Vidar Sandbeck og utvanderne – et nytt perspektiv på migrasjon?

5
Utvandringen til Amerika. Kilde: http://historiefortelleren.no/historier/amerika-og-utvandring/
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Hvem fortjener mest sympati, de som flykter eller de som blir? Vår egen historie gir etter min mening svar på det.

Omtrent 800.000 nordmenn utvandret til USA i perioden 1825–1920 pga fattigdom og undertrykking, samt eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland. Men det var ikke disse nordmennene som bygde Norge og den norske velferdsstaten. Det var de som holdt ut slit, fattigdom og undertrykking i Norge som gjorde det.

På samme måte var det de som ble igjen her som var med på å frigjøre Norge og verden fra nazismen. Og det er blant disse norske kvinner og menn vi finner dem som den dag i dag hylles som krigshelter, ikke de som flyktet før og under krigen. Aller minst de som slo seg sammen med okkupantene eller kjempet på østfronten sammen med okkupantene.

Dette må få konsekvenser for hva vi tenker og hvordan vi handler når det gjelder flyktninger til Norge og jeg velger å fokusere på flyktninger fra Syria. Vi bør altså hylle det flertallet av syrere vi ikke ser, som «står han av» i Syria, framfor de som unndrar seg ansvaret, som rømmer fra verneplikt osv. Det er førstnevnte som nå holder hjula i gang på best mulig måte i Syria, med gjenoppbygging og ikke minst ved aktiv kamp FOR uavhengighet og framtidig velstand, MOT angripere innen og utenifra, slik gode nordmenn gjorde 1940-45.

Antagelig har over 150 000 syriske regjeringssoldater mista livet mens flere hundre tusen er lemlesta for livet, for det meste unge menn og kvinner, som i Norges væpnede styrker. Disse eksisterer ikke i norske mediers/politikeres framstilling av krigen. Her en sterk videopresentasjon av noen av soldatene.

Heller ikke de sivile på regjeringssiden som enten dør eller så vidt holder seg i live tross mat og medisinmangelen som krigen, inkl USA/EU/Norges sanksjoner, har ført til eksisterer i medieframstillingen av krigen. Disse soldatene og disse hverdagsheltene fortjener en oppreisning og en unnskyldning fra det norske folk, da norske politikere har ført krig mot Syria siden 2011. Mediene i Norge har deltatt i krigføringen bl.a. gjennom fortielser. Derfor er det ukjent for store deler av Norges befolkning.

Siden jeg har brukt store deler av 2018 og 2019 på å studere Vidar Sandbecks viser og romaner har jeg lyst til å knytte dette an til Sandbecks utvandringsroman, «Månen lo over Ravneberget» fra 1964.

Bokas handling foregår i Østerdalen på 1870/80-tallet og den dreier seg mest rundt Palmer, den mest evnerike, flittige og ansvarsfulle husmannssgutten i en søskenflokk der alle drømmer om «Amerika». Det ble derfor hans lodd å bli igjen og passe på foreldrene mens brødre, søstre og naboer forfulgte drømmen og utvandret. Skjønt Palmer bar på den samme drømmen som de andre.

Etter hvert forelsker Palmer seg i Sara og de gifter seg. Han prøver å få henne med seg til USA. Men Sara vil ikke. Og da det første barnet kommer slår han det fra seg, inntil videre. Likeså når det andre barnet kommer. Og det tredje. Men da foreldrene dør gir Sara etter for Palmers drøm.

På ferden over Glomma, på vei til Elverum for å ta toget til Christiana, som første dagsreise på den lange reisen skjer så det fatale: Sara drukner grunnet uberegnelige strømmer som vårflommen har skapt.

Noen måneder etterpå, da Palmer har kommet seg over den verste sorgen og skyldfølelsen får han øye på en som nærmer seg husmannsplassen og vinker mot ham. Hvem kan det være? Han ser noe fremmedarta ut, nærmer seg stadig, fortsatt vinkende. «God dag, Palmer. Har du glømt bror din», lyder det i det Ole legger hånda på brorens skulder.

Etter 23 år i «Amerika» har ikke bror Ole klart å spare mer enn en en-dollar som han forærer til enkemannens barn på deling og han forteller om «tørke, præriebrann og haglbyger som slo ner avling og drev nybyggere til fortvilelse……og den gamle kjenningen de hadde flykta fra: fattigdommen». Etter at kona døde «bar han et eneste ønske i seg: å få sjå att Granum og hemmet ved Sunna å».

En uke etter gjensynet og den lange adskillelsen begir Ole seg til hovedstaden for å «tjene til brød på Tingvallakaia».

«Møtet med broren steg fram. Men underlig nok kjente han (Palmer) ei sorgfull ro sige over seg da amerikaglansen bleknet og drømmen gikk under……som om Ole plutselig rev et slør bort så drømmen smuldret i det sterke lyset………Palmer avskrev for alltid Amerika………Livet skulle gå videre under Jonsknuten».

