Den fransk-italienske stedfortrederkrigen i Libya

1
Italias interesser i Libya handler om olje, gass og migrasjon. Der er landet på kollisjonskurs med EU-partner Frankrike. Illustrasjon: Shutterstock.

Av Marianne Arens.

Bak de skarpe spenningene mellom Frankrike og Italia, som førte til at Frankrike kalte hjem sin ambassadør til Roma i februar, ligger konkrete materielle interesser. I Libya, der dusinvis av rivaliserende militser kjemper mot hverandre for overherredømme siden NATO-krigen i 2011, kjemper de to EU-medlemmene en stedfortrederkrig for kontroll over de største olje- og gass-ressursene i Afrika.

Mens Italia støtter Fayez al-Sarrajs Nasjonale forlikregjering (GAN) i Tripoli, også støttet av Tyskland og FN, har Frankrike tatt parti for Den libyske nasjonale hæren (ANL) til marskalk Khalifa Haftar, som leder en konkurrerende regjering i Tobruk. Egypt og Russland støtter også Haftar.

Det faktum at denne krigen handler om oljeinteresser og strategisk innflytelse i Afrika, er en åpen hemmelighet.

Fayez al-Sarrajs «Nasjonale samlingsregjering» (GAN), som har liten innflytelse utenfor hovedstaden, kontrollerer Libyas nasjonale oljeselskap (NOC), der det italienske energiselskapet ENI har vært involvert i et halvt århundre. Italia har gjenåpnet sin ambassade i Tripoli, og sammen med EU finansierer de den libyske kystvakten til GAN. Tanken er at den skal være en stedfortredende grensestyrke for Europa, for å holde migranter ute.

Haftars ANL hadde allerede i fjor tatt kontroll over det såkalte olje-halvmånen rundt Benghazi øst i landet. I begynnelsen av februar tok de også kontroll over oljefelt sørvest i landet, inkludert oljefeltet El Sharara, ansett som den største i landet.

El Sharara-feltet ble okkupert ved utgangen av fjoråret av sikkerhetspersonell og folk fra lokalbefolkningen som protesterte mot Tripoli-regjeringen og krevde høyere lønninger og en tilstrekkelig regional andel av oljeinntektene. Siden 1994, er oljefeltet operert av et partnerskap mellom flere internasjonale oljeselskaper. I tillegg til det østerrikske OMV, deltar det franske selskapet Total.

a i begynnelsen av mars 2019. Kilde: Southfront.

Haftar støttes militært av Frankrike. Et dokument fra det tyske Stiftelsen for vitenskap og politikk (SWP), en statlig tankesmie, sier at «Frankrike har gitt politisk støtte og muligens annen støtte til Haftars operasjoner i sør og hindret sine vestlige partnere fra å komme med felles uttalelser om dette problemet.»

Offisielt begrunner Paris sin støtte til Haftar med kampen mot islamistiske militser i Sahel-området. Som en del av operasjon Barkhane, har den tidligere franske kolonimakten i flere år stasjonert mer enn 4000 soldater i de fem landene i Sahel-området, Mauritania, Mali, Niger, Burkina Faso og Tsjad. Operasjonen støttes også av Storbritannia, og Estland og samarbeider med det tyske forsvaret i Mali.

I april 2017 gikk Donald Trump inn for en deling av Libya. Dette er den gamle delinga fra Det osmanske rikets tid. Imperialistmaktene slåss om landets ressurser.

En rådgiver for den franske regjeringen har allerede klaget over operasjonens høye kostnader, og sa at den eneste måten å avslutte den på, var å stabilisere Libya. Derfor valgte den franske regjeringen Haftar.

Ifølge den sveitsiske avisen Tribune de Genève, sa en militær talsmann for marskalk Haftar også: «Vi hadde en felles interesse, det å bekjempe terrorisme. Frankrike ønsket å forfølge terroristgrupper i våre sørlige naboland, som Tsjad, Mali og Niger, hvor disse gruppene er svært utbredte.»

Imidlertid er mange observatører overbevist om at Frankrike først og fremst er opptatt av oljeinteresser, og at konkurransen mellom Italia og Frankrike om dette spørsmålet er hovedårsaken til den pågående borgerkrigen i Libya.

Libya: Italiensk kolonifrimerke fra 1921. Shutterstock.

Som forklart Mohammed al-Diari, utenriksminister i Tobruk-parlamentet 2014-2018, i et intervju med Tribune de Genève, mener informerte libyere at den væpnede konflikten skyldes en «rivalisering mellom det italienske oljeselskapet ENI og Total». Generelt er spørsmålet om oljeressurser svært følsomt. Abdul Hafiz Ghoga, tidligere medlem av Overgangsrådet i 2011, fortalte avisen: «Hvis ikke det internasjonale samfunnet kommer til enighet, vil det ikke være fred eller stabilitet i Libya.»

NATOs bombekampanje i 2011, som først og fremst ble startet på fransk initiativ, handlet ikke om menneskerettigheter, men om olje og gass, samt tilgang til og kontroll over Nord-Afrika. Den blodige prisen betales fortsatt i dag av det libyske folket, som åtte år senere fortsatt lider av borgerkrigen mellom rivaliserende kriminelle militser som er bevæpnet og finansiert av deres imperialistiske støttespillere.

Under den siste blodige konflikten for kontroll over Tripoli i slutten av august 2018, mistet 115 mennesker livet og 25.000 mennesker ble hjemløse som følge av ødeleggelsen av hele bydeler, ifølge offisielle kilder.

Frankrike og Italia er ikke de eneste nykoloniale aktørene i regionen. Tyskland, USA og Storbritannia prøver også å forsvare sine respektive interesser og utvide sin innflytelse.

USA har flere ganger forsøkt å flytte sitt hovedkvarter for Africom, tidligere basert i tyske Stuttgart, til Libya. Washington ønsker fremfor alt å stoppe Kinas økonomiske utvikling i Afrika. USA ønsker også å konsolidere sin allianse med de vennligsinnede arabiske landene for å dempe Irans voksende innflytelse. Fra Sicilia, fortsetter amerikanske styrker å bombe libyske byer, angivelig for å ødelegge stillingene til Den islamske staten eller al-Qaida.

Den tyske regjeringen er fast bestemt på å kompensere for «feilene» i sin utenrikspolitikk i 2011, der de ikke deltok i den libyske krigen, og ønsker å selv utøve innflytelse i Afrika. Bundeswehr er allerede involvert i operasjoner rundt Libya: Mali, Marokko, Tunisia, Sudan, Sør-Sudan og i Middelhavet.

I det hykleriske språket av diplomati, anbefaler den allerede siterte studien fra Tysklands Stiftelse for vitenskap og politikk at Berlin fjerner seg forsiktig fra Al-Sarraj, fordi Haftars innflytelse vokser. «Vestlige stater bør også vurdere sin videre støtte til GAN hvis den senere engasjerer seg i en voksende kamp med Haftar.»

En sentral utfordring i forhandlingene om en slik snuoperasjon var splittelsen mellom vestlige regjeringer om Libya, i lys «av den diplomatiske krangelen mellom Italia og Frankrike, der Libya er en arena; og fransk ensidig støtte til Haftars operasjoner i sør.»


Med velvillig tillatelse fra World Socialist Web Site. Publisert på norsk av Midt i fleisen.


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. TerjeM says:

    Det italienske oljeselskapet ENI måtte forøvrig virkelig jobbe hardt for å overhodet eksistere.

    Etter andre verdenskrig var ikke de allierte (særlig USA og Frankrike) særlig ivrige på at Italia skulle ha en egen oljeindustri. Det var nesten bare takket være en manns visjonære innsats, Enrico Mattei, at ENI overhodet ble et stort selskap. Han skapte først gassindustrien i Po-dalen, som ga billig energi til det italienske økonomiske mirakelet på 1950-tallet.

    Deretter ekspanderte han internasjonalt. Da Mattei tilbød land i den tredje verden (Iran, Libya, Algerie osv) langt bedre delingsavtaler (husker jeg rett var det 75/25) en det som var vanlig på den tiden (50/50) var det mange direktører i ‘De syv søstre’, de syv store oljeselskapene, som satte whiskyen/cognacen i vranghalsen. Betegnelsen ‘De syv søstre’ på dette kartellet stammer fra Mattei.

    Da ENI i tillegg begynte å handle med Sovjetunionen, som dermed truet med å skape en uavhengig næringslivspolitikk for Italia, gikk varsellampene. Mattei døde i en flyulykke i 1962, i nærheten av Milano.

    Siden den gang har ENi vært en god del tammere, selv om de fortsatt har store andeler i bl.a. Libya.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere