Koffertbærere i Idlib på statslønn

Regnes koffertbæring som bistand?

Av Eva Thomassen.

Terroristene i de utallige terrorgruppene i Idlib utgjør bunnsjiktet av de farligste terroristene verden har sett. Ambulanser smuglet inn fra Tyrkia og de lokale gode hjelperne på statslønn klare til å motta terrorister fra Øst-Ghouta og Douma mars 2018.

På bussholdeplassen i  Idlib mars 2018 finner vi koffertbærere og et bredt utvalg av servicemannskapet norske bistandsorganisasjoner har outsourcet til lokale partnere.
Pent kledd i ulike kostymer med synlig logo står våre lokalansatte oppmarsjert ved bussene som kommer rullende inn på bussholdeplassen i Idlib med terrorister fra Øst-Ghouta og Douma som har takket nei til å legge ned våpen. Her venter skattepengene våre på terroristene fra Øst-Ghouta.

Ambulansene står klare, bårene er på plass. White Helmets har egen smørehall  og veldig mange går rundt med kamera og fotograferer og filmer.  For, det er påfallende at vi ser logoen så tydelig på alle bilder av lokalansatte i videoene. Siden norske bistandsaktører ikke tør å være i Idlib, men har outsourcet bistanden til lokale størrelser, er det viktig at UD får se at penga kommer fram slik at UD kan gi videre tilskudd til det syriske «folket».

Statlige lønnsutgifter

UD opererer med en tilskuddsportal som skal fortelle skattebetalerne hvor bevilgede penger går. I henhold til bistandsportalen for 2018 står det at 92% av bistanden til Syria går til nødhjelp. Det er i bistandsportalen de 13,5 milliarder kronene Norge gir i bistand til Syria står eller burde stå. Tallene stemmer ikke med hva Solberg sier offentlig. At Solberg har bevilget 10 milliarder kroner for perioden 2016 – 2019 fremkommer ikke i bistandsportalen. Store deler av pengene må være gjemt under andre budsjettposter. Uansett har det blitt bevilget 13,5 milliarder kroner til bistand fra 2011- til d.d.  Kun til områder kontrollert av terrorgrupper. Dette er i tråd med norsk utenrikspolitikk i Syria. Bistandsorganisasjoner skal fungere som politiske aktører, slik det beskrives Stortingsmelding 15 (2008/2009).

Fanesaken til norske bistandsorganisasjoner

De norske bistandsorganisasjonene som er klare vinnere av tilskudd til Syria er de «fem store»: Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Flyktningehjelpen, Kirkens Nødhjelp og NORWAC. CARE og Leger Uten grenser er også  NGOer som får millioner i tilskudd til bistanden de yter i Syria. Røde Kors er i en særstilling. Den er en del av den Internasjonale Røde Korsalliansen.

Bistandsorganisasjonene insisterer på at de rapporterer i detalj til UD hva pengene de mottar til bruk i Syria er gått til. Under hvilken post koffertbæring er nevnt?

Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp, Redd Barna, Flyktningehjelpen, NORWAC, Leger uten genser vil ikke opplys om hvor i Syria de jobber, hva pengene går til, hvordan de får milliarder av kontanter inn i Syria og ikke minst hvem partnerne er og hva de heter.

De oppgir alle nøyaktig det samme svar:

 ”Detaljer om pengeoverføringer er ikke noe hjelpeorganisasjoner har for vane å dele med offentligheten. Det handler som du sikkert forstår om sikkerhet”.

Norsk Folkehjelp svarer slik:

”Sikkerheten til våre kollegaer lokalt er første prioritet. Noen ganger er det dessverre slik at en forutsetning for å kunne få hjelpen frem, er å unngå detaljert informasjon om arbeidet i offentligheten. Vi kan dessverre ikke oppgi ned på landsbynivå hvor vi og våre samarbeidspartnere jobber.»

De sier også, i en annen sammenheng:

«Det er viktig å forstå at Syria er et land der humanitært arbeid kan innebære fare. Full åpenhet om alle detaljer vil innebære en sikkerhetsrisiko for ansatte og partnere.»

