«Vi driter i det dere driver med. Vi tar fra dere fellesgodene. Og vi deler ut resten av naturen deres til vindmølleparker. I miljøets navn».

0
Industrihavn ved Bodø. Foto: Shutterstock

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre har et innlegg i Dagsavisen som fortjener en større leserkrets. Det har tittelen «Det delte landet» og er en ramsalt kritikk av den stigende arrogansen blant sentrale politikere overfor dem som skaper verdiene i landet vårt. Han forklarer det bygde- og utkantopprøret som kom til syne i valgkampen:

«I en debatt hvor de fleste partiene konkurrerer om å snakke om hva Norge skal leve av etter olja, var det vi har levd av før, under og etter olja, usynlig. Som om industrien, krafta og fisken ikke allerede fantes, som om vi ikke allerede drar store veksler på allmenningen vår, kom regjeringa for sikkerhets skyld med et forslag om å parsellere ut hele kysten til vindmølleparker og utenlandsk kapital. Kort fortalt er meldingen som kommer inn fra oslonettet til distriktene i Norge om lag sånn: «Vi driter i det dere driver med. Vi tar fra dere fellesgodene. Og vi deler ut resten av naturen deres til vindmølleparker. I miljøets navn».

Det kan umulig komme overraskende på noen at Senterpartiet vant kommune etter kommune i Nordland. Det var ikke den sjarmerende latteren til Trygve Slagsvold Vedum i partilederdebatten eller farlig populisme som gjorde det. Det er uttrykk for de nye skillene som er i ferd med å dannes i Norge, hvor den største grøfta graves mellom by og land. Det er ikke bare nedlegginga av politikamre, sjukehus og skoler som øker kløfta. Og absolutt ikke symbolkampen om ulv i Rendalen og andre østlandsbygder. Det er like mye synet på verdiskaping, ideen om at norsk landbruk er en subsidiert gave til distriktene fra byene. At industrien er et sysselsettingstiltak for industriarbeidere som trenger noe å gjøre og at olje, gass, havbruk og kraftkrevende industri sine viktigste bidrag til samfunnet er forurensning og CO2-utslipp som øker avstanden.

Summen av alt dette skaper etter hvert en følelse av ikke å være på samme lag. Følelsen blir ytterligere forsterka av sentralmaktas voldsomme trang til å legge mest mulig av lovgivningen inn under EU-kontroll, sist sett i ACER-saken, det forsterkes av debatter om transport og miljø som handler om Teslaer og muligheten for å ta trikken i Oslo og bybanen i Bergen. Og av diskusjoner om innvandring og arbeidsinnvandring som utelukkende føres av mennesker med jobber som ikke står i fare for å få lønns- og arbeidsforholdene sine ødelagt av sosial dumping.»

Les hele innlegget her.

Som for å illustrere Myhres poenger gikk MDG-politikeren Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i MDG Gamlebyen, ut på Twitter og skrev at det nok er mer effekt å hente ut av å ta de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der: «Men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertiden kommer nok oljearbeidere til å høste ca like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen.»

Skjermdump av innlegget til Emil Snorre Alnæs som nå er slettet.

Alnæs høstet en voldsom storm for dette innlegget og har siden slettet det. Men sentrale politikere i MDG nektet å ta avstand fra det mens det fortsatt lå ute. Kanskje MDGs politikere burde nekte å ta imot oljepenger og sende politikerlønna tilbake til staten?

Forrige artikkelNederland: Trafikkaos da bønder inntok Haag for å demonstrere
Neste artikkelDramatisk krise i tysk vindindustri