oss 100 kroner!
Av George Chabert
Italias innenriksminister, populisten Mateo Salvini, var rask til å tolke EU-valgets resultat som en milepæl: «Et nytt Europa er født!» Men selv om fire av de fem største partiene i det nye EU-parlamentet lovpriser tradisjonelle verdier, er vi vitner til et nytt steg mot avvikling av vesteuropeiske velferdsstater.
Marx hevdet at religion var folkets opium, men i den andre halvdelen av 19-hundretallet var det de sosialdemokratiske partiene som hadde denne rollen. De hyllet folket med en ideologi om menneskerettigheter, men sviktet arbeiderklassen, godtok markedsøkonomien og forsvarte masseinnvandring – selve liberalismens smøreolje. Filosofen Jean-Claude Michéa oppsummerte det slik: «Høyre laget filmen, og venstre sørget for filmmusikken.»
EU-valget bekrefter at venstrepartiene befinner seg i terminalfasen. De høyre-konservative partiene har det ikke bedre: De fremmer global konkurranseutsetting, og krever stadig flere innstramminger, men er ute av stand eller ikke villige til å gi nasjonene de mener å representere et samlende mål. “Fedreland” er for dem et skjellsord.
Tallene siden 1970-årene er jo entydige: globalisering fører til ledighet og fattigdom for flertallet i Europa. Hvordan vil det liberale urbane mindretallet som høster fordeler ved globaliseringen, sikre seg fortsatt makten ved fremtidige valg? Det er her det nye folkets opium trer inn. Etter tusen år marsjerer et nytt barnekorstog i gatene, nå mot miljø-synder. Paven velsigner en svensk jente som gråter i EU-parlamentet: «Kom til oss!» – «Vårt hus brenner!» – «Våkne opp!» Kategoriske påbud faller fra talerstolen som flagrende flygeblader fra Jehovas vitner.
Miljø-ideologien er nå en moraliserende apolitisk religion der alle er ofre. Dens styrke ligger i vårt kristne botferdighets-kompleks. Dens appell bygger på fantasien om en forent og fredelig verden. Engstelige barn mobiliseres som dens apostler med de voksnes samtykke. Politikere messer miljø-bønner om «å skape grønn vekst». Klima-milliarder gis bort til å finansiere industri i Asia, Afrika og Sør-Amerika som forurenser det som gjenstår å forurense. For markedskrefter som forkaster enhver grense for fri flytt av mennesker, varer og kapital og avskyr tanken om begrensninger i veksten, er denne miljø-ideologien desidert det nye århundres beste nyhet.
Til tross for en antiliberalistisk fasade, er de grønne et markedsøkonomisk drivhus. De kjemper for at noen masseprodukter skal erstattes av andre. Det kan være elektriske biler den ene dagen, sannsynligvis hydrogenbiler den neste, og inntil videre en utvidelse av de «elskede bomringer» for finansiering av infrastruktur til økt forbruk. I følge rapporten «Grønn vekst for fremtida» nylig utgitt av tankesmien Agenda (AP, Sp, SV, MDG), er det grønne målet å «opprettholde vår høye levestandard» ved å «doble norsk eksport fra industrien». De grønne setter heller ikke spørsmålstegn ved eksponentiell innvandring, med følgende nedleggelse av etterkrigstidens kostbare velferdsstater. De lovpriser EU, globaliseringens fremste forkjemper.
EU-valget i 2019, der de grønne i Tyskland fikk nest størst og i Frankrike tredje størst oppslutning, er derfor entydig: I Vest-Europa har liberalismen mange gode dager foran seg. Macron vil bli gjenvalgt i 2022, og Frankrike vil synke dypere i krisen. I et ytterligere av-industrialisert Vest-Europa vil arbeidsledighet nå nivåer Vesten ikke har sett siden 1930-årene.
Les også:
