Hvorfor Bill Gates er en trussel mot samfunnet

16. desember 2019

bezos og bill gates — Jeff Bezos og Bill Gates. Illustrasjon: thongyhod, Shutterstock

-Hvis Gates representerer en negativ kraft i verdenspolitikken, hvorfor får han så god omtale i pressen? Fordi han gir betydelige donasjoner til en rekke store medieselskap….

-Og hvis Gates er så opptatt av å gi bort pengene sine, hvorfor blir han stadig rikere?

Av Allan Macleod.

Forrige måned gikk Microsofts grunnlegger Bill Gates forbi Amazons administrerende direktør Jeff Bezos, og ble igjen verdens rikeste individ, ifølge Bloombergs milliardærliste. Gjennom en enorm økning i Microsofts aksjekurs i år, har Gates tatt tilbake tittelen han sist hadde i 2017.

Denne artikkelen av Allan Macleod ble opprinnelig publisert på MintPress. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Dette resultatet skyldes delvis Donald J. Trumps innfall. Microsoft slo nylig overraskende Amazons anbud på en ekstremt lukrativ datakontrakt med Pentagon verdt 10 milliarder dollar for sky-lagring, som gjorde at Microsoft straks ble til en av verdens viktigste kontraktører for militæret og sikkerhetssektoren. Denne avgjørelsen, hevder Amazon, skyldtes innblanding fra presidenten, som bærer nag mot Bezos. Bezos eier avisen Washington Post, som har ført en «motstands»-kampanje mot ham.

Gates var også i nyhetene da han angrep formuesskatten som Demokratenes presidentkandidater Elizabeth Warren og Bernie Sanders har foreslått. «Jeg er absolutt for superprogressive skattesystemer, men når du sier at jeg skal betale 100 milliarder dollar, så begynner jeg å regne litt på hva jeg sitter igjen med,» sa Seattle-mannen. (Svaret er at han fortsatt ville ha over 6 milliarder dollar).

Som respons, var Warren unnskyldende og ba om en mulighet til å treffe Gates for å forklare hvor mye han ville betale ifølge planen. Jeg lover at det ikke er 100 milliarder dollar,» sa hun. Men Sanders har vært langt mer fremtredende i sin opposisjon mot de superrike, og uttalte kategorisk, «milliardærer burde ikke eksistere.»

Overalt i media blir Gates presentert som en av de «gode milliardærene»: en varmhjertet filantrop som har til hensikt å gi fra seg hele formuen til veldedige formål. Hans veldedige organisasjon, Bill og Melinda Gates Foundation, er den største av sitt slag i verden, og har over 50 milliarder dollar i aktiva. I avisoverskriftene, blir hans innsikt og raushet stadig vektlagt, som følgende eksempler viser:

“Bill Gates: Filantropist,” BBC, (1/1/10).

«Hvorfor Bill Gates synes det er verdt å gjøre slutt på Polio,» NPR, (5/8/13).

«Hvordan Bill Gates tar sikte på å rydde opp i verden,» The Guardian, (2/4/18).

«Hva Einstein og Bill Gates lærer oss om tidsreiser,» NBC News, (5/10/17).

“Bill Gates og andre milliardærer lovet å ta for seg klimaendringer,” NPR, (30.11.15).

“Bill Gates om å gjøre slutt på sykdom, redde liv: ‘Tiden er på vår side,’” Al-Jazeera, (27-27/19).

«Bill Gates gir 4,6 milliarder dollar til veldedighet i den største donasjonen siden 2000,» The Guardian, (15-15-17).

Det er enkelte problemer med den fortellingen. For det første, hvis Gates er så opptatt av å gi bort pengene sine, hvorfor blir han stadig rikere? Dette er ikke et bagatellspørsmål: Hans nettoformue har økt fra 75 milliarder dollar i mars 2016 til svimlende 106 milliarder dollar i dag, ifølge Forbes, en økning på over 40 prosent på bare tre år.

