i verden bare øker og øker for hvert år, og det eneste venstresida har å bidra med er flere vindturbiner (og med at turbinene bør eies av Norge – ikke av Tyskland!). Men målet om fullelektrifisering av Norge betyr slett ikke at all fossil energi må erstattes av fornybar energi. De klimamålene som er satt i Paris-avtalen, krever ikke mer av Norge enn at vi kan elektrifisere det som trengs med det kraftoverskuddet vi har. Økt biltrafikk trenger ikke være et framskritt, selv om veksten skyldes økt bruk av el-biler.
Det er mindre enn to år til neste stortingsvalg. Politisk interesserte må nok gjøre en formidabel jobb i alle partier om det skal bli endringer i energipolitikken.
Les flere artikler av Odd Handegård på steigan.no her.