Altså, de vil ikke fortelle offentligheten hva de bruker 13,5 milliarder kroner på i Syria, men de forsikrer oss om at pengene brukes i tråd med mandatet og at det kommer frem til sluttmottaker. Det rapporter de kun til UD.

Bukken og havresekken

UDs tilskuddsportal viser at i 2018 går 92% av tilskuddet til nødhjelp. Da er det vel nødhjelp bistanden går til? Også i Idlib?
La oss ta en titt på hva NGOene og UD kaller nødhjelp i Idlib.  La oss også ta en titt på de lokale partnerne norske NGOer holder hemmelig for oss. Hvorfor dette hemmeligholdet?

Aktivisten Karam Hilly fra Idlib og Norsk Folkehjelp

Denne Hilly er en person Norsk Folkehjelp har overlatt bistandsarbeidet i Idlib til. Han støtter «revolusjonen»; akkurat som Norsk Folkehjelp. Han hevder:

«Mange  internasjonale organisasjoner har ikke egne folk på bakken i Syria, ofte har de ikke engang truffet sine syriske partnere. Da er det vanskelig å drive godt hjelpearbeid».

Det har han helt rett i. Hilly har dog åpenbart partnere i Idlib. Men, han oppholder seg ikke selv på bakken i Idlib. Ikke han heller.

Hvordan er det mulig for Norsk Folkehjelp å overlate ansvaret for bistanden i Idlib til en person som åpent støtter «opposisjonen» i Idlib som ikke består av andre enn terrorgrupper? Ved å gi denne personen frie hender og millioner av bistandskroner kan Norsk Folkehjelp umulig ha kontroll over hvor pengene havner. I Idlib er det terrorgruppene som har kontroll over absolutt alle samfunnsaktiviteter, ikke minst bistandspengene. Å ikke undertegne på en kvittering som Norsk Folkehjelp krever som bevis på at du har mottatt «pengene» er det samme som å undertegne på din egen dødsdom.

Aktivisten  Hussein Alhamood fra Aleppo og Redd Barna

Alhamood har samme bakgrunnshistorie som Hilly bortsett fra at Alhammod er fra Aleppo. Han deltok i opprøret i Aleppo, ble anholdt og rømte til Tyrkia. Der traff han på Redd Barna og er blitt Redd Barnas utdanningskoordinator for hele nordvestlige Syria, altså Idlib. Nå jobber han fra Tyrkia gjennom lokale partnere, og koordinerer Redd Barnas innsats fra en tilværelse i eksil. Med andre ord, Redd Barnas lokale partner oppholder seg heller ikke i Syria. Så hvem er Alhamoods  lokale partnere i Idlib? Han forteller at det er umulig for ham å dra tilbake til Aleppo Nå sørger han for at norske bistandskroner når barn i hjemlandet.

Altså – Redd Barna har overlatt bistanden i Idlib til en person de plukket opp i Tyrkia.  De også.

Dette er to kjente historier. Er dette slik alle norske bistandsorganisasjoner organiserer bistanden i Syria og Idlib ?  Siden ingen av de norske bistandsorganisasjonene har egne folk på bakken er det langt fra usannsynlig.   

Koffertbærerne som står på lønningslista til Solberg-regimet.

Tross hemmeligholdet har det vært mulig å identifisere noen av de lokale samarbeidspartnerne til norske NGOer i Idlib. Men, det er et puslespill å identifisere dem. Så hvordan gjør man det? Fremgangsmåten er å se på en rekke filmer fra bussholdeplassen i Idlib, fra da terrorister ble transportert fra Øst-Ghouta til Idlib i mars 2018.

Terrorgruppenes mediekanaler er rause med å legge ut filmer på nettet. På bussholdeplassen kryr det av gode hjelpere. Disse har ulike klesdrakter på seg hvor logoene er svært synlige. Så er det å finne ut hvilken logo som hører til hvilken NGO. White Helmets er lettgjenkjennelige. Roter man rundt og søker på norske NGOer omtaler de her og der navnene på hvilke lokale partnere de samarbeider med. Ved å søke på disse dukker logoene deres opp. Sånn kan man fortsette til en har et knippe med lokale NGOer som matcher logoene på koffertbærerne på bussholdeplassen i Idlib. Koffertbærerne som står på lønningslista til Solberg-regimet.

