Vladimir Zelenskij lover å gjøre slutt på krigen i Donbass

Av Bjørn Nistad.

Den 20. mai ble Vladimir Zelenskij innsatt som Ukrainas sjette president. I sin tale til Radaen i anledning innsettelsen erklærte Zelenskij at hans viktigste oppgave var å gjøre slutt på konflikten i Donbass. Og han sa at han var villig til alt, inkludert å miste presidentembetet, for å få til fred. Som et første tiltak for fred og forsoning ville han få til våpenhvile og fangeutveksling.

Videre erklærte presidenten at han ønsket å oppløse Radaen og å utskrive nyvalg. Han sa at han ikke hadde tillit til forsvarsministeren, sjefen for sikkerhetstjenesten og sjefen for påtalemakten. Og han bad de folkevalgte om å oppheve loven som gir Rada-representanter immunitet mot straffeforfølgelse, å vedta en lov mot ulovlig berikelse og å endre valgloven slik at forholdstallsvalg basert på partilister erstatter enmannskretser.

Deler av innsettelsestalen holdt Zelenskij på russisk. Dette utløste høylydte protester fra lederen av Det radikale parti Oleg Ljasjko. Og Zelenskij svarte at Ljasjko bidrog til nasjonal splittelse.

Se innsettelsen av Zelenskij i presidentembetet – husk å slå på engelsk teksting – her.

Teknisk sett har de folkevalgte mulighet for å blokkere en oppløsning av Radaen og et fremskyndet parlamentsvalg etter at et av partiene, Folkefronten, for et par dager siden erklærte at det gikk ut av den styrende flertallskoalisjonen i nasjonalforsamlingen. De folkevalgte har en måned på seg til å etablere en ny flertallskoalisjon, og da rekker ikke Zelenskij å oppløse Radaen innen seks måneder før det planlagte ordinære Rada-valget i november.

Men det er lite trolig at Radaen vil tørre å trosse den populære presidentens krav om nyvalg. Og ved et fremskyndet Rada-valg i juli burde Zelenskijs parti, Folkets tjener, ha håp om å oppnå 40–50 prosent av stemmene.

Med en oppslutning på 73 prosent ved presidentvalget der han vant i alle deler av Ukraina – og trolig snart også med solid støtte i Radaen – har Zelenskij et klart folkelig mandat til å gjennomføre politikken han gikk til valg på: Å samle ukrainerne, å motvirke nasjonal splittelse og å skape fred.

Utfordringene er imidlertid mange for den nyvalgte presidenten. Våpenhvile og fangeutveksling vil han trolig få til siden dette er noe lederne i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina flere ganger har foreslått. Langt vanskeligere vil det være å gjøre slutt på splittelsene i det ukrainske samfunnet og å skape et Ukraina der alle borgere, uavhengig av deres språk og kultur, er like mye verdt, som er en forutsetning for at opprørerne i Øst-Ukraina det hele tatt skal være villige til å snakke med Kiev.

Den 25. april – bare fire dager etter at Zelenskij med sine løfter om fred og nasjonal forsoning hadde gjort rent bord ved presidentvalget – vedtok Radaen en lov om forbud mot russisk språk og massiv tvangsukrainifisering som gjør russisktalende ukrainere, som trolig utgjør et flertall av befolkningen, til annenrangs borgere. For å gjøre Ukraina til et normalt land borgerne identifiserer seg med, må Zelenskij oppheve denne loven.

En annen utfordring er å gjøre slutt på de mange ulovlige kirkeovertakelsene i Ukraina, som sterkt har økt etter at en del av den ortodokse kirken i Ukraina høsten 2018 brøt med patriarkatet i Moskva, og å tilbakeføre kirkebygg ekstremistgrupperinger har lagt beslag på, til menighetene de tilhører.

Forsøk på å avskaffe språkloven og å tilbakeføre ulovlig besatte kirkebygg til deres rettmessige eiere vil imidlertid bringe Zelenskij i konflikt med de ca 10 prosent av den ukrainske befolkningen som sympatiserer med den galisiske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, en militant og høyrøstet pressgruppe, og ikke minst med de høyrenasjonalistiske bandene som har fått operere mer eller mindre uhindret siden statskuppet i 2014. Å utfordre den galisiske nasjonalismen er livsfarlig, slik flere politiske drap i Ukraina i de siste årene har vist.

