USA – en økonomi basert på plyndring

0
Illustrasjon: Shutterstock

Kapitalister har lenge framstilt USAs økonomiske suksess som en suksess for kapitalismen, skriver Paul Craig Roberts, og fortsetter: USAs suksess har hatt lite med kapitalismen å gjøre.

Dette skriver altså Roberts, som var viseminister for finansdepartementet i USA under Ronald Reagan, og som innehar departementets pris Meritorious Service Award for “his outstanding contributions to the formulation of United States economic policy.” Roberts har også vært redaktør i Wall Street Journal og skribent i et stort antall av hovedstrømsmediene i USA i tillegg til at han har diverse akademiske titler.

Vi har altså å gjøre med en akademiker og forfatter som bør ha en viss innsikt i temaene USA og kapitalisme. Poengene til Roberts er følgende:

Fram til 1900 var USA en lukket økonomi bak kontrollerte grenser. USAs suksess fram til da var bygd på flere århundrer med plyndring av nærmest jomfruelige omgivelser og enorme naturressurser. Personer og selskaper kapitaliserte ganske enkelt disse ressursene. Etter hvert som befolkninga økte, falt utbyttet per capita. Men USA fikk ny vind i seilene gjennom første verdenskrig som la de konkurrerende europeiske maktene i ruiner og åpnet veien for USA til å bli en verdensmakt. Andre verdenskrig utslettet Europas makt og la det finansielle og økonomiske hegemoniet i USAs hender.

Hegemoni basert på plyndring

USAs dollar fikk rollen som verdens reservevaluta, en rolle den tok over fra det britiske pundet, og gjennom det ble det mulig for USA å betale regningene sine gjennom å trykke penger. Ved hjelp av dollaren og instrumenter som IMF og Verdensbanken ble det mulig for USA å plyndre resten av verdens ressurser, slik Amerikas ressurser tidligere ble plyndret. Roberts oppsummerer:

Vi kan konkludere med at plyndring av naturressurser og evne til å eksternalisere mye av kostnadene har vært de viktigste bidragene fram til i dag til USA-kapitalismens suksess.

For en mer omfattende framstilling av disse poengene viser han til artikkelen U.S. Economic Warfare and Likely Foreign Defenses av Michael Hudson.

Og den tidligere visefinansministeren til Reagan ser nesten ut som en marxistisk kritiker når han skriver:

Grunnleggende er kapitalismen en plyndringsmekanisme som genererer kortsiktig profitt gjennom å eksternalisere langsiktige kostnader. Den utarmer naturressurser, inkludert luft, jord, vann, for kortsiktig profitt og dytter mesteparten av sine kostnader, slik som forurensning over på miljøet. Et eksempel på dette er regnskogen i Amazonas som blir ødelagt av tømmerkompaniene. Verden taper et massivt karbonlager som stabiliserer det globale klimaet og tømmerkompaniene får en kortsiktig profitt som bare er en bitteliten prosent av de langsiktige kostnadene.

Roberts viser til den økologiske økonomen Herman Daly og reiser spørsmålet om ikke BNP-vekst bare er et produkt av å ikke regne inn alle de virkelige produksjonskostnadene. Han går videre og setter USAs politikk med å styrte utenlandske regjeringer og føre kriger over alt i lys av denne plyndringsøkonomien. Roberts nevner i denne sammenhengen forsøkene på å styrte den lovlig valgte regjeringa i Venezuela og den åtte år lange krigen mot Syria. Men her ser han at Russland og Kina trer fram på arenaen og stopper USA, og han regner det som sannsynlig at de vil hindre Washington fra å styrte Iran.

USAs imperium synker fort. USA kriger handler om et forsøk på å berge det.