I kjølvannet av denne erkjennelsen aner vi at Palmer setter seg mer jordnære mål: organisert arbeid for å bedre levekårene for seg, sine og andre slitere, på husmannsplassene, i fabrikkene osv (bildet viser en husmannsplass ved Smestad i Oslo der det i 1878 bodde to familier, tilsammen 22 personer). 

Hjemlengsel er det også mange syrere i Norge som bærer på. Og det er ikke bra for noen nasjon at de friskeste og mest arbeidsføre menneskene forsvinner, de som staten har investert store midler i til utdanning mm. Ja, Syria har et skolesystem som er langt bedre enn det jeg trodde inntil for et par år siden. Her er første episode av en dokumentarserie om fire skoler i Damaskus.

Så norske myndigheter bør i hvert fall ikke hindre syrere i å dra hjem for å bidra til gjenoppbygging, slik de faktisk gjør når de sier at det er for farlig å returnere. Og ved å tilby levekår, inkl gratis utdanning mm, som Syria ikke kan konkurrere med. I alle fall ikke det første tiåret. Dette skjer mens afghanske og andre flyktninger blir tvangsreturnert. Jeg tar ikke til orde for massiv tvangsretur, men at vi må komme oss ut av vanetenkningen samt misforstått og nærsynt “godhet”. De som allerede har fått fast opphold bør sjølsagt få bli her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. "Du Gunhild, vi tænkjer os hematt i kveld,
    kom Gunhild, ta bror din i armen.
    Vi lister os stille rundt hjørnet der
    og klyv op paa muldbenkkarmen.
    Vi tør itte gaa ind og syne os fram,
    fattige etter færden.
    Da sluknet snart glæden vi tændte her,
    da fulgte ingen fryd med gaven vor mer,
    da brast nok det straalende eventyr
    om guldlandet vester i verden.

    Ja tænk om dom ante hvor trøtte vi er.
    Tænk om dom saag haass vi hadde det her.
    Tænk om dom visste vi sændte den sidste daler vi aatte.
    Da fulgte ingen glæde med gaven vor mer.

    Men Gunhild-mor, det faar dom alder visst…"

    Frå diktet “De eldste unga”, trykt i samlinga “Je vil hem att”, emigrantdikt frå 1933 av Ingeborg Refling Hagen. Sandbeck var langt frå den einaste som tenkte og skreiv på same vis.

  2. SHO says:

    Når det gjelder den norske utvandringen til USA, så bestod den av to faser:
    først var man utvandrer fra Norge, dernest var man innvandrer til USA.
    Spørsmålet er om dagens innvandrere egentlig kan kalles for å være utvandrere?

    En utvandrer i tidligere tider kuttet i praksis nesten all sine bånd til sitt gamle land. I dag er det mulig vhja fly å kunne reise ganske raskt (og billig) tilbake til sitt gamle land på besøk og for lengre opphold, og det er også mulig å kunne sende ganske mye penger raskt og billig tilbake til sitt gamle land. Dermed kan en innvandrer fremdeles være sterkt knyttet til sitt opprinnelsesland og integrering i det nye landet kan bli vanskeligere. En slik innvandrer er rett og slett multikulturell og vil stå med en fot i hver kultur (i en slags spagat).

    La oss si at det skulle bli krig i verden og at flyreiser og pengeoverføringer ikke lenger vil være mulig (da må feks pengene fra barnetrygden brukes her i Norge istedenfor å bli sendt ut av landet til fattige slektninger i det gamle hjemlandet). Da kan mange innvandrere bli tvunget til å velge mellom hvilket land de egentlig ønsker å bo i. I en slik situasjon blir det i praksis vanskeligere å samtidig være medlem av to forskjellige land og kulturer.

  3. runeulv says:

    Når 8% bruker 56% av sosialbudsjettet, så tar man livet av sosialismen som politisk alternativ, om det er de befolkningen holder ansvarlig for at de er her.

    Jeg er av den formening at kapitalistene har betalt for venstreskribenter og annen undergravende virksomhet fra NGOer for å få de politiske partiene på venstresiden til å begå et forræderi mot folket, og at kapitalistene er ansvarlige for dagens samfunn, men den historien venstreskribentene i kapitalistmedia selger folket, er at tsunamigrasjonen er sosialistisk politikk de røde påtvinger de blå. Det er også selvutnevnte sosialister, som regel betalte, som jobber for innføring av sensur, når folket ikke lenger tror på den sannhet “sosialistene” i media selger, og det lover heller ikke bra for at sosialismen ikke skal bli sittende igjen med svarteper.

  4. Men i dag kan svært mange kommunisere med den nye verden de kommer til ved felles språk, i motsetning til mine forfedre. De søkte sammen, og holdt på norsk kultur så lenge de klarte. De var ofte så inngrodde i sine forestillinger om gamle-landet, at de ikke så for seg at Norge også hadde hatt materiell utviklig.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

5 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.