Den virkelige Muellergate-skandalen

6
Ledelsen i Det demokratiske partiet håpet at Robert Mueller skulle gi den dem seieren de ikke klarte å vinne i valget. Her fra en av de demonstrasjonene de har regissert. Shutterstock.
Craig Murray

Av Craig Murray.

Robert Mueller er enten en tosk eller dypt korrupt. Jeg tror ikke han er en tosk.

Jeg kommenterte ikke Mueller-rapporten umiddelbart, da jeg var sjokkert over den. Jeg har ventet for å se om andre fakta kom fram i lyset som begrunnelse. Det har ikke skjedd. Jeg begrenser meg her til det området der jeg har personlig kunnskap – lekkasjen fra DNC (Det demokratiske partis nasjonale komité) og Podesta-epostene til Wikileaks. Til det bredere temaet om den korrupte, russiske én-prosenten har forbindelser med den korrupte, vestlige én-prosenten, har jeg bare dette å si: Hvis du tror dette er begrenset av partipolitiske grenser i USA, er du en tosk.


Denne artikkelen av Craig Murray ble først publisert på bloggen hans. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Når det gjelder DNC-lekkasjen, startet Mueller med den fordommen at det var «russerne», og bevisst og systematisk ekskluderte han alt som stod i motstrid til dette fra bevismaterialet.

Les: Mueller-rapporten: berget som fødte ei mus

Som om det var en fastsatt fremgangsmåte, unngikk Mueller steg som enhver ærlig etterforsker ville tatt. Han ga ikke ordre om noen kriminalteknisk undersøkelse av serverne til DNC. Han intervjuet ikke Bill Binney. Han intervjuet ikke Julian Assange. Det at han unnlot å ta noen av disse åpenbare stegene gjør rapporten hans verdiløs.

Det har aldri vært foretatt noen kriminalteknisk undersøkelse av DNC-serverne, verken fra USAs rettsvesen eller noen sikkerhetstjeneste, til tross for det faktum at påstanden om hacking av serverne er selve kjernen i hele undersøkelsen. I stedet aksepterte sikkerhetstjenestene uten videre «beviset» som ble lagt fram av DNCs egne datasikkerhetskonsulenter, Crowdstrike, et firma som er politisk alliert med Clinton-familien.

Dette er akkurat det samme som om politiet får en oppringing der det blir sagt:

«Hallo? Min mann er nettopp blitt myrdet. Han hadde en kniv i ryggen, en kniv med initialene til den russiske mannen som bor i nabohuset, inngravert med kyrillisk skrift. Jeg har ansatt en privatdetektiv som kommer til å sende dere bilder av liket og kniven. Nei, du behøver ikke selv se noen av delene.»

Det finnes ingen ærlig politimann i verden som ville godta et slikt forslag, og det ville heller ikke Mueller, hvis han var en noenlunde ærlig mann.

Denne forsømmelsen er sammensatt av to fakta.

Det første er det absolutte nøkkelordet fra Bill Binney, tidligere teknisk direktør i NSA, overvåkningsorganisasjonen som koster USA 14 milliarder dollar i året. Bill Binney er anerkjent som verdensledende innen overvåkning av nettet, og er uendelig mye bedre kvalifisert enn Crowdstrike. Bill uttaler at nedlastningshastigheten Crowdstrike har oppgitt for «hackingen» – 41 megabyte per sekund – er en hastighet som på langt nær er mulig å oppnå fra et sted langt unna: følgelig må informasjonen ha blitt lastet ned til en lokal enhet, for eksempel en minnepinne. Binney har ytterligere bevis rundt formatering som understøtter dette.

Muellers identifisering av «DC-lekkasjer» og «Guccifer 2.0» som russiske sikkerhetsorganisasjoner, er noe Mueller forsøker å komme unna med gjennom å servere påstander. Mueller viser til at DNC-lekkasjer har vært kilde til andre, offentlige eposter som har blitt sendt til Wikileaks – som de har fått tak i gjennom «Freedom of Information»-forspørsel. Og da antar Mueller ganske enkelt, uten noe bevis, at den samme ruten ble brukt på nytt for det lekkede DNC-materialet.  Hans identifisering av Guccifer 2.0-profilen som russiske agenter er så spinkel at den er latterlig. Det finnes heller ikke noe bevis for den spesifikke overføringen av lekket DNC-materiale fra Guccifer 2.0 til Wikileaks. Binney hevder at dersom dette hadde skjedd, ville NSA umiddelbart vært i stand til å identifisere datapakkene.

Bill Binney er ikke en «foraktelig». Han er den tidligere tekniske direktøren for NSA. Mike Pompeo møtte ham for å høre hans ekspertvurdering nettopp i denne saken. Binney tilbød seg å avlegge vitnemål for Mueller. Likevel, innkalte Mueller ham som vitne? Nei. Binneys stemme er fullstendig fraværende i rapporten.

Muellers avvisning av Binney som vitne for å vurdere det han kunne legge fram, var ikke handlingen til en ærlig mann.

Det andre vitale faktum i bevissammenheng har vi fra Wikileaks’ Vault 7-offentliggjøring av CIA-materiale. Der skisserer CIA selv sin kapasitet når det gjelder hacking under «falsk flagg», hvordan de etterlater villedende spor, deriblant rester av utenlandsk skript og språk. Dette er akkurat hva Crowdstrike hevder å ha funnet i den «russiske hacking»-operasjonen.

Så, her har vi Mueller, som hopper over nøkkelstegene i en uavhengig kriminalteknisk undersøkelse av DNC-serverne og lar være å lytte til Bill Binneys vitnemål. Men dette skyldtes ikke mangel på tid. Mens han med vilje unnlot å ta noen steg som kunne gitt bevis mot «russisk hacking»-historien, hadde Mueller grenseløst med tid og energi å kaste bort på det hensiktsløse foretagende å finne forbindelser mellom Wikileaks og Trump-kampanjen, deriblant fiaskoen med å intervjue Roger Stone og Randy Credico.

Det er verd å få med seg at ingen av anklagene som har dukket opp mot amerikanere etter Mueller-etterforskningen, har noe å gjøre med russisk konspirasjon eller Trump-Wikileaks-konspirasjon – som ganske enkelt ikke eksisterer. Alle anklagene har sammenheng med fullstendig utenforliggende saker som er gravd fram, gjennom det usedvanlige «retts»-systemet i USA, der man forsøker drive utpressing av dem som er tiltalt for helt andre forbrytelser – som dukket opp under etterforskningen – for å få dem til å fabrikkere bevis for russisk konspirasjon. Den offisielle betegnelsen for denne utpressingsmetoden er selvsagt «tiltale-pruting».

Mueller har reist tiltale mot 12 russere han påstår er GRU-agenter ansvarlige for «hackingen». Flertallet av dem viser seg å være virkelige mennesker som, etter alt å dømme, har arbeid og liv som ikke har noe med GRU å gjøre.

Mueller ble forbløffet da flere av dem – i steden for rett og slett å utebli – hadde juridisk representasjon i retten for å kjempe mot tiltalene. Mueller måtte ta et skritt tilbake og be om umiddelbar utsettelse idet saken startet, men han kjempet for å begrense offentliggjøring. Siden da har all hans energi i denne saken gått med til å fremsette begjæringer for å begrense offentliggjøring, individ for individ, med det målet å sikre at de anklagede russerne kan bli dømt uten noen sinne å se, eller være i stand til å imøtegå, bevisene mot dem. Noe som er akkurat den samme holdningen han har vist overfor motstridende bevis i sin rapport.

Muellers unnlatelse av å undersøke serverne eller å ta tak i Binneys vitnemål blekner til ubetydeligheter sammenliknet med hans angrep på Julian Assange. Uten å ha noen avgjørende beviser anklager Mueller Assange for å ha mottatt eposter fra Russland. Viktigst av alt, han ga ikke Assange noen mulighet til å komme med tilsvar mot beskyldningene. For noen med Muellers bakgrunn i rettshåndhevelse er det å erklære noen i praksis som skyldig, uten å gi dem noen mulighet til å legge fram sin side av saken, rett og slett bevis på ond hensikt.

Uforklarlig nok siterer Mueller-rapporten for eksempel en reportasje i media der Assange hevder han hadde «fysisk bevis» for at materialet ikke kom fra Russland. Men Mueller avfeier dette, rett og slett, uten å ha gjort noe forsøk på å spørre Assange selv.

