oss 100 kroner!
Skam er plutselig kommet på moten. Ikke bare er det tittelen på Norges mest kjente TV-serie. Det dukker opp i den ene aktuelle debatten etter den andre.
Det er noe helt nytt i det moderne Norge at skam får en så stor ideologisk kraft. Men begrepet skam har naturligvis urgamle røtter. Ideologisk går det an å skille mellom tre typer kulturer når en ser det fra dette perspektivet:
- Skyldskultur
- Skamkultur
- Fryktkultur
Dette handler om hvilke følelsemessige mekanismer samfunnet bruker for å kontrollere mennesker og opprettholde sin sosiale orden.
Det kristne Norge har vært en typisk skyldskultur. Du er en synder og du risikerer straff i det hinsidige. Ditt eneste håp er å innrømme din skyld og be om syndsforlatelse. Den kristne forestillinga er at Jesus har tatt på seg våre synder, slik at vi kan få frelse gjennom å tro på ham.
En skamkultur er helt annerledes. I en slik kultur kontrolleres samfunnsmedlemmene gjennom motsetningsparet skam–ære. Hvis du ikke underkaster deg risikerer du å bli fullstendig utstøtt. En skam kan slettes gjennom hevn, slik som for eksempel blodhevn. I en skamkultur spiller stolthet og ære helt sentrale roller. Det viktigste er ikke å bekjenne sine synder, men å framstå godt, «fare una bella figura,» som de sier på italiensk.
I en fryktkultur er det frykten for gjengjeldelse, for eksempel fra de guddommelige maktene, som holder samfunnet på plass.
Det førkristne Norge var en skamkultur. Det handlet om å forsvare sin, eller klanens og ættens ære. De verste som kunne skje med deg var å bli dømt utlægd, altså utenfor loven, fredløs. Antikkens Hellas var også en skamkultur. Ifølge tradisjonen ble datidas verdenskrig, Trojakrigen, ført fordi prins Paris av Troja hadde forført Menelaos‘ kone Helena. Menelaos og hans bror Agamemnon hadde ikke noe valg, de måtte gå til krig for å gjenopprette klanens ære.
Det gamle Kina var også en skamkultur. Å tape ansikt er noe av det verste som kan skje med deg i Kina den dag i dag. I Analektene (Samtalene) sier Konfucius (Konfutse):
Hvis du leder folk gjennom administrative tiltak og setter dem på plass gjennom straffeloven, så vil de prøve å unngå straff, men vil ikke ha noen følelse av skam. Hvis du derimot leder dem på en fremragende måte og setter dem på plass gjennom ritualer og roller, og samtidig utvikler skamfølelsen, vil de sjøl ordne seg på harmonisk måte.
En god hersker etter Konfucius’ ideal er en som lykkes i å få folk til å internalisere samfunnets regler gjennom å kjenne skam dersom de brytes.
Skyldskulturen kan være grusom nok, men det finnes i det minste den muligheten at man kan hate synden, men elske synderen. Jesus kunne omgås med de verste synderne i samfunnet fordi han forlot dem deres synder. I en skamkultur er dette umulig. Du omgås ikke de utstøtte, for da blir du sjøl utstøtt. Tviler du på dette? Prøv!
David Brooks, som er kronikkskribent i New York Times hadde i 2016 en interessant artikkel om den nye skamkulturen som er vokst fram i USA. Han viser til an artikkel av Andy Crouch i Christianity Today der dette fenomenet drøftes.
Det er særlig sosiale medier som har sørget for gjennombruddet til den nye skamkulture, skriver Brooks.
I en verden av Facebook, Instagram og resten av dem handler det hele tida om å vise seg fram og å observere. Behovet for å bli omfavnet og lovprist er intenst. Folk frykter å bli utstøtt og forsømt. Det moralske livet bygger ikke på en sammenheng av rett og galt, men av inkludering og ekslusjon.
Dette skaper et sett av sosiale handlemåter. På den ene sida lovpriser folk hverandre og dynger hverandre ned med ros – slik at de sjøl til gjengjeld kan bli godtatt og få ros tilbake. Berømmelse er det beste du kan oppnå.
På den andre sida er det de som setter reglene i den sosiale gruppa som utøver sin makt gjennom å bestemme hvem som skal godtas og hvem som skal utstøtes. Sosiale medier kan være nådeløse og grusomme mot dem som ikke passer inn.
Dermed er folk ekstremt engstelige for at de eller den gruppa de tilhører skal bli utstøtt eller bli stemplet som dårlige. Dette skaper et system der de moralske normene er stadig flytende. Du kan aldri være sikker på om du er innenfor eller utenfor når stemningene skifter. Dette skaper en kultur med oversensitivitet, overreaksjon og moralsk panikk, skriver Brooks. Og det er jo ikke vanskelig å kjenne dette igjen.
I Bibelen finnes naturligvis også begrepet skam, men et nettsøk viser at begrepet nesten bare finnes i Det gamle testamentet, og i det nye testamentet finnes det ikke i det hele tatt i de fire godkjente evengeliene. Det gamle testamentet uttrykte jo i høyeste grad moralen og tankegodset til patriarkalske klanssamfunn, mens kristendommen jo ikke gjorde det.
Den moderne skamkulturen hevder seg å være for inkludering og toleranse, men den kan være grusom mot dem som er uenige og mot dem som faller utenfor. Tankepolitiet behøver bare å skyve fram hva som er de lovlige tankene, og de lovlige følelsene, så gjør folks frykt for å bli utstøtt resten.
Les også:
