oss 100 kroner!
I sin «akt 9» lørdag 12. januar 2018 var de gule vestene i Frankrike igjen på offensiven. Etter en forventet nedgang i mobiliseringa i jule- og nyttårshelgene var igjen titusener av gulvester ute på franske gater. Fransk presse sier at det var 84.000 som demonstrerte, noe som er en markant økning fra foregående helg. Den franske staten hadde mobilisert omtrent like mange, det vil si 80.000 politifolk.
Opprøret er altså ikke et blaff, men en bevegelse som henter næring fra dypet av de arbeidende klassene i Frankrike. Det er et klasseopprør og et utkantopprør. I Frankrike kalles det også de glemtes opprør.
President Emmanuel Macron forsøkte samtidig med akt 9 å gjenvinne initiativet gjennom et brev til det franske folket på 2335 ord. I brevet skriver han at han innser at mange folk er misfornøyde og rasende og han sier at han skjønner at de har grunn til det på grunn av for høye skatter, for lave lønninger, for dårlige offentlige tjenester og for dårlige levevilkår. (Hel teksten til brevet på fransk finnes her.)
Men samtidig ber han om at det franske folket skal «snu raseri til løsninger». Og han ber om dialog, men han stiller én betingelse, som han sier: han vil ikke akseptere noen form for vold. Det er merkelig da at han sender ut en hær av politifolk som bruker til dels svært grov vold mot demonstrantene. Opprørspolitiet er utstyrt med automatvåpen som de brukte mot demonstrantene. Foreløpig er det vel gummikuler de skyter, men erfaring viser at de i gitte situasjoner kan være dødelige. Hva er det det pleier å hete om det som kalles «regimer»? «Han skyter mot sitt eget folk.»
Macron skriver i brevet at «ingen temaer er tabu» og han inviterer til det han kaller «en stor nasjonal dialog», men det spørs om ikke handlinger sier mer enn ord og at tungt væpnet politi allerede har sagt noe om premissene for Macrons «dialog».
Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
