oss 100 kroner!
Av Lars Birkelund.
Det må jo være sant siden alle sier det, er et vanlig argument. På den annen side heter det også at hvis man forteller en løgn ofte nok så blir den til en sannhet.
Begge konseptene har sannhet i seg. Denne artikkelen er inspirert av en annen artikkel (publisert av True Republica, langlesning, sett av tid) som er fantastisk til å forklare hvorfor mediene juger så samstemt om internasjonale forhold.
For det meste av det vi her i Vesten «vet» om internasjonale forhold stammer fra tre pressebyråer i tre NATO-land, et i Frankrike (AFP), et i London (Reuters) og et i USA (Associated Press). Ja, utenrikskorrespondentene benytter seg også mye av disse, samt Norges ledende pressebyrå, NTB. Det er et «etablert faktum» sa NTBs Solveig Svendsen til meg ved å vise til hva AFP hadde sagt om omstridte White Helmets.
Jeg påstår sjølsagt ikke at alt mediene sier er løgn. Jeg snakker hovedsaklig om de grunn-narrativene mediene serverer oss, om hvem som er helter og skurker osv, eventyraktige fortellinger som samsvarer med USA/NATO/Norges utenrikspolitikk, der ledere som Putin, Assad og Maduro er skurker, mens alle som oppononerer mot dem er helter, sjøl om de er rasister/ekstremister av forskjellige slag.
Det er viktig å være klar over at det foregår samspill mellom de største mediene og myndighetene i alle land. Norge er slett ikke noe unntak fra denne regelen, slik vi blir indoktrinert til å tro. Den norske utenriks-journalistikken samordnes altså med den norske utenrikspolitikken, som er USA/NATO/EUs politikk. Det bekreftes til og med i en ny undersøkelse: «Norsk mediedekning av Russland er ensidig og nesten karikert………ligner på norsk utenrikspolitikk ifølge rapport fra Nordisk Journalistcenter».
I alle andre sammenhenger blir vi innprentet objektivitet, at det er viktig å være kritisk og nyansert, vitenskapelig, å veie for og i mot osv. Men i de nevnte tilfellene (hvor det står mye på spill, som olje/naturresurser) og mange andre tilfeller er nyanser rett og slett uønsket. Ja, de som nyanserer blir frosset ut, får nesten ikke tilgang til de store mediene og blir kalt for putinister, assadister, konspirasjonsteoretikere, jødehatere osv.
Særlig stygt har dette vært ift Syria hvor noen av de aller mest kunnskapsrike til og med blir mobbet av de store mediene. Dette kun fordi de har en annen historie å fortelle, en historie de til og med er øyenvitner til, men som avviker fra det eventyret mediene tviholder på, til tross for at det er mange hull i fortellingen deres. Syria-eksperten Eva Thomassen var på URIX en – EN – gang, men da i en setting hvor hun ble fullstendig overkjørt av flere «eksperter» samt en programleder med politisk korrekt syn på konflikten. Og da Russland-eksperten Bjørn Ditlef Nistad i 2014 en sjelden gang var med i en NRK-debatt sa programlederen, Erik Wold, at Nistad ikke måtte si noe som førte til at de andre debattantene, de med «riktig» syn på Russand, ble sinte.
Detaljene som løpende utfyller «eventyrene» kan være sanne eller usanne. Men når mediene først har klart å etablere en fortelling om hvem som er snill og hvem som er slem, er det lettere å folk til å tro på detaljer som bekrefter dette bildet enn på detaljer som avviker fra det. Og ikke minst er det lettere for mediene å selge en historie som bekrefter at «vi» er snille og «de» er slemme enn omvendt. Derfor får vi ikke høre de historiene som er til fordel for nevnte ledere, nesten bare de som bidrar til ytterligere demonisering. Journalister med ærlige og oppriktige hensikter vet at det er tilnærmet umulig å få publisert uønskede sannheter og at de mister muligheten til å leve av sitt yrke samt å komme på TVen hvis de gjør det. Jeg minner om at Petter Nome fikk sparken fra et populært TV-program på NRK etter at han protesterte mot USAs krig mot Irak i 2003.
Det store spørsmålet er ofte: hvem er den opprinnelige kilden til den og den opplysningen. Som jeg dokumenterte i denne artikkelen er det ofte at NRK ikke viser til kilder i det hele tatt, andre ganger til partiske kilder (som framstilles som nøytrale).
Denne artikkelen dokumenter et tilfelle der NRK hadde kjøpt en reportasje om Syria, men ikke sjekket om tekstingen stemte overens med det som ble sagt (på arabisk) og hvor tilfeldig det var at det ble oppdaget.
Hvem er kildene til de opplysningene de verdensomspennende pressebyråene sprer til blant annet Norge? True Republica viser at byråene ofte bare til viser til noen initialer. Men hvem står bak initialene? Hvorfor være så hemmelighetsfull? Simpelten fordi pressebyråene ikke vil røpe at de ikke vet hva de snakker om, ilfg True Republica. Kanskje også fordi mange av kildene er suspekte?
«In the Syrian war, for example, the “Syrian Observatory for Human Rights” – a dubious one-man organization based in London – featured prominently…………
in 2009 the head of the American news agency AP, Tom Curley, made public that the Pentagon employs more than 27,000 PR specialists who, with a budget of nearly $ 5 billion a year, are working the media and circulating targeted manipulations. In addition, high-ranking US generals had threatened that they would “ruin” him and the AP if the journalists reported too critically on the US military………………….
Former AP journalist Herbert Altschull called it the First Law of Journalism: “In all press systems, the news media are instruments of those who exercise political and economic power. Newspapers, periodicals, radio and television stations do not act independently, although they have the possibility of independent exercise of power.»”
Den tyske journalisten/redaktøren Udo Ulfkottes vitnesbyrd om at han publiserte CIA-artikler under eget navn, fullstendig fortiet av de store vestlige mediene, er sjølsagt også viktig:
«I have been a journalist for 25 years and I was educated to lie, to betray and not to tell the truth to the public».
