oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
Jeg har i tidligere artikler sett på utviklingen av forskjellige sider av samfunnsutviklingen, og i forrige artikkel et mer skjematisk blikk på sirkulasjonen. Nå er tiden kommet for å ta et overblikk over utviklingen av helheten, og se hvordan de forskjellige delene påvirker hverandre, og hvordan sirkulasjonen faktisk har utviklet seg. Skal man forstå de enkelte delene, må man også forstå helheten. Det blir som først å beskrive et menneskes forskjellige lemmer samlet i en haug, og så sette dem sammen til et levende menneske med ulike former for sirkulasjon mellom alle delene. Skal man forstå utviklingen i de enkelte lemmene, må man også forstå utviklingen av det hele mennesket.
Samfunnets prosesser
I samfunnet forgår et mylder av ulike prosesser som påvirker hverandre gjensidig. Jeg skal ikke forsøke å beskrive dem i deres mangfold, men to fremtredende tendenser kan sees. Den ene tendensen er etter at høyinntektslandene på 1970-tallet var ferdig med den store industrialiseringsbølgen, har tjenesteandelen i samfunnet økt, mens industriandelen har blitt redusert. Den andre tendensen er at stadig bredere lag har fått forbedret sin materielle status. En tendens som er i ferd med å bli svakere i den tiden vi lever i, og som vi kan forvente vil stoppe opp i høyinntektslandene i tiden som kommer. Disse to tendensene er felles for alle høyinntektslandene. Den skjer riktignok i litt ulikt tempo, men retningen er lik. Denne utviklingen skjer som et resultat av menneskenes aktiviteter gjennom den kapitalistiske epoken, og ingen statsleder eller politiker av noe slag kan vedta at denne utviklingen ikke har funnet sted.
Den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen
Utviklingen av disse to tendensene i høyinntektslandenes samfunnsmessige prosesser påvirker den kapitalistiske organisasjonen, både dens dyporganisasjon og dens faktiske organisasjon. Vårt tema her er hvordan dyporganisasjonen påvirkes, mens vi senere skal se på den faktiske organisasjonen. Marx’s begreper produksjonsforhold og overbygning er tilsvarende det jeg beskriver, men han definerte produksjonsforhold med et annet innhold, derfor disse forskjellige benevnelsene.
Tendensen til at folk får bedre råd påvirker hvilke verdier man legger vekt på. Har man dårlig råd prioriterer man billige varer så man kan kjøpe et tilstrekkelig volum av nødvendige varer. Når man får bedre råd prioriterer man mer status- og smakspregede varer og tjenester, som reiser, merkeklær, underholdning etc. Etter Marx, har jeg kalt dette forholdet mellom bytteverdi/magens bruksverdi og fantasiens bruksverdi. (Se åpningen av Kapitalen bind 1) Etter hvert som fantasiens bruksverdi blir mer dominerende svekkes fokuset på å produsere morgendagens varer med færre timeverk enn gårsdagens. På den ene siden blir status- og smaksfaktorene stadig viktigere for menneskenes prioriteringer, på den annen side gjør utviklingen med stadig raskere informasjonsutveksling i samfunnet, at produsentene får en likere og likere produksjonsmåte og kostnadsstruktur. Denne utviklingen fører til at fokuset i sterkere og sterkere grad rettes mot design av produktene, i stedet for produksjonen av dem. Den utviklingen medfører etter hvert at markedsmekanismen som vi kjenner den, som en konkurranse om å produsere varene billigst mulig, gradvis omdannes til en markedsplass for å søke mest mulig «likes». Proporsjonalt med denne utviklingen vil markedets funksjon som en hevstang for produktivitet svekkes.
