USAs trusseldiplomati – hvor dum går det an å bli?

25
Illustrasjon: Shutterstock

Oscar Wilde sa en gang at USA er «det eneste landet som har gått fra barbari til dekadanse uten sivilisasjon i mellom». Utsagnet passer perfekt på det trusseldiplomatiet Washington holder på med i disse dager (samt «krigen mot terror» under Bush og Obama). På under to år har USA rukket å true med full krig mot Syria, utslettelse av Nord-Korea og Iran og å gå til handelskrig og teknologikrig mot verdens største handelsnasjon og framvoksende teknologigigant Kina. Samt å føre hybridkrig mot Venezuela der de har klart å kløne det hele til så utrolig.

Dette hadde vært til å les seg i hjel av hvis det ikke var så fordømt farlig. Hvordan skal USAs rivaler kunne oppfatte landet som en seriøs motpart med en slik politikk?

Tomme trusler mot Iran?

Donald Trump har altså truet med å utslette en av de eldste sivilisasjonene i verden, den iranske. Krigskabinettet hans har vurdert å sende 120.000 soldater til Irans nærområder. (Dette er riktignok dementert av Trump, men har opplagt vært vurdert av den gale neocongjengen han omgir seg med.) Og de sender de strategiske bombeflyene B52 med kapasitet til å føre atombomber samt hangarskipsgruppa USS Abraham Lincoln til områdene i nærheten av Parsiabukta.

Dette har ikke imponert ledelsen i Iran. Sjefen for den iranske revolusjonsgarden Ali Hajizadeh bemerket tørt at et slikt hangarskip ville ha vært en trussel i tidligere tider, «nå er det et mål!» Iran har våpen som kan senke USS Abraham Lincoln og dens viktigste støttefartøyer. I den trange Persiabukta ville de være «sittende ender». Det samme gjelder eventuelle B52-fly på baser i Saudi-Arabia eller andre steder nær Iran.

Hvis trusselen skulle vært alvorlig ment, skulle USA holdt hangarskipsgruppa si langt unna Iran for å «angripe over horisonten». Den rasistiske og uopplyste hetsen mot den iranske ledelsen som drives av medier i USA og av Trump og hans neocons har fått dem til å tro på sine egne fantasier. Man kan mene hva man vil om ayatollahene og deres rådgivere i Iran, men man kommer ikke unna at dette er dyktige folk. De har ingen illusjoner og har forberedt seg godt. Det spillet som drives nå har de gjennomskuet for lenge siden. Derfor kan de også si ganske rolig at det ikke blir noen krig.

Iran har også styrket seg markant de siste par årene. Ikke bare har landet sammen med Russland bidratt til å snu krigen i Syria og støttet regjeringa i Damaskus i det som er blitt en seirende krig mot USAs, Vestens og oljediktaturenes katastrofale intervensjon. Men Iran har også sikret seg strategisk ryggdekning fra Russland og Kina, samt en posisjon i nabolandet Irak som gjør at Baghdad nekter å la USA bruke landet som base mot Iran.

Den iranske revolusjonsgarden er nå en krigstrent styrke som soldat for soldat overgår alt USA har å sende.

Skulle USA ha gått til bakkekrig mot Iran, måtte USA ha gjeninnført allmenn verneplikt og belaget seg på en krig av Vietnamkrigsformat. Men USAs ungdom er ikke på noen måte fysisk eller mentalt i stand til noe sånt. USA er en papirtiger, og det er ledelsen i Iran fullstendig klar over. (Se også analysen til The Saker om samme sak.)

Men den er også klar over at sjøl om USAs troverdighet ligger i rennesteinen, så har USA våpensystemer som kan utslette sivilisasjonen på jorda og tilstrekkelig med krigskåte kyllinghauker til at de tror at de kan vinne en kjernefysisk krig.

Kina har lært hva USA er

USAs og Kinas økonomier har vært tettere bundet sammen enn det som det er vanlig å tenke på. USA har vært (og er fortsatt) Kinas største marked. Amerikanske selskaper har bygd seg opp i Kina og har kunnet eksportere blant annet mobiltelefoner, PCer og annen teknologi derfra til hjemmemarkedet. Og Kina har finansiert USAs gigantunderskudd (og deres militære eventyr) gjennom å kjøpe USAs statsobligasjoner.

Kanskje har ledelsen i Beijing hatt illusjoner om USA og trodd at dette kunne vare, i så fall har de hatt en brå oppvåkning nå. Gjennom en fullskala handelskrig, og nå en teknologikrig mot Kina, har USA gjort det helt klart at de går mot Kinas hovedpulsåre og vil prøve å hindre landet i å gå forbi USA teknologisk og økonomisk.

Men sannsynligvis har Xi Jinping og hans folk skjønt dette for lengst. De strategiske tenkerne i Beijing var seg bevisst allerede i 1998 at deres mål var å ha en tre ganger så stor økonomi som USA innen 2050. (Dette fikk jeg vite klart og tydelig i samtaler med Kinas plansjef den gangen.) Ingen i Beijing kan ha trodd på ramme alvor at USA ville godta dette uten videre. Det er mer sannsynlig at de har ligget lavt og unnlatt å reklamere for denne strategien slik at de ikke skulle pådra seg unødvendige problemer mens de bygde seg opp.

«Made in China 2025» forandrer det meste

Kinas og Xi Jinpings plan som er kalt «Made in China 2025» gjør slutt på dette. Denne planen er ikke bare en erklæring om at Kina vil gå fra å være i hovedsak vareeksportør til å bli teknologileder, det er en konkret og gjennomførbar plan om at dette skal skje innen seks år.

Made in China 2025 er vendepunktet

Dette er en så åpenbar trussel mot USAs hegemoni at Washington må handle. Og de handler nå på den måten som er aller mest skadelig for USA sjøl. På kort sikt vil alle disse tiltakene, som er så omfattende at de fortjener betegnelsen krig, naturligvis skade Kina. Men de vil også skade USA og de vil skade verdenshandelen. OECD har regnet ut at handelskrigen slik den er nå vil redusere verdens samlede BNP med 600 milliarder dollar. De sier også at USA vil tape 0,8 prosent av sitt BNP og Kina 1,1 prosent av sitt. Dette er massevis av arbeidsplasser. Men sannsynligvis vil Kina ha langt større stayerevne til å tåle slike tap.

I Kina har Xi Jinping det kineserne kaller «himmelens mandat». Han har svært mye å gå på når det gjelder tillit og oppslutning. Det samme kan vanskelig sies om Donald Trump. Kinas mottiltak mot USAs handelkrig er da også kalibrert nøyaktig for å ramme velgerbasen til Trump. Produsentene av soyabønner i USA frykter at hele deres næring vil bryte sammen.

Teknologikrigen vil mislykkes

På kort sikt kan angrepene på Huawei og andre kinesiske teknologiselskaper påføre dem og Kina både tap og problemer. Riktignok har Huawei forberedt seg på dette og har sikret seg både amerikanske datakomponenter og et alternativt operativsystem til Googles Android. Men de vil få noen tap. På litt lengre sikt vil det føre til at Kina tvinges til å lage alternative systemer og alternativ produksjon til alt dette slik at de blir nærmest totalt uavhengige av USA på disse områdene.

Kan ikke Kina klare det? Skal vi vedde? Kommentatorer i Vesten følger ikke med. Siden 2005 har Kina hatt mer forskning enn USA på de fleste av de tunge teknologiske områdene. Det gjelder også «kunstig intelligens» – AI. Kina har en enorm satsing på dette området. 11 prosent av verdens oppstartselskaper innen AI finnes i kinesiske byer. Bare Israel er på samme nivå.

Mens Kina tidligere i hovedsak sendte studenter og forskere utenlands, har trenden nå snudd. Kinesiskfødte forskere som er utdannet i utlandet kommer i økende grad hjem igjen og landet trekker også i økende grad til seg forskere fra andre land.

– Kina blir en ledende forskningsnasjon

Ifølge World Intellectual Property Indicators 2018 fra World Intellectual Property Organization (WIPO) er Kina nå uten sammenlikning det landet som utvikler flest patenter og mest industridesign. Når det gjelder antall patenter har Kina som eneste land i verden noen gang passert en million og er nå på 1,38 millioner (2017) mens USA har under det halve. Kinas andel av verdens patentsøknader var på over 43 prosent. Når det gjelder industridesign har Kina alt passert 50 prosent.

Når det gjelder fagfellevurderte vitenskapelige dokumenter publiserte Kina i 2017 11.894 innen kunstig intelligens, mens USA publisert 8.934. Når det gjelder applikasjoner innen datavitenskap publisert Kina 30.873 vitenskapelige dokumenter og USA 21.830. Når det gjelder det som kalles aerospace engineering, og som har svært mye med militærteknologi å gjøre, lå Kina på 8.068 dokumenter og USA på 4.912. Og så videre.

Dette forteller ikke om teknologi som alt er på markedet. Dette forteller om de teknologiske gjennombruddene som vil komme. Det er svært vanskelig å få indoktrinerte folk i Vesten til å forstå dette. De klamrer seg til tanken om at USAs hegemoni vil fortsette og at Kina bare er en kopinasjon som produserer annenrangs vare. De må så gjerne fortsette å innbille seg det, for da fortsetter de å lage så dum politikk som det de allerede gjør. Men fakta taler imot dem. Midtens rike er tilbake, og det med vaiende faner. Det er bare å innse det.