Kollapsen nærmer seg

Roberts mener at USAs plyndringskapitalisme nå nærmer seg sammenbruddet:

Etter som de ressursene som lar seg plyndre minker, mister USAs kapitalisme, som er tungt avhengig av plyndring ett av sine fundamenter. Nå som den samlede forbrukeretterspørselen også bryter sammen og realinntektene slett ikke øker, og jobbene til middelklassen forsvinner og polariseringa mellom rik og fattig i USA når ekstreme høyder, går en annen bærebjelke i USAs kapitalisme i oppløsning. Forretningslivets investeringer har også brutt sammen etter som korporasjonens profitter og opplåning brukes til å kjøpe selskapene egne aksjer, og derme avkapitaliserer dem, faller også den samlede etterspørselen sammen.

Roberts ser ingen mulighet for at the Fed eller andre instrumenter vil kunne holde dette korthuset oppe i svært lang tid:

Det som er igjen vil være en ruin.

Det gjør vondt når imperier brister

Dette har vært et av gjennomgangstemaene på steigan.no. Det er svært få personer og miljøer i Norge, og til og med internasjonalt, som har registert eller evner å ta inn over seg at dette systemet kanibaliserer seg sjøl og omgivelsene. Det lever på lånt tid. Framtida er pantsatt for å holde den kortsiktige profitten opp enda et kvartal til. Dette minner skremmende om et annet imperium, nemlig Romerriket:

Roma hadde i sine glansdager en million innbyggere. Det forutsatte en meget avansert infrastruktur når det gjaldt vannforsyning, transport, vareleveranse, handel, matforsyning og så videre. Byen var også datidas ypperste uttrykk for en omfattende bygningsindustri, som hadde kapasitet og nivå til å levere så utrolig mye bygningsmateriale som en slik by krevde.

Da imperiet klappet sammen ble ikke infrastrukturen vedlikeholdt. Akveduktene gikk i stykker, slik at byene ikke fikk vann. Veiene og broene ble ødelagt og ikke reparert. Varetransporten og handelen ble redusert fra en fossende elv til en liten sildrebekk. 1200 år etter sine velmaktsdager var Roma en ruinby der det bodde under 8.000 mennesker.

USAs imperium viser alle tegn på å stå foran sammenbruddet, ikke i dag eller i morgen, men la oss si innen et tiår eller makimalt to. Store deler av verdensøkonomien er bygd opp rundt den samme plyndringsøkonomien som Roberts beskriver så godt. Det gjelder ikke minst et land som Norge som i høy grad har bundet seg til masta i USAs synkende skip. Oljefondet disponeres av Wall Street. Kollapser Wall Street, forsvinner fondet i dragsuget.

2030 er kritisk

Hvorfor sier vi at USAs hegemoni har et så kort tidsperspektiv? Er ikke det sagt før? Grunnen er at USA allerede er passert på mange områder og at Kinas økonomi, forutsatt at det ikke blir en storkrig som skaper en enda større kollaps enn selv Romerrikets sammenbrudd, vil bli dobbelt så stor som USAs innen svært kort tid, kanskje alt i 2030.

Målt i kjøpekraftsparitet er Kinas BNP ifølge IMF allerede 14 prosent større enn USAs. Selv med en redusert veksttakt på 6,2 prosent vil Kinas BNP bli doblet innen 2030, og da vil også den nominelle verdien av Kinas økonomi være større enn USAs. Halvveis til 2030, nemlig i 2025 tar Kina sikte på å være sjølberget med 70 prosent av det landet trenger innen avansert teknologi, ifølge planen Made in China 2025.

Made in China 2025 er vendepunktet

Donald Trump har innsett at dette er en alvorlig trussel mot USAs hegemoni, men de tiltakene han har valgt, i form av sanksjoner og handelskrig, vil på ganske kort sikt tvinge Kina til å gå enda fortere og mer kompromissløst fram på denne veien. Av-dollarisering av verdensøkonomien innen 2030 framstår som sannsynlig. Og da vil antakelig også USAs plyndringsøkonomi har framtida bak seg.

Les også: Det synkende imperiet

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelAssange-utstilling får komme tilbake
Neste artikkelSolberg og IS i limboland
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).