Alle disse NGOene er knyttet til en paraplyorganisasjon «Syrian NGO alliance». Disse opererer fra Ganziantep i Tyrkia. Her får man også et innblikk i den enorme mengden av NGOer som opererer i Idlib. Opp mot 200 lokale NGOer og nærmere 50 internasjonale NGOer. Dette er «big business» og viser oss at såkalte «Non Governmental Organisations» er en industri med multimillardomsetning.

Logoene vi har identifisert av lokale samarbeidspartnere i Idlib: Syria Relief & Development, WATAN, VIOLET, MASRRAT, SIRAC DERNEGI, UOSSM, SHAFAK. Disse støttes av CARE, NORWAC, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen, Redd Barna, men det finnes et utall andre, hundrevis av NGOer som er spunnet sammen og hvor White Helmets synes å inneha en sentral posisjon.

• 

• 

• 

• 

• 

Dette er NGOer som har signert på en pressemelding om å få stoppet frigjøringen av Idlib. De støtter altså terroristene som har okkupert landsdelen.

Søkearbeidet har identifisert 7 lokale NGOer som beviselig får penger fra Norge, kanalisert gjennom norske bistandsorganisasjoner. Disse 7 lokale NGOene samarbeider med terrorgrupper i Idlib.

Det myldrer altså av lokale NGOer. Det er nærmest umulig å få innsyn. Det er en stor jobb å finne ut hvem de er og hvem som lønner dem. Dette er omgitt av høy grad av hemmelighold.
Vi må spørre oss hvorfor dette hemmeligholdet?

Hvem etablerte «de lokale kreftene» i Idlib i 2011 – og hvem betalte?

Det som vekker interesse når man leser på nettstedene til disse lokale NGoene, er at alle ble opprettet i perioden 2011- 2013, altså helt i begynnelsen av krigen. Hvor har disse lokale partnerne fått penger fra? Hvem har forsynt dem med utstyr og penger gjennom alle disse årene?
Norske NGOer har outsourcet bistanden og alle holder til i Idlib.  Idlib er en lukket provins som ikke hadde overlevd uten bistand utenfra. Norske NGOer var tidlig på plass i Syria for å støtte «revolusjonen». Med andre ord, det har vært et nært og svært aktivt samarbeid mellom norsk UD og grupper nært forbundet med terrorgruppene i Idlib gjennom mange år. Norsk Folkehjelp var i Idlib fra starten av krigen og i følge dem selv var deres bidrag «lokaldemokrati» i det «frigjorte» Idlib hvor Norsk Folkehjelp mente «demokratiaktivismen» stod sterkt. Det er dette «lokaldemokratiet» som opererer som terroristenes koffertbærere i 2018.

Grensene mellom Tyrkia og Syria har vært åpne og porøse. Tonnevis av våpen, hundretusenvis av terrorister, milliarder av kroner, tonnevis av mat og medisiner har rent inn i Idlib via Tyrkia. De norske NGOene har hatt grensebyen Gaziantep i Tyrkia som episenter. Det har også White Helmets og alle andre som deltar i regimeskiftekrigen mot Syria. Man kan godt si at de som har hatt kontroll i Idlib har hatt kontroll over Syria. Idlib har vært en slags livsnerve for terroristene og deres medhjelpere. Som vi ser av bildene og i videoene under artikkelen, er White Helmets sentrale i Idlib. Også på bussholdeplassen.

Herskap og tjenere

Vi ser et bemerkelsesverdig vennskap utspille seg i disse videoene fra bussholdeplassen i Idlib. 

Norske bistandsorganisasjoners mantra er at ingen informasjon skal komme offentligheten for øre. De er opptatt av sine lokale partneres sikkerhet. Ingen av personene i videoene virker usikre, redde eller viser frykt for de hundrevis av bevæpnede terrorister som velter ut av bussene. Terrorister som har begått de mest grusomme handlinger overfor sivilbefolkningen i Douma og Øst-Ghouta og mot Damaskus gjennom mange år. Hvorfor virker dette beredskapsapparatet så avslappet?  De virker også uberørte av all filmingen. Altså, ikke redde for å bli identifisert.

Siden disse representantene for de lokale partnerne til norske bistandsorganisasjoner ikke er redde, hvorfor skulle norske hjelpere være redde? Hva er forskjellen på syriske og norske bistandsaktører? Det finnes kun én forklaring på det, og det er at hjelperne er del av mannskapet til terrorgruppene. De er nærmest å betrakte som terrorgruppenes infrastruktur. Terroristene er helt avhengige av bistand utenfra for å kunne krige eller oppholde seg i områder kontrollert av dem selv. Det vi ser er løpegutter og service- og støtteapparatet deres. Og, det er akkurat det de er ment å skulle være. Da spiller det ingen rolle om de holder i et gevær eller i en koffert. De er gjensidig avhengig av hverandre. Støtteapparatet er et våpen på samme måte som de kvinnelige ansiktsløse terroristene og barna deres er et våpen.

I denne stedfortrederkrigen er det noen som gjør møkkajobben, mens andre deler ut milliarder og støtter dødbringende sanksjoner. Noen vil ikke ha møkk under neglene og det er de norske bistandsorganisasjonene. Hvorfor dette hemmeligholdet? Det er det kun en forklaring på. De norske holder seg hjemme for å slippe unna straffelovens §136a- støtte til terror.

§ 136 a. Straff for deltakelse mv. i en terrororganisasjon

Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.

§136a – opprettholdelse av  terrorgrupper

Spørsmålet blir da – er det vi ser her i filmene støtte til terror? Ja. Hvorfor? Leser vi forarbeidene til straffelovens §136a er det et hovedanliggende hvorvidt bistand til terrorgrupper også omfatter å tilrettelegge for dem, tilrettelegge for terror. Det er lange drøftelser om hvor grensen går for humanitært arbeid i områder som Idlib, i områder kontrollert av terrorgrupper. Det vi ser i disse filmene er hverken humanitært arbeid eller nødhjelp. Derimot er det langt innenfor §136a i straffeloven, støtte til terror. Det vi ser her er klare bevis på at Norge gir bistand til opprettholdelsen og tilretteleggingen av terror. At norske bistandsorganisasjoner ikke vil fortelle oss hvem de gir milliarder av kroner til, forandrer ikke på dette, snarere tvert om. Men, siden NGOene hevder de rapporterer detaljert til UD om hva de har brukt milliardene av bistandskronene til, ja så må også UD kjenne til dette og gitt sin aksept og enda mer penger.

Straffeloven § 136a skal ramme handlinger som bidrar til opprettholdelsen av terrororganisasjonen. Det skal ikke så mye handling til for at en kan anses å ha bidratt til opprettholdelsen av en terrorgruppe. Er koffertbæring er en slik handling?

Norges bidrag til krigen mot Syria har alt vesentlig vært gjennom bistandspenger. 13,5 milliarder kroner. Gitt til terrorister kanalisert til lokale partnere slik disse videoene tydelig viser. Terrorgruppene er fortsatt aktive i Idlib og nordøst i Syria.

Norge har aktivt tilrettelagt for, og derfor deltatt i terrorgruppenes opprettholdelse.

Bussholdeplassen i Idlib 2018 filmet av deres egne mediekanaler: Vennskapelig, nærmest hjertelig velkomst med klem og omfavnelse mellom «bistandsaktører» og terrorister.
Her ser vi bevæpnede terrorister som ankommer fra Øst-Ghouta og Dhouma, områder tidligere okkupert av disse gruppene. De som ankommer her er de som har avslått de syriske myndighetenes tilbud om amnesti.
Det kommer tydelig frem at White Helmets inntar en aktiv og ledende rolle her.