Tysk industri – største nedgang siden finanskrisa

0
Illustrasjon: Shutterstock

Europas lokomotiv, den tyske industrien, opplever sin største stagnasjon og nedgang på ni år. I annet kvartal 2019 falt industriproduksjonen i Tyskland med 1,1 prosent og energiproduksjonen falt med 5,9 prosent. Dette skriver Phillip Inman i The Guardian. Inman er fast økonomikommentator i avisa.

Tyskland er rammet av handelskrigen mellom USA og Kina og av de pålagte sanksjonene mot Russland, som i sin tid var et svært viktig marked for tysk industri.

På årsbasis har den tyske industriproduksjonen gått ned med mer enn 5 prosent. Industrigiganter som Volkswagen og Daimler melder om markant nedgang og vanskeligere tider framover. Den tyske bileksperten Ferdinand Dudenhöffer sier at hele den globale bilindustrien er inne i ei stor krise. Og dette rammer Tyskland med stor tyngde, siden landet er en ledende bilprodusent.

Industrien er pålagt store omlegginger for å elektrifisere bilparken. Dette skaper problemer i hele produksjonslinja som idustrien ikke har klart å løse. Elektriske biler utgjør bare en liten prosentandel av det tyske markedet og samtidig er tysk el-produksjon knapt i stand til å takle dagens etterspørsel. Tre ganger i 2019 er det varslet om alvorlig fare for balckout i Tyskland.

Også Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) melder om krisestemning i tysk industri. Det er ikke mange lyspunkter å spor, ifølge avisa.

Tyske industriledere mener at landet står foran en snarlig resesjon og at man bør forberede seg på det. Også bransjer som kjemisk industri og maskinindustri, der Tyskland er helt i verdenstoppen, har store problemer.

Europeisk økonomi er helt avhengig av helsa til den tyske industrien. Tyskland står for 30 prosent av eurosonens BNP. Røde tall i Tyskland betyr stormvarsel for EU.

Den europeiske sentralbanken under Mario Draghi har fulgt en politikk siden finanskrisa med stadige «kvantitative lettelser», og det har holdt finanskapitalen fornøyd. Effekten for industrien har vært heller laber. Men nå er det som måtte ha vært av krutt i sentralbanken brukt opp.

Økonomikommentator Ambrose Evans-Pritchard i The Telegraph sier rett ut at tysk økonomi er i «fritt fall», noe som nok er en overdrivelse, men som gir et greit bilde av den rådende stemninga. Og han har dessuten gode poenger: mer enn 80 prosent av Tysklands fabrikker opplever krympende etterspørsel!

Samtidig har EU tillatt seg den luksusen (eller godtatt å bli tvunget til) å være med på alle USAs sanksjoner, enten det er mot Russland eller Iran, noe som har kostet Europa dyrt i markeder, inntekter og arbeidsplasser. EU-politikerne som er vant med å være Washingtons tamme kaniner, bare de får VIP-behandling i Det hvite hus har vanskjøttet sine egne land for å tekkes USA.

EUs økonomi er også i høyeste grad skadelidende av USAs handelkrig mot Kina.

Blant europeiske politikere er det skapt en kultur der politikken er frikoplet fra økonomi og produksjon. Man vedtar det ene politiske tiltaket etter det andre nokså uavhengig av det materielle grunnlaget, og produksjon og realøkonomi er knapt på dagsordenen.

De statene som ble med i EU under stor jubel og drømmer om høyere lønninger og tysk velstand har fått oppleve at de er blitt leverandører av billig arbeidskraft og har tapt millioner av sine unge arbeidere og dermed sagd av mye av den greina deres egen framtid skulle hvile på. De er blitt den europeiske versjonen av Mexico, skriver Alastair Crooke. Polen trygler nå utenlandsarbeiderne om å komme tilbake, men har lite å tilby for å få det til.

For Tyskland vil også Brexit bli et hardt slag, og tyske økonomer regner med at de vil komme til å se det på statistikkene og i bedriftene, uten at noen har noen klar forestilling av hvordan det faktisk vil slå ut.

Med Tyskland i krise vil også nasjonalistene i ulike EU-land se seg om etter andre løsninger, slik vi nå ser i Italia. Og denne gangen er det ingen Helmut Kohl eller noen sterk Angela Merkel der til å gi kommandoen. Financial Times skriver at hele den europeiske integrasjonen står i fare, og det er nok ikke noen overdrivelse.

Forrige artikkelMMT – Modern Monetary Theory, er det en ny mirakelkur?
Neste artikkel– De 25 rikeste dynastiene kontrollerer 1.400 milliarder dollar
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).