oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Alle som har fulgt utviklingen i norsk klima- og energipolitikk, har sett at relativt nye og ganske dramatiske synspunkter begynner å komme på trykk, særlig etter at den «nasjonale rammen» for vindkraft ble droppet. Myndigheter og industri har innsett at man må «skape en aksept for vindkraft».
Det må mer offensive tiltak til om kommuner og befolkning skal snu og akseptere utbygging av 3.000-5.000 nye vindturbiner i Norge. Dels er det nødvendig for Siv Jensen å stille opp med så store støttebeløp fra staten til nye vindkraftkommunene at mange er villige til å svelge «kamelene» hennes. Og dels er det nødvendig at «smiskeri-sosiologien» fra UiO/Cicero og NTNU blir iverksatt som ledd i mer skreddersydde vedtaksprosedyrer for konsesjonsbehandlingen av vindkraft.
Kraftbransjens nye strategi blir stadig tydeligere: Det krampaktige målet er at Norge skal elektrifiseres, noe som angivelig vil resultere i et norsk kraftunderskudd om det ikke bygges mye ny vindkraft (40-80 TWh). Her er det mange nye innspill, bl.a. fra en Hydro-direktør. Når dette så knyttes til IEAs siste rapport (en kommentar om dette her) om problemene i verdens klimapolitikk, begynner vi å skimte mangelen på helhet i myndighetenes nye strategi. De globale problemene er åpenbart så gigantiske at Paris-avtalens mål allerede er urealistiske. Så hvorfor i all verden skal Norge fullelektrifiseres når verden rundt oss står omtrent på stedet hvil?
Situasjonen er faktisk så alvorlig at det åpenbart har liten hensikt å gjennomføre hele den lange serien av mer eller mindre tvilsomme norske klimatiltakene konsekvent, når heller ikke de internasjonale klimatiltakene virker. Har det egentlig noen hensikt at alle norske biler skal over på el, når alle Europas biler skal gå på elektrisitet lagd av kull og gass? Har det noe å si for det globale klimaet om den gassen som nå brukes til å drive plattformene blir eksportert sammen med annen gass og brukt i EU i stedet? Har det noe å si for klimautviklingen om 3.000-5.000 tyske vindmøller blir flyttet fra Tyskland til Norge? Og har det noe å si for klimaet om Norge eksporterer halvparten sin vannkraft til EU, og får fossil balansekraft tilbake?
Og like viktig er et annet (og skremmende) spørsmål: Norske myndigheter har ikke bare som mål om å elektrifisere den virksomheten som i dag bruker fossil energi. Målet er også å akseptere nesten hva som helst av ny industri dersom energibruken er stor nok. Nye datasentre er et aktuelt eksempel. Norge vil trenge enkelte slike sentra for å dekke egne behov, men dagens politikk om å åpne for de store internasjonale selskapene, er meningsløs. Også dette kan bidra til et planlagt underskudd på strøm til norske strømkunder, og i neste omgang til et «folkekrav» om å få både kysten og mye av innlandet rablet over av vindturbiner. Vindkraftvandalene ønsker egentlig et slags «fait accompli».
Innspillet ovenfor av konserndirektøren for energi i Hydro, Arvid Moss, om at Norge trenger 80 TWh ny elektrisk kraft for en fullelektrifisering av Norge, er hentet fra en utredning fra Statnett.
Tallene i denne utredningen må tas med mange tønner salt. Dels er det mulig å stille spørsmål ved hvor mye det er hensiktsmessig å elektrifisere i Norge. Om verden skal bli «klimanøytral» om 30 år, så er det ikke noe krav at all fossil energi skal konverteres til fornybar energi. Norge er egentlig allerede kommet nesten i mål – resten av verden er ikke i nærheten av oss. Vi trenger ikke erstatte mer fossil energi enn det som kan gjøres uten vindkraft. Og dels overser både Hydro og Statnett at det lille Norge trenger av ny kraft framover, kan skaffes fra mer fornuftige alternativer, som oppgradering av vannkraftanleggene, energieffektivisering m.m.
Les andre artikler av Odd Handegård her.
Les også: Norge med i organisasjon som skal «øke sosial aksept for vindkraft»