Tendensen til at det blir stadig større andel tjenester og lavere andel industri, medfører at grunnlaget for fortjeneste i næringslivet endres. Industrien er hovedkilden til det jeg kaller forbedringens profitt. Et eksempel på denne typen fortjeneste kan vi ta fra gruvedrift, når det utvikles en ny borkrone, som gjør at en tilsvarende mengde berg som tidligere utvinnes med halve arbeidsinnsatsen. I tjenesteverden er som regel hovedkilden til fortjeneste det jeg kaller arbeidets merverdi, som i realiteten er forverring av lønns- og arbeidsvilkår i bred forstand. Det kan oppnås gjennom import av billig arbeidskraft eller privatisering som begge fører til lønnsdumping, eller gjennom ulike statlige forordninger. Nå er det mye skriverier om 30 års jubileet for murens fall i Berlin. Det skrives mye om dagens skille mellom øst- og vesttyskere, men det viktigste aspektet ved den tyske gjenforeningen; vesttyskernes strukturering av Øst-Tyskland til en kilde for billig arbeidskraft for industrien i Vest-Tyskland, omtales ikke. I industrialiseringens glanstid er forbedringens profitt den dominerende form for fortjeneste, den er så stor at den også gir godt rom for forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene i perioden. Etter hvert som industriens andel i samfunnet blir lavere og tjenestenes andel høyere, veksler fortjenestens kilde fra forbedringens profitt til arbeidets merverdi.
Et moment å merke seg er at det ikke lenger bare er forbrukerne som definerer hva slags varer de skal kjøpe, gjennom sine preferanser. Det er utviklet et stort byråkrati rundt mange og viktige vareslag, et byråkrati hvis oppgave det er å stille krav til disse varenes kvalitet. I byggebransjen i Norge utfyller Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) denne rollen. Disse stadig økte kravene til varenes innhold, medfører at det medgår flere timeverk enn tidligere til å produsere en vare. Det er en motvirkende kraft til innsparingen av timeverk gjennom effektivisering av produksjonen.
Den tredje faktoren i dyporganisasjonen som påvirkes av prosessenes utvikling er samfunnets penge- og kredittorganisasjon. Ved hjelp av utviklingen av informasjonsteknologi omdannes denne organisasjonen i høyinntektslandene på 1970/80-tallet fra å være basert på en mer eller mindre modifisert gullstandard til å bli basert på en kontostandard. I stedet for at folk går med penger i lomma, har de noen tall på en konto i en eller annen bank. Denne utviklingen gjør at mengden penger i samfunnet tilpasses mengden økonomiske transaksjoner i samfunnet. Det var ikke mulig under gullstandarden, hvor inflasjon eller deflasjon ble resultatet av misforhold mellom pengemengde og transaksjonsvolum.
Kontostandarden har opphevet dette misforholdet og knyttet sammen pengevolumet og transaksjonsvolumet i samfunnet. Resultatet er at inflasjon som mekanisme for å nedskrive kapitalmengden oppheves i høyinntektslandene. Finanskapitalen må etter omleggingen nedskrives ved hjelp av at dens verdi, som uttrykkes i finansrenta, går ned. Det var ved omleggingen til kontostandard på 197–80 tallet et oppdemmet behov forfinanskapital. Dette behovet kunne dekkes når de private bankene fikk mulighet til å skape finanskapital gjennom kreditt. Begrensningene på hvor mye kreditt de kunne skape ble svært små. Dette oppdemmede behovet for kapital medførte at renta steg svært fort opp mot 18% i høyinntektslandene på 1980-tallet. Etter hvert som det oppdemmede behovet for kapital ble dekket, stoppet renta å stige og sank etter hvert langsomt fra de 18% ned mot 1,5% i løpet av 30 år. Denne nedgangen medførte at kreditt og gjeldsmengden – finanskapitalen – i høyinntektslandene har svulmet opp til rundt 4 ganger årlig BNP i den samme perioden. Når renta nådde det lave nivået 1,5% og var lavere enn avkastningen i vare og tjenestesirkulasjonen, ble volumet i vare- og tjenesteproduksjonen stimulert. Det er perioden vi er inne i nå.
Kapitalen selv består av tre hoveddelerdeler, finanskapital, formueskapital og produksjonskapital. Kapitalen får sin verdi først og fremst bestemt etter hvor stor etterspørsel det er etter den. Den viktigste faktoren som påvirker etterspørselen er hvilken evne kapitalen har til å produsere fortjeneste. Kapitalformer og enkeltkapitaler som skaper større fortjeneste enn gjennomsnittet opplever økning i etterspørselen med påfølgende verdiøkning, mens de som skaper mindre fortjeneste enn gjennomsnittet opplever reduksjon i etterspørselen med påfølgende verdireduksjon.
Disse fire kategoriene (varens verdibilde, fortjenesten, penge- og kredittorganisasjonen og kapitalen selv) regner jeg til kapitalismens dyporganisasjon. De utvikler seg som et resultat av menneskenes aktiviteter over mange år, og kan ikke påvirkes på kort sikt av politiske vedtak. Det tar mange år med menneskelig aktivitet for å forandre dem. Dette er de forskjellige delene i den kapitalistiske dyporganisasjonen, la oss nå blåse liv i dem ved å se hvordan delene fungerer i sirkulasjonen.
