Trumps tramp i det liberale klaveret

1
Fra en demonstrasjon utenfor Det hvite hus. Shutterstock.
Hans Ebbing

Av Hans Ebbing.

Etter syv års ”borgerkrig” med intervensjon og okkupasjon av store deler av Syria med stridskrefter fra USA og andre NATO-land har president Donald Trump annonsert at USA trekker seg raskt ut av Syria. Norge har med base i Jordan støttet den amerikanske okkupasjonen av de nordøstlige delene av Syria med rådgiving og instruksjon av ”moderate opprørere”. Men lesere av Klassekampen har av ulike grunner ikke fått mye hjelp av avisa til å forstå den geopolitiske sammenhengen som denne krigen inngår i og hva USAs tilbaketrekning betyr for situasjonen i Midt-Østen og den imperialistiske sammenhengen.

Bjørgulv Braanen har likevel helt rett i sin kommentar 3. januar når han peker på at Trumps beslutning har vakt ”bestyrtelse i mange europeiske land og i sentrale kretser i Washington”. Bestyrtelsen springer ut av den liberale konflikten mellom en amerikansk strategi som går ut på et ”offensivt forsvar for den liberale verdensorden” – slik vi har kjent dette ’forsvaret’ siden Koreakrigens dager via Vietnam-krigen og de talløse intervensjonene i Latin-Amerika, krigen mot Jugoslavia i 1999, ’krigen mot terror’ osv – og en mer ”tilbakeholden balansering” av denne liberale og dynamiske verdensordenen. Braanen støtter seg her til språkbruken hos den velkjente amerikanske statsviteren Stephen Walt, som tilhører den realistiske skolen innen liberal statsvitenskap.

Men denne konflikten i det liberale universet er velkjent i amerikansk politikk. Den går mellom en mer isolasjonistisk og en mer utadvendt politikk overfor omverdenen. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, forsvant også den internasjonale maktbalansen for en stund. Den liberale offensiven for menneskerettigheter, demokrati og nasjonsbygging ved hjelp av humanitære intervensjoner, krig mot terror osv. har siden dominert amerikansk utenrikspolitikk fullstendig under etiketten globalisering med helhjertet støtte fra NATO. Og siden NATO er underlagt amerikansk overkommando, vil alliansen fungere som et ideologisk ekkokammer av amerikansk imperialisme, noe den liberale bestyrtelsen med sin forlengelse inn i den norske regjeringen bekrefter. Trump har trampet i det liberale klaveret med sentrum i ”sentrale kretser i Washington”. Men vil han makte å drenere denne sumpen – ”drain the swamp” – i Washington?

For Trumps tramp møter ikke bare bestyrtelse.  I løpet av et par uker har de ”sentrale kretser i Washington” samlet seg og presset igjennom at uttrekningen av US-styrken ikke skal skje raskt, slik Trump befalte, men langsomt.  Det dreier seg selvsagt om å vinne tid med sikte på å svekke Trumps isolasjonistiske politikk, kanskje til og med stanse uttrekningen helt. Trump har lært oss mer om den reelt fungerende amerikanske konstitusjonen enn all verdens liberal statsvitenskap til sammen.

Etter Syrias framgang på slagmarken i allianse med Russland, Hizbollah og Iran står de offensive liberalerne overfor følgende kjensgjerninger i Midt-Østen, slik den arabiske kommentatoren Elijah J. Magnier oppsummerer det i www.ejmagnier.com:

NATO-landet Tyrkias bånd til USA er svekket som følge av bl.a. USAs bruk av kurdiske tropper for å velte Assad-regjeringen i Damaskus. Kurderne i grenseområdene mellom Syria og Tyrkia har forankret sin kamp for selvbestemmelse i en allianse med USAs krig mot Syria. Tyrkia forholder seg nå på en mer konstruktiv, realistisk måte til Syria enn noen gang etter 2011, ikke minst takket være diplomatisk samspill med Iran under russisk initiativ og ledelse. Syria har gjennom alliansen med Russland fått nye våpensystemer som på en helt annen måte enn tidligere kan slå tilbake mot Israels stadige angrep mot syrisk territorium og forakt for internasjonal lov. Hizbollah har styrket sine baser mot Israel og sine strategiske bånd til den syriske regjeringen. Assads regjering nyter en større respekt i hele den arabiske verden enn på lenge. Arabiske, sunnimuslimske regimer, som har finansiert mye av USAs krig i Syria og forsynt opprørere med våpen, gjenoppretter i disse dager diplomatiske forbindelser med Damaskus. Det er dannet et politisk ”brorskap” mellom Syria og Iran. Irak har nylig fått blancofullmakt av Assad til å gå inn på syrisk område i øst for å renske ut de siste rester av Den islamske staten (IS) som USA har holdt sin beskyttende hånd over for å kunne rettferdiggjøre sitt ulovlige nærvær i ”krigen mot terror”. Omvendt betyr dette at forutsetningene for Israels politikk med splitt og hersk i Midt-Østen er alvorlig svekket. Og kurderne i grenselandet mellom Tyrkia og Syria har erkjent at de aldri kan stole på USA som en alliert og må komme til forståelse med både Syria og Tyrkia på nye premisser.

Kan de ”sentrale kretser i Washington” tolerere slike kjensgjerninger?

Jo langsommere USAs trekker seg ut av Syria, desto mer øker sjansen for at de offensive liberalere i Washington vinner det krigspolitiske kappløpet mot Trump. Og tilsvarende – jo raskere Syria og Irak greier å renske ut de siste rester av IS, desto vanskeligere blir det for liberalerne å argumenter for fortsatt amerikansk ’krig mot terror’ i Syria – ja, i hele Midt-Østen. Irakiske parlamentarikere krever nå at USA trekker seg helt ut av deres land. Deretter står Afghanistan for tur. Det er ikke sikkert at Trump som øverstkommanderende for nasjonens militære styrker vinner dette kappløpet. Det dreier seg altså også om en borgerkrig i sumpen i samspill med de liberale medias ideologiske kampanjer.

Hans Ebbing

Dette innlegget har også vært publisert som kronikk i Klassekampen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Godt skrevet, kort og konsis sammenfatning av en kompleks situasjon. Det er deilig med ekte nyheter!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere