oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
Mediene skriver mye om økende ulikhet, og venstresiden har satt kamp mot fattigdom på sin dagsorden. Selv om BNP i høyinntektslandene var lavere på 1970 og 1980-tallet, var ulikheten da på langt nær så påtrengende som nå. Hva er årsaken til denne utviklingen av stadig større ulikhet?
I media presenteres de rikes økende grådighet som årsaken til denne utviklingen, men det finnes etter mitt syn langt mer dyptliggende årsaker. Dersom det var de rikes grådighet som var årsaken, kunne jo utviklingen i retning økende ulikhet lett fikses med politiske virkemidler, men så enkelt er det ikke. Jeg skal i denne artikkelen belyse ulikhetens dypere årsaker, men først skal vi kaste et blikk på hvordan den har utviklet seg. Den brede utviklingen mot økende ulikhet finnes beskrevet i statistikken. Den arter seg slik:
Vi ser at det som var en voksende lønnsutvikling fra 1950-tallet til 1980-tallet flater ut, først i USA, og senere i andre høyinntektsland. Denne stagnasjonen i lønnsvekst, som i en del land går over i en lønnsnedgang skjer samtidig som det fortsatt er produktivitetsvekst i landene. Forholdet mellom produktivitetsutvikling og lønnsutvikling i f.eks. USA og Tyskland kan illustreres slik:
Vi ser en utvikling hvor kapitaleierne sikrer seg en stadig større andel av samfunnets produkt. En utvikling som starter i USA midt på 1970-tallet, og i Tyskland etter murens fall og tilgangen på billig øst-tysk arbeidskraft økte. Vi finner denne utviklingen igjen når vi ser en framstilling av fordelingen av samfunnsinntekten mellom kapitaleierne og lønnstagerne. Grafen under viser hvor mye lønnstagernes andel har blitt redusert, og kapitaleiernes andel har økt i forskjellige land, fra 1970 til 2014, og den samme utviklingen har fortsatt fram til i dag.
Denne utviklingen har ført til at en stor del mennesker har blitt vippet ut i fattigdom. Mange jobber har blitt så dårlig betalt at det er blitt umulig å leve av lønnen, og stadig større andel av befolkningen skyves ut av arbeidsstyrken. Høyinntektslandene har sett en eksplosiv vekst i «suppekøene» fra slutten av 1990-tallet til i dag. I dag er det over 15% av befolkningen i land som USA og England som av og til er nødt til å stå i suppekø. La oss ta England som eksempel. Den største organisasjonen som driver med utdeling av mat i England heter ”The Trussel Trust”. De står for i overkant av 40 % av matbankene i England. Den ble grunnlagt i 1997 av et ektepar som returnerte til England etter å ha jobbet med gatebarn i Bulgaria. Da de kom hjem ble de kontaktet av en britisk mor som strevde med å skaffe mat til ungene sine. I 2004 drev Trussel Trust 2 matbanker. I 2008 drev de 22 matbanker, i 2011 drev de 100, i mai 2012 var de kommet opp i 201, i august 2012 drev de 252 matbanker og i 2016 var de oppe i hele 424 matbanker. For året, april 2015 til april 2016, rapporterer Trussel Trust om rekordhøy aktivitet og over en million utdelte 3 dagers nødpakker med mat. Høyresiden skylder denne utviklingen på innvandrere, samtidig som de vedtar å sy puter under armene på kapitaleierne. Kapitaleierne utnytter importen av billig arbeidskraft til å svekke lønns- og arbeidsvilkårene. Imidlertid er denne svekkelsen av lønns- og arbeidsvilkår bare en del av et større bilde og ikke en grunnleggende årsak til økt ulikhet. immigrasjon f.eks. har det vært i USA hele tiden uten at det har medført den utviklingen av ulikhet vi er vitne til nå.
Tjenestesamfunnet vokser fram
Industrialiseringen av høyinntektslandene nådde mer eller mindre sin topp på 1970-tallet. Fra da av svekkes industrialiseringen og tjenestesamfunnet begynner for alvor å vokse fram. Utviklingen kan illustreres slik:
Hvis vi summerer dette i en tradisjonell BNP inndeling av de sysselsatte, vil dagens sammensetning i høyinntektslandene se omtrent sånn ut:
Bearbeiding inneholder bygg og anlegg, gruvedrift, kraftproduksjon og industri. Distribusjon inneholder transport, varehandel mv. Vi ser tjenestesamfunnet som vokser fram.
Endring av fortjenestens kilde
Tjenestesamfunnets framvekst medfører en dramatisk endring av kilden til fortjeneste. Under industrialiseringen er det vi kan kalle forbedringens profitt den viktigste kilden til fortjeneste. Forbedringens profitt består av alle forbedringene som gjøres innen produksjonen, av teknisk eller organisatorisk art. Hvis vi tar et eksempel fra gruvedrift, gjør dagens borkroner en mann i stand til å mangedoble produksjonen i forhold til eldre typer borkroner, uten å øke arbeidsintensiteten. Forbedringens profitt henter fortjenesten fra at antall timeverk pr. produsert enhet blir stadig færre. Etter hvert som tjenestesamfunnet bryter fram endres fortjenestens kilde gradvis fra forbedringens profitt til det vi kan kalle arbeidets merverdi. Arbeidets merverdi oppstår av at lønnstagernes lønns- og arbeidsvilkår forverres på den ene eller andre måten. Det kan være stagnasjon i lønnsutviklingen, reduserte pensjoner, dyrere mat, klær og hus eller lignende forhold. Utviklingen av tjenestesamfunnet med den påfølgende endringen av fortjenestens kilde fra forbedringens profitt til arbeidets merverdi er den dypere årsaken til utviklingen av ulikhet. Når fortjenesten må skaffes ved å forverre lønns- og arbeidsvilkårene er økningen i ulikhet uunngåelig. Vi kan tenke oss en frisør. Hovedmetoden for å øke fortjenesten i en frisørkjede vil ikke være å klippe raskere ved hjelp av nye sakser el., det vil være reduksjon av frisørenes lønn eller andre arbeidsvilkår. Kjernen i privatisering av tjenester er nettopp det samme. Høyrekreftene ønsker å øke omfanget av tjenester hvor det er mulig å tjene penger med forverring av lønns- og arbeidsvilkår.
Industrialiseringens avslutning og økende andel tjenester
Utviklingen i retning mer tjenester vil fortsette. I 2050 kan sammensetningen muligens se slik ut:
| Jordbruk, skogbruk, fiske | 2 % |
| Bearbeiding | 8 % |
| Distribusjon | 20 % |
| Tjenester | 70 % |
Andel utenfor sysselsetting 25 %
Vi skal huske at jordbrukssamfunnet begynte å gå i oppløsning når andelen sysselsatte i jordbruket sank under 40%, i det som er dagens høyinntektsland, noe vi skal se nærmere på i en senere artikkel. I denne artikkelen skal vi nøye oss med å slå fast at utviklingen av ulikhet skyldes strukturelle endringer i samfunnet, industrialiseringens avslutning og utviklingen av tjenestesamfunnet, som det ikke er mulig å vedta seg bort fra gjennom politiske beslutninger. I årene som kommer vil fortjeneste med forbedringens profitt som kilde være avtagende, mens fortjeneste med arbeidets merverdi som kilde vil være tiltagende. Dette vil være en uuttømmelig kilde til produksjon av ulikhet.