Videre gjenstår det å innføre lover om føderalisering, maktoverføring til regionene og språklig likestilling, som Kiev har forpliktet seg til ved de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om bileggelse av konflikten med opprørsrepublikkene i øst ved hjelp av politiske reformer, og som er den eneste måten å gjøre et så splittet land som Ukraina til en noenlunde fungerende stat.

Som om dette ikke var nok, skal Ukraina, som i dag har en mer eller mindre sammenbrutt økonomi, i årene fremover tilbakebetale flere titalls milliarder dollar til Verdensbanken og andre låneinstitusjoner.

Hjelp utenfra kan ukrainerne knapt forvente seg. Europa har nok med sine egne problemer. Trump-administrasjonen gir blaffen i et konkursbo som Ukraina. Og båndene til Russland, det eneste land som av geopolitiske og økonomiske grunner kunne være villig til å sprøyte betydelige ressurser inn i Ukraina, valgte kreftene som kom til makten i Kiev etter statskuppet i 2014, selv å bryte.

At Zelenskij vil bli avsatt ved et statskupp kan på ingen måte utelukkes, ikke minst fordi alle toppstillingene i de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet har blitt besatt av tilhengere av den galisiske nasjonalismen.

Kanskje var det et tegn på hva presidenten kan vente seg dersom han tør å utfordre dagens ukrainske makthavere, at sjefen for spesialoperasjoner Igor Lunjov og sjefen for sikkerhetstjenesten (SBU) Vasil Gritsak demonstrativt unnlot å hilse på militært vis da Zelenskij etter innsettelsesseremonien i Radaen ble presentert for sjefene for de væpnede styrkene og sikkerhetsapparatet.

Les om hendelsen i en russiskspråklig ukrainsk nettavis her. Og se ca 108–112 i videoen jeg har lagt ut lenke til om innsettelsen av Zelenskij i presidentembetet.

Krim er tapt for Ukraina. Å bringe Donbass under kontroll av Kiev vil Zelenskij neppe klare, uansett løfter om forsoning og likeverd. Etter fem år med krig og over 13 000 drepte er Kiev for befolkningen i Donbass en fiende som vil drepe eller fordrive dem. Og Russland har all mulig grunn til å gi militær støtte til de østukrainske opprørerne, for derved å holde på Donbass som et håndpant mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer.

I tillegg til fred og nasjonal forsoning er kamp mot korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet det befolkningen først og fremst forventer fra Zelenskij. I en situasjon der våpenhvile i Donbass og fangeutveksling sannsynligvis vil være det maksimale Zelenskij kan oppnå av utenrikspolitiske triumfer, vil det være desto viktigere at han viser seg i stand til å bekjempe korrupsjon og økonomiske forbrytelser. Og det forutsetter at han tør å ta et oppgjør med oligarkene.

Zelenskij må følge Putins eksempel ved å frata oligarkene deres kontroll over massemedia, skremme dem ut av politikken og tvinge dem til å betale skatt.

Putin, som i 1999 fikk overrakt makten av den daværende russiske presidenten Boris Jeltsin, og som hadde en maktbasis i sikkerhetstjenesten og presidentadministrasjonen, brukte kontrollen over statsapparatet – og etter utmanøvreringen av oligarkene også massemedia – til å bygge opp støtte i befolkningen for sin politikk. Zelenskij må gå den motsatte veien. Han må bruke tilliten han utvilsomt har i befolkningen, til å skaffe seg kontroll over statsapparatet, utmanøvrere sine politiske fiender og sette oligarkene på plass, ikke minst ved å frata dem kontrollen over massemedia.

Trolig er det vanskeligere å skaffe seg politisk makt ved å basere seg på folkelig oppslutning enn på politiske forbindelser, nyttige kontakter og kontroll over i det minste deler av statsapparatet. Og utfordringene dagens ukrainske president står overfor, er minst like store som utfordringene Putin måtte forholde seg til på begynnelsen av 2000-tallet. Sjansene for at Zelenskij skal mislykkes, og at han snart vil være like forhatt som han i dag er populær, er derfor store.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les mer om kirkesplittelsen i Ukraina her.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.