Drep din indre John Bolton

0

Av Caitlin Johnstone.

Vi har alle en John Bolton i miniatyr som kostnadsfritt har tatt bolig i hodene våre, og som ved enhver anledning fremmer verdensherredømme og forstyrrer sjelefreden. Hør bare her:

Den vanligste innvendingen jeg får når jeg oppfordrer til en ikke-intervensjonistisk utenrikspolitikk kan kokes ned til noe sånt som; «Men – men- hvis vi ikke kontrollerer verden, så vil verden være utenfor vår kontroll!» Argumentet, slik jeg oppfatter det, er at hvis det USA-sentraliserte imperiet sluttet å føre endeløse kriger, iscenesette kupp, beleire sivilbefolkninger, patruljere luftrommet med dødelige droner, bevæpne terrorister og torturere journalister som avslører amerikanske krigsforbrytelser, så vil skurkene vinne.

Hva jeg finner fornøyelige med dette argumentet, rent bortsett fra det åpenbare, er at innvendingen er den samme som sinnet vårt kommer opp med når kroppen mediterer.

«Dette går fint,» avbryter sinnet i ett sett, når den mediterende kjemper for å finne roen. «Men det er plikter som må ivaretas, og det er folk som må settes på plass der ute i verdensveven. Livet er hardt og brutalt, vi må beskytte oss og sikre oss hvis vi skal kunne føle oss trygge. Du kan gjerne sitte der med de tøysete pusteøvelsene hvis du føler for det, men jeg har planer, strategier og vittige kommentarer som må formuleres. Verden vil ganske enkelt ikke klare seg uten at jeg er der og kontrollerer den.»

Den beste form for meditasjon er tilfeldigvis den samme som den beste varianten av utenrikspolitikk; du lar helt enkelt alt være som det er. Du sitter bare der, uten å prøve og manipulere eller kontrollere opplevelsene. Fordi all mental lidelse stammer fra sinnets trang til å kontrollere livet, for å beskytte og sikre det illusoriske egoets interesser, er veien til indre fred derfor den samme som veien til verdensfred: La bare alt være som det er!

I denne varianten av meditasjon prøver du ikke å tvinge tankene dine til å konsentrere seg om noe spesielt, eller påvirke sinnet i noen som helst retning. Det vil dukke opp tanker om ting som må gjøres – og du tillater simpelthen tankene å være som de er. Det vil komme opp følelser om mennesker som har vært stygge med oss i fortida, eller om stressende situasjoner fram i tid, og du lar følelsene komme, uten å involvere deg. Alt som oppstår i din bevissthet tillates å være som det er, uten mental inngripen.

Når du gjør det på denne måten, vet ikke sinnet hva det skal foreta seg. Det har alltid eksistert i en sammenheng av konflikt og kontroll, så etter hvert vil det antagelig bare legge seg og slappe av, som et trassig barn som en mor bare ignorerer.

Grunnlaget for vår bevissthet er den dype og gjennomgripende freden, og det eneste som hindrer oss i å forstå dette er den mentale (u)vanen med konstant å kjempe for kontroll på ulike områder. Når vi kan slappe av og bare la bevisstheten være som den er, kan vi lettere gi slipp. Den dype og gjennomgripende freden er egentlig vår sanne natur.

Men det krever at hav av tillit. Det krever en beslutning om å stole på at verden håndterer sine egne saker. Det krever et bevisst valg om å hedre suvereniteten til alt og alle. Nøyaktig som en ikke-intervensjonistisk utenrikspolitikk ville gjort.

På nøyaktig samme måte som Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, argumenterer for at det «anarkistiske internasjonale miljøet» er så farlig at alle midler må tas i bruk for å få kontroll over det, har vi også en skingrende bebartet stemme i hodet som konstant hevder at livet må bli satt under full administrasjon. I begge tilfellene er det målet om å kontrollere verden, og vår manglende evne til helt enkelt å stole på den, som er vår egentlige fiende. Fienden er ikke en kald og brutal verden som motsetter seg våre forsøk på kontroll, nei: fienden er «The John Boltons» – både på innsida og utsida.

Den naturlige utgangsposisjon for både for den menneskelige bevissthet og menneskelig sivilisasjon er fred.  Det krever en skikkelig innsats med kontroll og manipulasjon av verden for at vi skal kunne dra oss etter håret ut av den naturlige tilstanden. Vi vil oppnå fred – både på utsiden og innsiden – når vi velger å stole på verden og (igjen) ta spranget inn i den naturlige tilstanden. Veien til all fred må nødvendigvis gå i samme retning.

Inntil så skjer vil innvendingene selvsagt fortsette. «Hva med russerne? Hva med kineserne? Hva med alle trollene på nettet?»

Men greia med denne type innvendinger er at de raskt blir irrelevante; menneskeheten kan ganske enkelt ikke fortsette som den gjør. Vi nærmer oss raskt det punktet hvor vi enten vil endre kurs drastisk, eller vi vil alle gå til grunne i atomkrig eller økonomisk kollaps.

På en eller annen måte vil sola en dag stå opp i en verden uten en eneste John Bolton, verken i hodene våre eller i Washington DC. Spørsmålet blir om dette skjer fordi vi har klart å kvitte oss med de onde, monstrøse dødshvalrossene som driver oss mot død og jævelskap, eller fordi de har lykkes med det.

Originalens tittel: Kill Your Inner John Bolton

Oversatt til norsk av Anki Ødegaard.

Forrige artikkelCecilie Hellestveits Syria
Neste artikkelHva er Libra, Facebooks kryptovaluta?
Caitlin Johnstone er en australsk journalist og blogger. Hun skriver på sine nettsider at artikelene hun signerer stort sett er blitt til i dialog og samarbeid med ektemannen Tom Foley. "Det virker ganske åpenbart for meg at arten vår er på vei mot katastrofe hvis vår oppførsel i stor skala forblir diktert av systemer der mennesker og nasjoner konkurrerer med hverandre om makt og profitt i stedet for å samarbeide med hverandre til beste for alle. Jakten på profitt for sin egen skyld dreper biosfæren vår og agendaen for unipolar dominans driver oss stadig nærmere atomkrig, så jeg finner det ingen overdrivelse å si at selve vår overlevelse avhenger av å forlate kapitalismen og imperialismen til fordel for samarbeidsbaserte samfunnsmodeller."