Delene og helheten – sirkulasjonen
I realiteten er det flere sirkulasjoner som foregår parallelt. Jeg har plukket fram de jeg mener er viktigst i figuren under.
Jeg skal forsøke å beskrive disse sirkulasjonene og hvordan de har utviklet seg. For å lette forståelsen er det lurt å ha lest forrige artikkel med en mer skjematisk framstilling.
Les: Kapitalens «lille» og «store» sirkulasjon
Vare- og tjenestesirkulasjonen
Den grønne sirkulasjonen er vare- og tjenestesirkulasjonen i samfunnet. Konstant kapital er maskiner, råvarer, halvfabrikata og ulike hjelpestoffer. Variabel kapital er arbeidskraften og dens nødvendige reproduksjonskostnader (lønn, pensjon, helse, utdanning mv). Disse størrelsene fungerer sammen i produksjonen og skaper et antall varer og tjenester som utgjør totalproduktet. En del av dette totalproduktet utgjøres av fortjenesten (lys blå) som oppstår når forholdet mellom antall levende (variabel kapital) og størknede timeverk (konstant kapital) synker i antall eller verdi i forhold til totalproduktet. Den delen av totalproduktet som inngår i vare- og tjenestesirkulasjonen i form av varer og tjenester går til avdeling 1 eller avdeling 2. I avdeling 1 befinner alle produktene som inngår i den konstante kapitalen seg, dvs. erstatning av årets forbrukte maskiner, halvfabrikata, råvarer etc., som utgjør startkapitalen for en ny runde i vare- og tjenestesirkulasjonen.
I avdeling 2 befinner alle produktene som forbrukes av arbeidskraften – den variable kapitalen, seg. Volumet av avdeling 2 bestemmes naturlig nok av den betalingsdyktige etterspørselen, som utgjøres av arbeidskraftens lønn, det offentliges utgifter til helse mv., eller sagt på en annen måte den variable kapitalens verdi. Når lønns og arbeidsvilkår forringes for å holde fortjenesten oppe, reduseres etterspørselen i avdeling 2 fordi lønnsmengden minker og/eller kuttene i velferdsgodene øker. I tidligere faser av industrialiseringen, økte forbedringens profitt så raskt at lønns- og arbeidsvilkår kunne forbedres. Denne situasjonen er i ferd med å snu. Forbedringens profitt er klemt mellom flere angripere. Et angrep kommer fra at tjenesteandelen i samfunnet øker og industriandelen, hvor forutsetningene for forbedringens profitt er de beste, tilsvarende reduseres. Det tilsier at selv om forbedringshastigheten i industrien holdes oppe, vil forbedringen bety stadig mindre for samfunnets totalprodukt. Et annet angrep kommer fra at en rekke bransjer etter hvert blir ganske ferdig utviklet og at forbedringsmulighetene blir færre og mer vanskelig tilgjengelig.
Et tredje angrep kommer fra at fortjenesteperioden, hvor man kan beholde et fortrinn før konkurrentene tar en igjen, blir stadig kortere ettersom informasjonsteknologien forbedres. Ennå et angrep kommer fra endringen av verdibildet hvor fokuset på billigste produkt er i ferd med å erstattes av fokuset på den mest populære design. Disse angrepene på forbedringens profitt gjør at kapitaleierne snur seg mot forverring av lønns- og arbeidsvilkår for å opprettholde fortjenesten. Denne bevegelsen vil forsterkes fremover. Det vil føre til at avdeling 2 blir relativt sett mindre. En naturlig konsekvens av omlegging til forverring av lønns- og arbeidsvilkårene er en raskt økende ulikhet. Kapitaleiernes andel vokser på bekostning av den andelen som tidligere har gått til avdeling 2. Siden 1980-tallet har kapitaleiernes andel økt med rundt 10% i forhold til arbeidernes andel. Andelen prangende luksusforbruk har kanskje økt noe, men kapitaleiernes økte andel benyttes i hovedsak til investering i de ulike kapitalformene. Hovedproblemet denne utviklingen medfører er nedgangen i fortjenesten i vare- og tjenesteproduksjonen som inngår i den årlige sirkulasjonen.
Kapitalformenes sirkulasjon
Kapitalformene kan betraktes son en helhet – kapitalen, eller som tre deler. Dette er fremstilt gjennom den røde sirkulasjonen. Som helhet betraktet er den gjennomsnittlige fortjenesten på kapitalen på vei nedover. Det foregår imidlertid en utjevnende bevegelse i sirkulasjonen mellom de ulike kapitalformene. Når renta på finanskapitalen går ned, og kreditt- og gjeldsmengden øker strømmer finanskapital til de to øvrige kapitalformene for å finne fortjeneste. Det medfører at etterspørselen etter formueskapital og produksjonskapital stiger, noe som fører til at de øker i verdi. Nedgangen i finanskapitalens verdi fører på den måten til økning i de andre kapitalformenes verdi. Når rentefallet når bunnen på rundt 1 – 1,5% opphører veksten i kreditt og gjeldsmengden. Det medfører at prisveksten i formueskapitalen, særlig boligprisen, flater ut. Denne fasen er de fleste høyinntektslandene i nå. Når finansrenta har nådd bunnen ligger den lavere enn avkastningen til produksjonskapitalen. Den vil i perioden finansrenta ligger lavere, stimulere veksten i vare- og tjenestesirkulasjonen gjennom at kravene til fortjeneste der går ned, og langt flere transaksjoner blir lønnsomme. Denne perioden med stimulering vil ta slutt etter en forsiktig stigning i finansrenta og en nedgang produksjonskapitalens rente. Når disse rentene finner sammen er perioden med stimulans slutt. Det er en fase fler og fler høyinntektsland nærmer seg.
Den store sirkulasjonen
Den store sirkulasjonen er i figuren framstilt som den grå sirkulasjonen. Kapitalismen har en tid vært i situasjonen hvor fortjenesten i vare- og tjenestesirkulasjonen er på vei ned. Dette gjenspeiler seg i kapitalens gjennomsnittlige rente som også er på vei ned. Denne nedgangen har siden 1980-tallet blitt holdt skjult av en veldig ekspansjon i kreditt- og gjeldsveksten som har vært muliggjort av finansrentas fallende bevegelse.
Når renta i kapitalen er på vei ned, vil det hope seg opp finanskapital som leter etter sysselsetting. Mulighetene for å investere finanskapital til en gjennomsnittlig rente vil være gradvis avtagende. Det vil føre til en latent opphopning av finanskapital som ikke ennå har godtatt den lavere renta. Kapitalismen har vært vant til den motsatte bevegelsen med en gradvis økende kapitalrente eller volumøkning, noe som medførte stadig etterspørsel etter ny kapital. En situasjon som er over for høyinntektslandene.
Mørke, mørke skyer fyller horisonten
Høyinntektslandene er i ferd med å komme i en fase hvor renta er nær bunnen, og videre gjeldsdrevet vekst med overføring av verdi fra finanskapitalen til formues- og produksjonskapitalen stanser opp. Perioden med lavere finansrente enn produksjonsrente er i ferd med å ta slutt, men vil vare en stund til. Når denne perioden avsluttes, vil de underliggende tendensene som delvis har vært skjult av utviklingen i finanskapitalen (økningen i gjeldsmengde) komme til overflaten og bli mer styrende for kapitalismens utvikling. Vi ser at fortjenesten er under hardt angrep fra flere hold, så den vil ha en nedadgående kurve. I tillegg har man nå en gjeldsbyrde å dra på, som selv om finansrenta er svært lav, kan skape store problemer.
De underliggende tendensene og bortfallet av økning i gjeldsmengden tilsier samlet sett at kapitalens fortjeneste vil falle relativt raskt, noe som vil føre til ytterligere overproduksjon av finanskapital. Det vil da oppstå behov for nedskriving av denne overflødige kapitalen. De ulike kapitaleiere vil kjempe imot at det blir deres kapital som nedskrives, så da vil det bli en tvangsmessig nedskriving i form av en lånekrise. Denne gangen vil det være langt vanskeligere enn under finanskrisa i 2010 å øke pengemengden for sentralbanken. Dette fordi den samlede kapitalrenta vil være så lav at en manglende nedskriving vil føre renta over til negativ rente, og dermed en nedskriving allikevel. Nærmere utdyping av disse forholdene og hva som kan skje i den faktiske organisasjonen (overbygningen) vil behandles i senere artikler.