Lee Camp, en komiker med politisk snert som dekker temaer som f.eks. stadig økende ulikhet på showet sitt, Redacted Tonight, fortalte meg:

Det er en sykdom i systemet vårt at milliardærer overhodet eksisterer. FN anslår det vil kreve 30 milliarder dollar å gjøre slutt på sult i verden per år. Gates eller Bezos kunne gjøre slutt på sult i verden i flere år. Vi kan ikke en gang fatte dette nivået av rikdom. Det er sosiopatisk. Så jeg sier altså ikke at Gates ikke gjør gode ting enkelte ganger, men han burde ikke bli betraktet som en helt. Alle milliardærer bør betraktes som syke i hodet. De trenger fagpersoner innen mental helse for å jobbe med dem før det er for sent for menneskeheten.»

Linsey McGoey, professor i sosiologi ved University of Essex i Storbritannia og forfatter av boka No Such Thing as a Free Gift: The Gates Foundation and the Price of Philanthropy, er dypt skeptisk til filantropi som helhet, og hevder at den faktisk noen ganger kan skade demokratiet på lang sikt: «Filantropi kan og brukes for å med hensikt avlede oppmerksomheten fra forskjellige former for økonomisk utnyttelse som underbygger global ulikhet i dag», uttalte hun til meg:

Den nye «filantropiske kapitalismen» truer demokratiet ved å øke makten til de store selskapene på bekostning av offentlige organisasjoner, som i økende grad sliter med budsjettpress, delvis ved overdreven godtgjørelse til profittdrevne organisasjoner for å levere offentlige tjenester som kan leveres billigere uten deltagelse fra privat sektor.”

Dermed gir de enorme donasjonene fra Gates enorm makt over utdanning, helse og sosialpolitikk i hele land.

Hvor havner Bills milliarder?

Som Foreign Affairs bemerket, kunngjøres «få politiske initiativer eller normative standarder etablert av Verdens helseorganisasjon før de er blitt uoffisielt godkjent av personalet i Gates-stiftelsen.» Slik sett er formuen hans ekstremt antidemokratisk, noe som gir ham vetorett over beslutningene og retningen til organisasjoner, som burde gis av ledere for verdens befolkning, ikke av én veldig rik person. Og Gates er langt fra [allvitende], og har mange av de nedlatende antagelsene om utviklingsland og hvordan man best kan organisere verden som man kan forvente at en rik amerikansk nerd skulle ha.

McGoey forklarer problemet med denne bedriftsorienterte holdningen til utvikling:

Gates Foundation har brukt tjue år som ustanselig forkjemper for markedsbaserte løsninger på ulikhet og fattigdom. Gjennom denne korporative tilnærmingen har Gates personlig og Gates Foundation mer generelt økt makten og styrken til store selskaper på alle beslutningsnivåer, på regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Gates Foundation har bidratt til å gjøre filantropi til en håndlanger for de store bedriftenes makt, i stedet for å bidra til å styrke den frivillige sektoren til å fungere som en kontrollinstans over bedrifters profitørvirksomhet og maktmisbruk.»

Et eksempel på at Gates-stiftelsen styrker de store bedriftenes makt, er dens nære forhold til den meget kontroversielle farmasøytiske og kjemiske giganten Monsanto, som den hjalp til å få et sterkere fotfeste i Afrika. Stiftelsen var også med på en mangelfull klinisk studie av HPV-vaksinen i India i 2009, der 23 000 fattige jenter i alderen 9-15 år ble utsatt for potensielt dødelige medikamenter uten engang foreldrenes samtykke, noe som førte til syv dødsfall. Han er også opptatt av å kontrollere Afrikas befolkning gjennom familieplanlegging, og frykter en befolkningseksplosjon. Han virker nesten mer interessert i å eliminere menneskene som lider enn kilden til lidelsen selv.

Gates er også en av de viktigste personene som leder an angrepet på det amerikanske offentlige utdanningssystemet, i form av friskoler (privatskoler/charter schools). Disse skolene privatiserer i realiteten det offentlige skolesystemet, der befolkningen fortsetter å betale regningen for skolen, men ikke har noen innflytelse over hvordan den driftes. Det er ikke påvist at de forbedrer skoleresultatene, (Se skrekkeksempelet Sverige o.a.) men er veldig populære både i privat sektor og på den religiøse høyresiden, mens det store flertallet av fagutdannete lærere i det amerikanske offentlige skolesystemet er imot dem. Men som Associated Press slo fast, det finnes «ingen større forkjemper for friskoler enn Bill Gates,» som har sprøytet enorme mengder penger inn i bevegelsen, og til og med finansiert dokumentarfilmen Waiting For Superman.

Kjøpekraft og innflytelse

Hvis Gates representerer en reell negativ styrke i verdenspolitikken, hvorfor får han så god omtale i pressen? En årsak kan være hans betydelige donasjoner til en rekke store mainstream mediebedrifter. For eksempel betaler Gates Foundation hele Global Development-delen i den britiske avisen Guardian, og har gitt avisen over 9 millioner dollar. Ved å studere stiftelsens database, viser det seg at den også har bidratt med over 3 millioner dollar til NBC Universal, over 4 millioner dollar til den innflytelsesrike franske avisen Le Monde, over 4,5 millioner dollar til amerikanske National Public Radio, 1 million dollar til Al-Jazeera, og heidundrende 49 millioner dollar til BBCs Media Action-program, for bare å nevne noen bidrag. Den som betaler regningen, bestemmer hva spelemannen spiller…

McGoey hevder at motivet til milliardærer som gir til medieorganisasjoner først og fremst er “å legitimere den falske ideen om at store bedrifter kan rette opp den økonomiske skaden og den økonomiske ulikheten som deres virksomhet ofte har forverret.”

Gates er sjef for et gigantisk medieimperium. Vi er allerede avhengige av Microsoft for sosiale medier (LinkedIn), underholdning (Xbox), maskinvare og programvare som Windows Phone og Windows OS. Selskapet eier også andeler i medie-giganter som Comcast og AT&T. Og «MS» i mediegiganten «MSNBC» står for «Microsoft.»

Det er en lignende historie med Jeff Bezos, som, i tillegg til Amazons myriade av medie-satsinger, eier avisen Washington Post, som vaktbikkja Fairness and Accuracy in Reporting stadig har påvist er lite annet enn et propaganda-talerør for sjefens interesser. Det ser ut til at når milliardærer har kjøpt alle luksusvarer det er mulig å anskaffe seg, er det eneste som er igjen å kjøpe, makt og innflytelse.

Mens media kan være fulle av artikler som hyller Gates og presenterer ham som en god milliardær (i motsetning til den nåværende presidenten), er realiteten at en mann med så stor makt, det være seg politisk (som Trump) eller økonomisk ( som Gates og Bezos) har en svært ødeleggende effekt på demokratiet og samfunnet mer generelt.

Mens de blir fremstilt som visjonære, har milliardærer ofte fordommer på andre, veldig viktige måter. Akkurat mens rapporter om Amazon-arbeidernes dårlige lønn og sjokkerende arbeidsforhold dukket opp, erklærte Bezos at den eneste måten han kunne se for seg å bruke de økonomiske ressursene han har opparbeidet seg, å utforske solsystemet og lengre ut. Tanken om å dele overskuddet med sine underbetalte arbeidere, ser faktisk ut til å ikke ha falt ham inn.

Hvis vi skal bevege oss mot et bedre samfunn, må filantropien til de superrike bli gransket, ettersom det som ser ut til å være en sjenerøs gave, faktisk ofte er en kalkulert handling som har til hensikt å øke deres makt, image eller innflytelse. Som den tidligere britiske statsministeren Clement Attlee sa: “Veldedighet er en kald, grå og kjærlighetsløs ting. Hvis en rik mann ønsker å hjelpe de fattige, bør han betale skatten sin med glede og ikke dele ut penger på en innskytelse.” Bill Gates er ikke bare en eller annen riking som er usikker på om han ønsker å betale mer skatt: han er en trussel mot samfunnet.

Creative Commons. Alan MacLeod skriver for MintPress og Fairness and Accuracy in Reporting. Hans bok, Bad News From Venezuela: Twenty Years Fake News and Misreporting, ble utgitt i april.