oss 100 kroner!
Vi vet det jo, at noen ord plutselig kommer på moten, og så brukes de overalt. Men det kan også være greit å få det vitenskapelig dokumentert. En analytiker har gjennomført en ordanalyse av New York Times fra 1970 til 2018 og har dokumentert med grafer hvordan visse ord og begreper plutselig kommer i hopetall.
Begreper som «mansplaining» og «toxic masculinity», som praktisk talt ikke fantes tidligere har gjort en plutselig furore. Det samme har «white supremacy» og «transphobia». Og New York Times setter moten, også for Europa og Norge. Sjøl om det ikke er gjort noen slik analyse av norske medier, så har vi jo et inntrykk av hvor landet ligger.
Og ord er makt. For første gang på svært lenge er rase blitt et argument i den politiske debatten som har vekt i seg sjøl, forutsatt at man snakker om «den hvite rasen» – «whiteness», «white privilege», «white supremacy». Får man folk til å bruke slike begreper har man også et stykke på vei begynt å forme tankene deres, som George Orwell har påpekt så effektivt i romanen 1984.
Det samme gjelder et ord som «islamophobia» eller «islamofobi». Det har jo ingen klar logisk mening. Det skulle bety noe sånt som «sykelig redsel for islam», men det brukes stort sett mot enhver kritikk av islam, også tradisjonell religionskritikk og politisk kritikk. Og da er hensikten oppnådd. På samme måte prøver den sionistiske ledelsen i Israel – med framgang – å få definert enhver kritikk av Israel som «antisemittisme». Denne logiske og politiske tilsnikelsen tas nå inn i lovverket i stadig flere land for å kvele kritikken mot Israels rasistiske og hensynsløse behandling av palestinerne.