Det USA har lykkes med gjennom sitt trussel- og sanksjonsdiplomati er å skaffe seg fiender over hele verden, til og med blant egne allierte, og de har tvunget land som tradisjonelt har vært på kant med hverandre, slik som Russland og Kina, til å finne sammen i praktiske allianser mot en felles fiende. I geopolitikken er dette arvesynd nummer én. Og det later ikke til at USA evner å lære av sine feil heller.


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

Vær med på å bygge opp den kritiske og uavhengige journalistikken. Klikk her!

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Anki says:

    Det er ingen grense for hvor dum det går an å bli når lame stream media støtter idiotien big time. Vi er over i den tida da akademia i fullt alvor hevder at 2+2=5, og alle rundt nikker sløvt med gullfiskblikket limt til duppeditten.

  2. Dias says:

    Riktig alvorlig blir det ikke før vi kan lese i massemedia om viagra påtente kinesiske soldater med masseødeleggelses våpen i utrydningsleire i Tibet. Som det blir vårt moralske ansvar å hjelpe med noen hundretalls humanitære bombefly.

  3. Nå nei - det er USA som skal taes ned, og Kina som skal eleveres. Hvis du tror du lever i et mareritt nå, så bare vent til du våkner.

    Haaretz slipper en ny katt ut av sekken:

  4. Hammer says:

    Ja det er riktig Pål! Det er ingen grunn til å ta et veddemål på om Kina greier å tvinge USA i kne, de greier det med god hjelp av USA sjøl. For oss som har fulgt Kina i flere tiår har sett denne utviklingen lenge. Kina er et gjennomorganisert samfunn styrt av et kommunistisk parti som tjener sitt folk og som verdens folk og nasjoner vil ha store fordeler av både nå og i fremtiden. Kinas venner i verden øker kraftig mens Vestens venner går på gummisåler og biter negler. Den såkalte “venstresiden” i Norge er gjennomgående uopplyste, dessverre. :wink::coffee::cake:

  5. Av marxister, da, antar jeg.

    Enda en usynlig kraft som virker på meg, OK.

    Uten 15 studiepoeng i ledelse?

    Hvor lenge da, tror du? og hva slags praksis - kunne jeg godt tenke meg å vite av Hammer.
    Nail me.

  6. runeulv says:

    Skal jeg være litt seriøs, så tipper jeg propagandaen vil fokusere på hvilke rasistiske miljøsvin kineserne er.

  7. Hammer says:

    Hei Anne Brit og INK!

    Tar meg litt tid til et svar:
    En trenger overhode ikke være marxist for å kunne styre på en god måte som tjener folks kortsiktige eller langsiktige interesser. Historien er smekkfull av eksempler på mennesker som har deltatt i god styring av familier, klaner, lokalsamfunn og nasjoner helt uten studiepoeng. Styrt på en måte som har vært i samsvar med folks ønsker og behov. Dette skjer daglig over hele verden.

    Praksis? Folk lærer deg å kjenne gjennom praksis. En kan snakke om hva som bør gjøres og en kan skrive om det også. Men det er først når du gjør det du sier og skriver, at folk kan måle egenskapene dine som leder.

    Er klassekreftenes stilling i samfunnet en usynlig kraft? Nei på ingen måte. Den er synlig til en hver tid i et klassesamfunn. Går arbeidsfolk til streik og demonstrasjoner som i Frankrike så kommer disse kreftene tydelig frem. Når titusener av unge skoleelever nekter å gå på skole fordi politikerne driter i å ta klima- og naturkatastrofen alvorlig, så kommer denne kraften frem som en plage for de som ikke styrer på en riktig og fornuftig måte.

    Tilbake til Kina: Kina har en svært gammel kultur som blant annet bygger på å måle sine ledere etter meritter. Kvinner og menn blir oppdratt/opplært til å styre og de (blir ofte plukket ut når de er unge) må vise til meritter (praktiske resulterer av sin styring) hvor de må vise at de styrer på en forventet måte. Denne opplæringen er bygd på både faglige styringsmetoder og på solid- og god samfunnsmoral. I dag kan vi sammenfatte denne styringen og moralen i et uttrykk som: Tjen folket i alle dets daglige utfordringer og for en felles fremtid for menneskeheten.

    Kanskje vi har noe å lære av ander kulturer når det gjelder å lede/styre: barn, familier, klaner, lokalsamfunn og nasjoner?

    Hvor lang tid tar det for å få et solid inntrykk av en god og solid leder? Tja?! I alle fall minst fem år!

  8. INK says:

    Jeg er off topic nå (igjen), men je kom plutselig på følgende lille sitat, som forresten neppe er skrevet av Albert Camus, selv om mange hevder det:

    Don’t walk behind me, I may not lead.
    Don’t walk in front of me, I may not follow.
    Just walk beside me and be my friend.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

17 flere kommentarer

Deltakere