oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Norge er det landet i Norden der folk har lengst reisetid til nærmeste sykehus. Derfor har den største delen av befolkninga mer enn en times reise til et sykehus. Da regner en ikke fra skadetidspunktet til hjelp, men fra alarmsentralen blir varsla til hjelpa er der. Størstedelen av befolkninga har derfor langt mer enn det som kalles den gylne time til sykehus i akutte tilfeller. Stortinget ønsket i 2000 en responstid på 12 minutter for 90 % av befolkninga i byer og tettbygde strøk og godtok 25 minutter for 90% av befolkninga i grissgrendte strøk. På 19 år er vi langt unna denne målsettinga.
Tvert om, så har vi etter sykehusreformen fått redusert antall lokalsykehus med akuttfunksjon fra 55 til 49, dvs med mer enn 10%. Til sammenligning kan nevnes at Sverige har 78 lokalsykehus med akuttfunksjoner. Enda sloss vi mot skiftende regjeringer for å opprettholde lokalsykehusene med døgnkontinuerlig akuttmottak. Myndighetenes strategi for å møte kravet om responstid er tredelt.
For det første prøver de å bygge opp en ambulanse som skal bli sykehusets forlenga arm. Men å styrke ambulansebilene med større og bedre utstyrte biler, medfører store endringer på ambulansestasjonene. Disse sentraliseres nå. Nordlandsykehuset samler ambulansetjenesten for kommunene Bø og Øksnes til Frøskeland ved Sortland, de gjør to stasjoner på Andøy om til en. Det samme skjer på Senja under UNN, og Lødingen må avstå en bil til Evenskjer antageligvis. Ambulansebilene flyttes fra utkantene, i hovedsak pga bemanningsbehovet. Ambulansebåten Alden på Bjarkøy ble av samme grunn fjerna.
Den andre strategien for Helseforetakene er å overlate mer ansvar til primærhelsetjenesten. For dem er det viktig å få skjøvet ansvaret over på kommunene slik at de må bygge ut legevaktordningene. Samhandlingsreformen er blitt mer et svarteperspill om ansvar. Kommunene må bygge opp beredskapsgrupper slik som på Bjarkøy og Sandsøy da ambulansebåten forsvant.
En tredje strategi vi ser er at brannvesen får mer og mer helseoppgaver. Av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), kan vi se at helseoppdrag har økt dramatisk for brannvesenet de siste 5 årene. I 2018 var det totalt 10.096 utrykninger for diverse branner og 6.505 utrykninger som var helseoppdrag. I tillegg kommer masse andre oppdrag, men helseoppdrag er nå blitt større enn trafikkulykker. Fortsetter Helse Nord sin reduksjon av ambulansetilbudet i utkantene, pålegger de brannvesenet enda større oppgaver med å hjelpe folk. Vi ser at politiet opplever litt av det samme presset med å måtte være helseforetakenes førstelinjetjeneste innen psykiatri.
Fungerer dette så er neste skritt å legge ned flere lokalsykehus, gjøre dem om til sykestuer, overføre dem også til primærhelsetjenesten. Det vil ikke bli særlig forskjell på helsehus og sykehus. Derfor mistenker jeg Helseforetakene å ha en strategi med å få helsehus hos kommunene til å overta rollene til lokalsykehusene. Det ser ut til at helseforetakene styrer etter en strategi å gjøre spesialisthelsetjenesten spissa på spesialistoppgavene. De fleste sykdommene som er sammensatt, ønsker en å overlate til kommunene.
Markedsorienteringa til helseforetakene muliggjør oppsplitting av helsepolitikken. Vi trenger en helhetlig helsepolitikk som gir folk trygghet. Derfor må vi ha folkevalgt styring av både sykehusene og primærhelsetjenesten. For å få det til er aksjonsgrupper for Ambulansebåten og Folkebevegelsen for lokalsykehusene nødvendige.
Vi må få bedre responstida på akutthjelp til folk i hele landet. La ikke helseforetakene få avfolke utkantene.
Frode Bygdnes
Andre artikler av Frode Bygdnes, les her.
