oss 100 kroner!
Fra Politikus.
Kommunevalget i 2019 blei en politisk meningsmåling for regjeringa Erna Solberg. Den klare landsomfattende tilbakegangen for regjeringas høyrepolitikk, førte også til tilbakegang for Ap.
Selvfølgelig. Aps politikk i opposisjon har vært en blåkopi av politikken til Erna Solberg, med alle de toppstyrte reformene som sentraliseringa med tvangssammenslåing av kommuner og fylker, fjernpolitireformen og underlegging av EUs energipolitikk. Ap har stått sammen med regjeringa om å legge ned Andøya og slå sammen Troms og Finnmark. Ap på Stortinget har tvunget på Oslo svært mange nye biler hver dag fra de mest velstående i Asker og Bærum med å presse fram ny E-18, mot det Ap-leda byrådet i Oslo. Og det Ap sjøl stod i spissen for før Solberg-regjeringa: helseforetakene, opprettelsen av NAV og pensjonsnedskjæringene. For Ap-ledelsen lytter ikke lenger til folk, partiet har få slike medlemmer. Ap er i kontakt med og i forståelse med internasjonale «utredningsorganisasjoner» som McKinsey som arbeider for hvordan de rikeste skal bli enda rikere.
Også i Oslo, der Ap under Raymond Johansen både har gått inn for eiendomsskatt og å si nei til å bruke skattepenger på at sosiale konserner skal bli enda rikere, og har styrt politikken i retning av Rødt, har Ap tapt. I Oslo har åpenbart Aps generelle tillitstap betydd mer enn Oslo-Aps konkrete politikk.
Toppstyrt internasjonal konsernpolitikk
I åpningstalen sin på årets Bjørnsonsfestival i Molde 4. september i år, sa statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud:
«Det er hissige protester mot en reformiver som ikke har brede folkebevegelser i ryggen, i motsetning til arbeiderbevegelsen da den krevde alminnelig stemmerett og åttetimers dag, og i motsetning til den brede samfunnsbevegelsen bak velferdsordningene og folketrygden.»
Sånn er det. Denne nasjonale politiske utviklinga av Ap politikk med etterfølgende minkende oppslutning, følger en europeisk utvikling. Sosialdemokratiets historiske politiske rolle, å redde kapitalismen fra kommunistisk oppslutning blant arbeidsfolk, er etter Sovjetunionens fall (og lenge før) og utflyttinga av industrien fra Europa til særlig Kina, over.
Det er forståelig at det var Venstres leder Trine Skei Grande som i valgoppsummeringa i går kveld var mest opprørt over denne høyrepolitikkens nederlag ved å snakke nedsettende om motstanden mot denne politikken hun står for.
Regjeringa holder sammen tross denne motgangen av politikken sin. For de har overveldende støtte i Stortinget for denne politikken med Aps overbeviste ideologiske støtte.
At Høyre og Ap verken går i regjering sammen som i Tyskland, eller slår seg sammen, er ikke fordi det vil være en helt naturlig utvikling, men fordi det vil være så avslørende for deres felles politikk at oppslutninga om deres politikk vil bli enda mer redusert.