Dette er også særdeles feigt, siden Julian var og er isolert fra omverdenen uten noen mulighet for å forsvare seg selv. Assange har gjentatte ganger erklært at materialet ikke kom fra Russland eller fra noen annen stat. Han var svært villig til å avlegge vitnemål for Mueller, noe som kunne vært gjort gjennom en video-link, ved intervju i ambassaden eller gjennom skriftlig kommunikasjon. Men på samme måten som med Binney og DNC-serverne, var den fullstendig korrupte Mueller uvillig til å akseptere noen slags beviser som kunne komme til å stå i motstrid til det forutbestemte narrativet.

Muellers avsnitt med overskriften «GRUs overføring av stjålet materiale til Wikileaks» er et lattervekkende  sammensurium av internettkontakt mellom Wikileaks og personer som ikke er bevist å være russiske, som overfører materiale som ikke er bevist å være DNC-lekkasjer. Dette blir også plukket fra hverandre av Binney og er så patetisk at Mueller  – etter å ha latt som om han hadde bevist saken om internett-overføringer – deretter avslører seg selv ved å legge til: «Kontoret kan ikke utelukke at stjålne dokumenter ble overført av mellommenn som var på besøk i løpet av sommeren 2016.» Han navngir Andrew Muller-Maghun som en mulig kurer. Men, enda en gang, han ba ikke herr Muller-Maghun om å avlegge vitnemål. Han spurte heller ikke meg, og jeg kunne ha vært i stand til å hjelpe han med et par av disse punktene.

Å drive en «etterforskning» med en forutbestemt idé om hvem som er de skyldige, og deretter å navngi og fordømme disse i en rapport, uten å høre vitnemålet til dem du anklager, er en fremgangsmåte som plasserer den feige og korrupte herr Mueller lavere enn foraktelig.

Mueller legger ikke fram noen som helst bevis som kan understøtte det enkle utsagnet hans om at Seth Rich ikke var kilden for DNC-lekkasjen. Han anklager Julian Assange for «hykleri» gjennom å vise til drapet på Seth Rich. Det er et interessant faktum at sikkerhetstjenestene i USA har vist nøyaktig like lite interesse for å undersøke Seth Rich’ datamaskiner, som de har vist for å undersøke DNC-serverne. Det er også interessant at dette drapet trekkes fram i en rapport med historiske konsekvenser, som Mueller-rapporten, og likevel har nær sagt ingen ressurser vært brukt på å finne fram til drapsmannen.

Muellers fordømmelse av Julian Assange for angivelig å skulle ha utnyttet Seth Rich’ død, ville vært uendelig mer overbevisende hvis det offisielle svaret på spørsmålet «hvem drepte Seth Rich?» ikke hadde vært «hvem bryr seg?»

Les også disse artiklene av Craig Murray på steigan.no.


En av dem som anbefaler steigan.no er:

Vær med på å utvikle kritisk og uavhengig journalistikk. Klikk her.
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det var da åpenbart at dette var et bestillingsverk. Slik at vi ikke skulle få øye på hvilken fremmed makt som i virkeligheten krøp inn i det hvite huset. Nå sitter den der med kløvd tunge og hveser mot oss.

    Glem heller ikke John Brennan.

  2. Siste teori, som jeg tror litt på, er at Robert Muller, helt målrettet og bevisst lagde denne rapporten så DNC kunne ‘‘henge seg selv’’ i den.
    Det sies at Muller har mer enn avsky & forakt ovenfor Hillary og DNC anti vestlige politikk. Dvs. globalistenes : ‘‘èn -prostenters’’ politikk, som omfavner de store korporasjoner og stor industri, og ikke Folket.
    Derfor ser vi nå det hele rulle ut… imot de som er de såkalte ‘‘never Trumpere’’.

  3. konkretiser din påstand:
    ‘’ lik at vi ikke skulle få øye på hvilken fremmed makt som i virkeligheten Nå sitter den der med kløvd tunge og hveser mot oss.’’

    Du er sikkert (?) klar over at ‘The People’’ er '‘kåret’ 'til USA’s mest anti Trump ‘‘blekke’’?
    Du har hørt betegnelsen FAKE NEWS?

  4. Leser ikke “The People” og bryr meg ikke om kåringer (bortsett fra med hest).
    Påstanden er konkret nok.

  5. leser du ikke The People’?
    Helledussen,… du er klar over at du har sitert dem?
    Komisk dette :stuck_out_tongue:

  6. Nei, jeg bare lenket til første artikkel som omhandlet saken, Jeg kan godt slenge på en ti -tolv flere, om du trenger det. Jeg antar bare at folk følger litt med, og tenker litt sjæl.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere