‘Alle veier fører til Russland’ for hysteriet som har gått helt av hengslene i britisk media

1
Zinovjev-brevet var en forfalskning spredt av britisk etterretning, der den sovjetiske lederen Gregorij Zinovjev angivelig instruerte Det britiske arbeiderpartiet om å gjøre opprør. Det gjorde at den første Arbeiderparti-regjeringen falt i 1924 – og ble innrømmet som en forfalskning mange, mange år senere.

av George Galloway.

For fjorten dager siden, hadde the Mail on Sunday brukt over 12 sider på ødeleggelsen av Jeremy Corbyn i en av de største skivebommene i medias historie. Avisen kom tilbake som en hund til sitt eget oppkast sist helg, med flere skremmehistorier fra øst.


Denne artikkelen av den tidligere fagforeningslederen og Labour-parlamentarikeren George Galloway er oversatt til norsk av Eric Kramov og publisert av Midt i fleisen.


Denne gang var ikke hovedmålet Labour-leder Corbyn, men hans høyre hånd Seumas Milne (Full åpenhet: Milne har vært en nær venn av meg siden 70-tallet), Labour-partiets direktør for kommunikasjon og strategi.

Overskriften var — for å si det med sir Richard Dearlove, den utskjemte tidligere sjefen for den britiske sikkerhetstjenesten i Irak-krigen — at med mindre Corbyn kvittet seg med Milne, ville verken USA eller andre ‘’allierte’’ land dele informasjon med Storbritannia under Corbyns ledelse som statsminister, noe som dermed ble uttrykt som umulig. Underforstått, at i tilfelle Corbyn ble valgt til  statsminister, ville situasjonen bli forelagt the Privy Council*, som så ville gi dronningen råd om å velge en annen enn vinneren av valget!

Charles Shoebridge tvitret den 24. februar 2019:

Tidligere sjef for MI6 (den samme sjefen for MI6 som skaffet tilveie falsk etterretning for Blairs ‘uærlige dokumentasjon’ brukt for å begrunne angrepet på Irak) antydet at det ikke er en valgt statsministers oppgave — men sikkerhetstjenestens —  å avgjøre hvem statsministeren kan eller ikke kan utnevne som rådgiver

Milne — ble det påstått over flere tusen ord i avisen — har i virkeligheten vært en tidligere sovjetisk og nå russisk marionett siden 70-tallet. Videre, knyttes han til ‘’terroristgrupper’’ som selv  — ifølge artikkelen — sies å være russiske stedfortredere.

Å kalle dette febrilsk, er en fornærmelse mot ordet feber. I de 50 år jeg har fulgt britisk journalistikk (og jeg har i mange år skrevet en spalte for Mail on Sunday), har jeg aldri sett mere hallusinogene vrangforestillinger komme på trykk noe sted.

Milne er en akademiker, en brilliant Oxford-utdannet intellektuell, som før han jobbet i nesten 30 år som assisterende redaktør i the Guardian, arbeidet for BBCs Andrew Neil ved the Economist. Han er forfatter av flere bestselgende bøker som fremdeles trykkes etter tre tiår. Hans far, Alasdair Milne, var generaldirektør i BBC. Allikevel, følge dagens avis, har Milne vært i ubetalt tjeneste (formodentlig ubetalt siden intet gull fra Moskva er antydet) for Kreml siden han studerte ved Oxford-universitetet, fra Bresjnev, via Andropov, Tsjernenko, Gorbatsjov og Putin. Til påstander å være, er dette en stor en.

Det hele er, selvsagt, absolutt vrøvl. Og jeg snakker som en som har nært kjennskap til hans (Milnes) aktiviteter, oppfatninger og til og med reisemønster gjennom de tiårene det er snakk om.

Skribenten David Rose, som offentlig (og flere ganger privat) kom med beklagelser for tidligere langt mer dødelige luftslott i opptakten til Irak-krigen. Men en slik bakgrunn øker bare hans ansettelsesmuligheter i the Mail, kjent som Falsknerens avis – etter som det var sikkerhetstjenestenes utvalgte kloakk for å spre det fabrikkerte Zinovjev-brevet’** som veltet den første Labour-regjeringen for nesten et århundre siden. Denne forfalskningen er nå erkjent i den offisielle historien om Dearloves egen tjeneste.

Denne etterretningstjenesten — med sin troverdighet i filler etter Irak-krigens fiasko — har nå gitt sin tidligere sjef rett til forsøke å drepe Labour-opposisjonens valgsjanser. Dette illustrere at MI6 ikke har lært noe som helst om demokrati i løpet av de siste 100 år, eller at den innbiller seg at resten av oss har glemt det vi visste.

I virkeligheten, har Richard Dearlove brettet ut i avisen forutsetningene for hvordan den britiske etterretningstjenesten kan tolerere en Corbyn Labour-regjering på samme måte som de nektet å tolerere Ramsay MacDonalds Labour-regjering i 1924. Dette representerer et virkelig britisk kupp.

På en måte vekker det minnet om ordene til lady Astor på luksushotellet Savoy, da hun ble fortalt om valgresultatet i 1945. ‘’Jeg er redd, my lady,’’ sa hovmesteren til henne, ‘’Winston [Churchill] er ute, det ble et Labour-valgskred.’’

‘’Et Labour-valgskred,’’ ropte hennes ladyship, ‘’landet kommer aldri til å godta det!’’


Første gang publisert på Russia Today. George Galloway var medlem av det britiske parlamentet i neste 30 år. Han presenterer aktuelle politiske saker på TV og i radioshow (inkludert på RT). Han er filmskaper, skribent og en kjent taler. Oversatt av Eric Kamov.

*The Privy Council (Det kongelige råd) er hverken fugl eller fisk. Det er uvalgt og skal angivelig bare ha seremonielle funksjoner – men kan tydeligvis brukes for politiske avgjørelser hvis eliten føler det trengs. Sammenlign med kuppet mot Australias Labor-statsminister Whitlam i 1975.

Corbyn’s nærmeste rådgiver ‘er en nasjonal sikkerhetrisiko’: https://www.dailymail.co.uk/news/article-6738171/Corbyns-closest-aide-national-security-risk.html

The Zinoviev letter: Zinoviev letter was dirty trick by MI6.

Seamus Milne om MI5 sin skitne kampanje mot de streikende gruvearbeiderne i 1985-1991.


Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. TerjeM says:

    Jeg tok med 3 interessante lenker under artikklen om sentrale saker i slike spørsmål.
    Zinovjev-brevet.
    Kuppet mot Whitlam.
    Og hvordan MI5 drev en meget skitten kampanje med falske nyheter, agent provocateurs og mange andre ting mot de streikende kullgruvearbeiderne og deres leder Arthur Scargill på slutten av 1980-tallet.

    Lederen for denne MI5-kampanjen var Stella Rimington, som senere ble sjef for MI5. Jeg husker godt hvordan hun fikk nesegrus beundring i portrettintervu i norske aviser ca. år 2000.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere