oss 100 kroner!
«Helten som ble demokratiets fiende» er tittelen på Harald Stanghelles artikkel om Julian Assange 15. mai 2019. I stikktittelen heter det: «Julian Assange er varslerhelten som gikk russernes ærend for at Donald Trump skulle bli USAs president.»
Den gamle Aftenposten-redaktøren og presseveteranen faller dermed Julian Assange i ryggen på det aller mest kritiske tidspunktet. Og Stanghelle vet fra sitt trygge kontor i Oslo at Assange er ute av stand til å benytte sin tilsvarsrett der han sitter i britisk fengsel med fare for å bli utlevert til en høyst usikker skjebne i USA.
Og hva er så Stanghelles anklage mot Assange? I hovedsak at han sørge for lekkasjer via Wikileaks som sørget for at Hillary Clinton tapte valget i 2016.
Hovedproblemet i Assanges videre historie er imidlertid innsatsen for å sparke bena under Hillary Clintons valgkampanje i 2016.
I en avgjørende fase lekket Wikileaks først 20.000 skjermbrev som var hacket fra Demokratene. Senere ble 2000 dokumenter fra Clintons kampanjeleder John Podesta lekket. Mueller-rapporten viser at det var russiske hackere som stjal alt dette.
Det gikk som planlagt. Det ble stor ståhei og etterforskning mot Hillary Clinton. Hun mistet momentum mens Donald Trump fikk ny ammunisjon og energi til sin egen valgkamp. Den var akkurat da temmelig slått ut av en ødeleggende video med Trumps «garderobeprat».
Assange-avgjørelsen om å gå russernes ærend var den største gavepakken Trump fikk i hele valgkampen. Det var ikke det spor merkelig at han erklærte:
«Jeg elsker Wikileaks.»
Her gjør Stanghelle en journalistisk kardinalfeil fordi han forvrenger Mueller-rapporten for å skaffe seg et argument. Stanghelle gir et inntrykk av at Mueller-rapporten skal ha vist at Russland sto bak lekkasjene fra fra Det demokratiske partiets server. Det gjorde den ikke.
Craig Murray: Den virkelige Muellergate-skandalen
Dessuten snur han saka på hodet. Det var innholdet i lekkasjene, altså Hillary Clintons og hennes egne medarbeideres ord i epostene som felte henne, ikke lekkasjene i seg sjøl. Clinton ble felt av sine egne ord og handlinger.
Wikileaks har aldri blitt tatt i å gjøre en eneste feil når det gjelder det de har publisert. Og Stanghelle gjør klokelig nok ikke noe forsøk på å beskylde dem for noen slike feil heller. Det han i realiteten kritiserer Wikileaks og Julian Assange for er AT de publiserte disse epostene. Stanghelle mener tydeligvis at pressemannen Assange skulle ha unnlatt å publisere Clintons egne og svært avslørende ord fordi det ville skade hennes valgkamp.
Hva slags presseetikk er det?
Ja, lekkasjene skadet Clintons kampanje og kanskje bidro de til at Donald Trump ble valgt. Men i så fall var det fordi innholdet i Hillary Clintons eposter viste fram hennes råtne politikk og henne kyniske manipulasjoner i hele sin elendighet.
Clintons skitne kampanje ble avslørt
Lekkasjene viste blant annet at Hillary Clinton sjøl og hennes stab aktivt arbeidet for at hun skulle få nettopp Donald Trump som motstander – fordi de mente at han ville bli lettere for henne å slå. Epostene viste også at Clinton og hennes stab drev en skitten kampanje for å undergrave kandidaturet til Bernie Sanders. En meningsmåling i oktober 2016 viste at han var den mest populære politikeren i USA, skrev Mother Jones. Avsløringene viste at Det demokratiske partiets ledelse gjorde sitt beste for å sabotere Bernie Sanders og hans kampanje. «Avsløringene viser at DNC konspirerte mot Bernie Sanders,» skrev Huffington Post. Avisa The Observer skrev i en kommentar: «Wikileaks Proves Primary Was Rigged: DNC Undermined Democracy.»
Krigsforbrytelser og korrupsjon
De lekkede epostene avslørte også det kyniske maktspillet som Hillary Clinton og den franske presidenten Nicolas Sarkozy drev for å utløse den forbryterske krigen mot Libya.
Epostene avslørte også den korrupte Clinton Foundation der utenlandske regjeringer og blant dem regjeringene i land som Saudi-Arabia, Norge og Marokko betalte inn kjempesummer til stiftelsen for å skaffe seg tilgang til den personen som de regnet med ville bli USAs neste president. Dette er blitt kalt «pay to play».
The chief complaint that critics make about the Clinton Foundation is that the former and perhaps future presidents engaged in a “pay-to-play” scheme, whereby donors—many of them foreign governments—would contribute money to the charity in exchange for access to Bill or Hillary Clinton, or worse, beneficial treatment from the State Department.
Støtte til jihadistene og ønske om full krig mot Syria
Epostene avslørte også at Hillary Clinton visste at oljediktaturene finansierte Den islamske staten. Hennes kampanjeleder John Podesta skrev 19. august en epost til henne der han er helt åpen om dette:
«Qatar og Saudi Arabia sørger for hemmelig finansiell og logistikkstøtte til IS og andre radikale sunnigrupper i regionen.»
Qatar og Saudi Arabia var svært store bidragsytere til Clinton Foundation. Så man hadde altså den situasjonen at en mulig framtidig president i USA ble finansiert av land som hun visste finansierte IS.
Wikileaks publiserte også en tale til Hillary Clinton holdt til Goldman Sachs (som hun fikk 225.000 dollar for). Der sa hun:
To have a no-fly zone you have to take out all of the air defense, many of which are located in populated areas. So our missiles, even if they are standoff missiles so we’re not putting our pilots at risk—you’re going to kill a lot of Syrians.
Stanghelle kritiserer altså at disse sannhetene kom fram
Det var slike sannheter som kom for en dag gjennom de lekkasjene som Wikileaks kom med. Stanghelle kritiserer altså Assange for at dette skjedde. Julian Assange og Wikileaks hadde ikke lagt til eller trukket fra noe. Det var det grelle innholdet i Clintons og hennes medarbeideres ord og handlinger som felte henne. Og pressemannen Harald Stanghelle kritiserer så Assange for at dette skjedde.
Stanghelle går også til angrep på professor emeritus Rune Ottosen og Norske PEN for deres støtte til Assange.
Derfor er det ubegripelig at noen av Julian Assanges støttespillere i Norge – med Norsk Pens nestleder Rune Ottosen i spissen – kaller dette for støy og avsporing.
Det er det selvsagt ikke. Snarere er det dypt demokratisk alvor.
Norske PEN: Arrestasjonen av Julian Assange en trussel mot ytringsfriheten
I sin pressemelding skriver Norske PEN:
Sakens kjerne er etter Norsk PENs mening medienes rett til å publisere ubehagelige sannheter gjennom lekkasjer. President Obama-administrasjonen vurderte å ta ut tiltale mot Julian Assange. Obama droppet saken fordi hans juridiske rådgivere sa at det ikke kunne tas ut tiltale mot Assange uten samtidig å tiltale andre medier som hadde publisert lekkasjer fra WikiLeaks.
Norske PEN viser også til at Stanghelles egen avis har publisert stoffet fra Assange og Wikileaks:
Alle medier, spesielt de som i en lang periode selv publiserte en rekke avsløringer takket være WikiLeaks-lekkasjer, må nå stå opp og forsvare Julian Assange mot en rettsprosess som kan bli et alvorlig angrep på ytringsfriheten, ikke bare i USA, men globalt. Aftenposten og flere andre norske medier har laget mye kritisk journalistikk basert på lekkasjene til WikiLeaks. De bør nå se et særskilt ansvar for å forsvare rettsikkerheten og ytringsfriheten til Julian Assange.
Så Aftenposten, som Stanghelle da var redaktør for, kunne altså nyte godt av avsløringene til Assange og dermed skaffe seg lesere og inntekter. Men nå som Assange sitter i strengt isolat finner Stanghelle og Aftenposten det for godt å dolke Assange i ryggen. Stanghelles troverdighet som journalist burde være ferdig med dette.
Enda en grunn til å styrke den uavhengige og kritiske pressa. Klikk her!
