Øyeblikksbilde av gresk solidaritet

1
En mann på gata i Thessaloniki triller hjem varer han har fått på et lokalt fordelingssenter. Shutterstock.
Kjetil Grønvold

Av Kjetil Grønvold.

Jeg møter Liza Kalantidi i lokalene til jordbruksuniversitetet i Athen. Vi har kjent hverandre i flere år. Hun er en av flere hundre frivillige på de fire solidaritetsklinikkene i Attica som Solidaritet med Hellas og Oslo LO driver støttearbeid for. Bl.a. i form av ei innsamlingskampanje som tok til i 2016. Klinikkene har hatt avgjørende betydning for flere hundre tusen nødstedte grekere etter at den økonomiske, sosiale og humanitære krisa  slo inn blant dem.

Unike i Europa

Solidaritetsklinikkene i Hellas har talt mer enn 50 i hele landet og føyer seg inn i den greske bevegelsen av solidaritetsgrupper. Bevegelsen er unik i europeisk sammenheng. Den vokste ut av den økonomiske kollapsen og aksla rolla som forlenging av protestbevegelsen mot den sjølsamme krisa. Den folkelige mønstringa mellom 2010 og 2012 hører hjemme blant de største i europeisk etterkrigshistorie. Sommeren 2011 okkuperte to millioner grekere torg og hovedgater i alle de greske byene.

Da opprøret i gatene ebba ut og blei  kanalisert inn i den politiske sfæra  bragte mange  ideene bevegelsen hadde fostra med seg hjem og planta dem om i egne lokalsamfunn. Slik vokste 600  såkalte solidaritetsgrupper fram over hele landet. De virka på mange områder, men sto samla rundt parolene om at «For å kjempe må vi være i stand til å stå på beina» og at «Ingen skal stå aleine». Slik forente de nødvendige velferdstjenester med klare politiske perspektiver . Det skjedde i en situasjon der helsetjenester kollapsa og FN erklærte humanitær krise. Gruppene organiserte den lokale befolkninga for i fellesskap å ta hånd om felles problemer. På samme tid var de kjennetegna av arbeidsmåter og organisasjonsformer som brøyt med den rådende samfunnsordninga. Ett eksempel er «Bevegelsen uten mellommenn», som knytta direkte forbindelser mellom bønder og forbrukere  og hoppa bukk over de kapitalistiske mellomleddene. Gruppene erklærte at deres rolle også var lekk i kampen for ‘nasjonal matsuverenitet’. EUs jordbrukspolitikk (CAP) subsidierte brakkløegging av jordbruksjorda og underminerte viktige deler av den greske økonomien. Landet hadde stått for 50 prosent av den europeiske bomullsproduksjonen. I dag er den utkonkurrert av import fra Egypt. Det samme gjelder den store tomatindustrien. Markedene Bevegelsen uten Mellommenn organiserte over hele landet var en viktig impuls for bøndene til å overta for import og dyrke maten befolkninga trengte. Et annet eksempel er solidaritetsklinikkene, som så på pasienter som «borgere» og trakk både brukere, frivillige og den lokale befolkninga aktivt inn i planlegging og drift av helsearbeidet. Det er noe helt annet enn debatten om brukere og brukerrettigheter i Norge.

Organiseringa og fellesskapstenkninga var også et viktig vern mot det nynazistiske Gyllent Daggry og deres frammarsj i innvandrertunge arbeiderbydeler i Athen og rundt Pireus. I disse områdene, som er strategisk viktige med sine store befolkningsgrupper og sin nærhet til maktsentrene, hadde nazistene henta næring i sammenbruddet for det offentlige apparatet. Myndighetene «forsvant» under trykket av den økonomiske krisa og de tyngst ramma ofrene opplevde at de var overlatt til seg sjøl. Solidaritetsgruppenes bud om organisering, fellesskap og aktiv handling var ei viktig motkraft.  Mellom valgene i 2012 og 2015 lei Gyllent Daggry betydelige tilbakeslag i de samme valgkretsene.

Artikkelforfatteren og Liza Kalantidi.

Solidaritetsmønstring

Denne helga i begynnelsen av mars har Liza og jeg sjøl og mange hundre representanter  for solidaritetsgrupper i hele Hellas innfunnet oss på en stor konferanse for solidaritetsgruppene.   På programmet står  utveksling av erfaringer, diskusjoner om  de meste brennende behovene og målene for arbeidet framover.

Flyktninger

Det gjelder bl.a. vilkårene som flyktninger og innvandrere frister. Mange grupper aksler tunge roller i støttearbeidet etter den store flyktningestrømmen i 2015 og 2016.  Avtalen mellom Tyrkia og EU har nesten stengt «grensene til havs», men antallet nye ankomster har allikevel økt de siste to årene. Offentlig statistikk forteller at tallet på asylsøkere har vokst med nesten 20 prosent og i dag teller 73.000 . Mens det i 2018 bare var 10 prosent flere som kryssa Egeerhavet over til de fem greske «flyktningeøyene»  var strømmen stri over den landbaserte grensa mellom Hellas og Tyrkia. Myndighetene sier at det dreier seg om ei økning på 248 prosent.  Flere har omkommet i det de har forsøkt å ta seg over grenseelva Evros og en fersk rapport fra Europarådet beskriver horrible tilstander i mottaksleiren som er opprettet i regionen. I tillegg har mange EU-land langt på vei stengt sine grenser. I fjor blei grekerne påtvunget en avtale av Tyskland om å ta imot 2.000 flyktninger returnert fra tysk grunn.

Innvandrere

Liza er opprinnelig fra Sotchi i Russland og kom til Hellas på begynnelsen av 1990-tallet. Opphavet i nabolanda har hun til felles med en stor andel av den greske befolkninga. Etter Sovjetunionens fall og sammenbruddet for de gamle samfunnsordningene i nabolanda Albania og Jugoslavia tok mer enn en million mennesker seg inn over grensene i nord.  De var for en stor del etniske grekere og reiste fra økonomisk misere, krig og politisk ustabilitet med skarpe konflikter mellom nasjonalitetene i det balkanske lappeteppet. 

Men Hellas kom ikke til å bli en trygg havn. Over halvparten av dem som ankom er uten legale rettigheter. De regnes som «udokumenterte» og sliter tungt i det svarte arbeidsmarkedet. De har ikke tilgang på offentlige tjenester som helse og utdanning. Det rammer albanere særlig hardt.

NGOer OG NGOisme

Mange av solidaritetsgruppene som beskjeftiger seg med flyktninger er også aktive forkjempere for innvandrerbefolkningas interesser.  I tråd med deres tenkning er rettesnora organisering, kollektiv handling og bygging av makt nedenfra.

Det skiller dem skarpt fra de mange internasjonale NGOene som har funnet nytt «marked» i det kriseramma Hellas.

Slik jeg har møtt kritikken av dem i mange sammenhenger forteller også deltakerne på konferansen om «humanismeindustrien»s forsøk på å ekskludere og marginalisere gresk solidaritet. De viser til hvordan NGOene undergraver virkelig solidaritet tufta på myndiggjøring av ofrene og i i stedet trakterer dem som som «kunder».

Det finnes unntak. Det gjelder særlig organisasjoner som først og fremst beskjeftiger seg med helse. Bl.a. berømmes ‘Leger uten Grenser’.  Men den allmenne trenden levner de liten tvil om. Aktivister fra Lesbos, der den velkjente Moria-leiren ligger, og grupper som jobber med flyktninger i den største av de greske leirene på fastlandet; Skaramangas utafor Pireus, forteller alle den samme historia.  De rommer også anklager om manipulering av tall og statistikk for å maksimere egne inntekter og bygge «image» i forhold til oppdragsgivere og pengebingene de forsyner seg av. I noen tilfeller har vi å gjøre med rein svindel. Det gjelder blant anna den nasjonale avdelinga av Røde Kors, som blei suspendert fra den internasjonale organisasjonen etter mistanker om underslag og store økonomiske misligheter. Det har ramma et senter for kurdiske flyktninger i Levrion hardt. 700 mennesker er i dag helt avhengige av støtte fra Athen Community Clinic, som  er en av solidaritetsklinikkene Solidaritet med Hellas samarbeider med.

De virkelige heltene

Det er Liza og alle de andre som omgir oss i helga som er «de virkelige heltene»


Andre artikler av Kjetil Grønvold på steigan.no, klikk her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Det skremmende er fraværet av solidaritet fra EU. Og på toppen av dette kommer altså internasjonale NGOer som også viser manglende solidaritet.

    At mange her i Norge ønsker å melde landet inn i EU er et mysterium når man ser hvordan EU behandler medlemsland som sliter (Norge kan feks komme til å slite når landets økonomi skal omstilles til tiden etter oljen).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere